Filmkunstnere er naturligvis privilegerte. De har ingen sjef, ikke noe stemplingsur og kan vie all sin tid til å pleie egne følelser og stemninger. Noen ganger til allmuens glede, andre ganger til offentlig forargelse – selv om publikums kinoopplevelse dessverre ikke alltid påvirkes sterkere av bildene på lerretet enn av om det er popkorn å få kjøpt i foajeen.
Men hva om denne idyllen brister? Hva om filmkunstneren blir påkjørt og brekker en arm? Blir utbrent? Eller diagnostiseres med kreft?
Da får filmkunstneren sykepenger. Men den filmkunstneren som drømmer om å skrive ut en kjapp tredagers sykemelding for vårforkjølelsen, må tenke om igjen. Filmkunstnere er (som mange andre kunstnere) vanligvis selvstendig næringsdrivende, og selvstendig nærings-drivende får sykepenger fra NAV først etter seksten dagers sykdom. Fast ansatte får som kjent sykepenger fra første dag, ettersom arbeidsgiveren er pålagt å betale for den første perioden.
Dessverre stanser ikke forskjellsbehandlingen der. Mens fast ansatte får 100 % lønn under sykdom, har kloke hoder kommet til at selvstendig næringsdrivende klarer seg med 65 %. Jeg vet ikke om de tror det er husleia og fyringsutgiftene som stuper når selvstendig nærings-drivende er syke? Eller om de slutter å spise?
Enda underligere blir dette når man vet at selvstendig næringsdrivende betaler en trygdeavgift på 11 % av inntekten, mot lønnstakernes 7,8 % trygdeavgift.
Nå fins det imidlertid en frivillig sykeforsikringsordning, der selvstendig næringsdrivende mot å betale en viss forsikringspremie får rett til sykepenger fra dag én. Men så dum er man jo ikke. Denne ordningen skal jo være selvfinansierende samtidig som den er frivillig. Derfor har den selvfølgelig blitt en vits.
Alle medlemmer i sykeforsikringsordningen betaler like stor forsikringspremie (i prosent av inntekten), men dermed får de som er lite syke selvfølgelig mindre igjen for pengene sine enn de som er mye syke. Det lønner seg simpelthen ikke å tegne forsikringen hvis man tilhører den friskeste halvparten av de forsikrede. Og det gjør man jo. Enn så lenge.
For de fleste vil det være overkommelig å holde tilbake en liten økonomisk reserve som sikrer livsoppholdet gjennom et par ukers sykdom. Den friskeste halvparten vil naturligvis velge dette fremfor å subsidiere de som ofte er syke.
Men når de friskeste forsvinner må nødvendigvis forsikringspremien økes for å finansiere kalaset. Dermed blir ordningen ulønnsom for enda flere, og de nestfriskeste forsvinner også. Og så går premien opp igjen. Og så forsvinner de nestnestfriskeste. Og så videre.
Til slutt står ordningen i teorien tilbake med en håndfull sykdomsvrak som betaler sine egne sykepenger i forsikringspremie. Pluss noen prosent til forvaltningen. Siste hopp i satsene var 1. januar 2010. For å få 100 % sykepenger fra dag én må man nå ut med 10,4 % av årsinn¬tekten i forsikringspremie. Lagt til trygdeavgiften på 11 % blir det 21, 4 % – med andre ord må selvstendig næringsdrivende betale omtrent tre ganger så mye som lønnsmottagere for de samme sykelønnsrettighetene.
Denne ondsinnede parodien på et sikkerhetsnett er det sosialdemokratiske Norges tilbud til de som risikerer tilværelsen på å skape noe nytt – de være seg filmkunstnere eller gründere på andre områder.
Men urimelighetene ender ikke her. Skattemessig tynes selvstendig næringsdrivende på alle måter – eksempelvis betaler de formuesskatt av aktiva som benyttes i næring, og inntektsskatt på all kapital som går til investeringer. I følge en facebookgruppe skal skattebetalerforeningen ha beregnet at en inntekt på 300.000 kroner gir 38 % høyere skatt i et enkeltpersonforetak enn den samme inntekten mottatt som lønn.
Nå er dessverre selvstendig næringsdrivende ofte en dedikert type folk som er for opptatt av jobben sin til å tenke så mye på fagpolitisk arbeid. Derfor skjer det ikke så mye med denne urimelige forskjellsbehandlingen, selv om særlig partiet Venstre skal ha ros for å ha stått på barrikadene i en årrekke. Men hvis facebookgruppen er tegn i tiden kan vi kanskje spore et grasrotopprør i emning?
Eirik Ildahl er forfatter og dramatiker, og fast spaltist på Rushprint.no. Du kan lese hans tidligere innlegg her:
Bransje i ubalanse
Framtiden var ifjor
Mangfold på anbud
Damenes tale
Kunst eller troverdighet?
Writers Cut
Delicious
Digg
Facebook
Twitter
Epost
Kommentarer
Unni Nordbrenden | 15. mai 2010 0:04
Ja. det er ikke alle som er klar over hvor store forskjeller det er mellom selvstendige og lønnsmottakere.
Gruppen «Selvstendige Arbeidere krever like rettigheter» jobber målrettet for å bli en stor pressgruppe for å bedre vilkårene for selvstendig næringsdrivende.
Vi som står bak Initiativet er personer som selv jobber selvstendig. Dette initiativet er basert på frivillighet og vi som står bak har ingen forretningsmessige interesser i dette tiltaket. Gruppen/siden er partipolitisk uavhengig. Vi arrangerer bla. deltagelse i 1.mai tog og har opprettet en Facebook side (se bilder & video fra årets 1.mai tog i Oslo – link under Bilder)
http://www.facebook.com/selvstendigearbeidere
Øyvind Våge | 15. mai 2010 9:26
Det er jo ikke tvil om at det virkelig trengs et lite opprør blant de av oss som står på denne sida i arbeidslivet. Det er imponerende hvor langt dette egentlig har fått holde på. Jeg synes også det er skremmende at ikke det lille som er av interesseorganisasjoner innen film- og tvbransjen ikke har turt, eller klart, å ta denne kampen dit det er nødvendig.
Det at Venstre har stått på barrikadene i denne saken er noe man burde gi all ære for, desverre er det vanskelig når de også er små og kjemper til tider aleine. Uansett håper jeg at folk tør å ta litt mer ansvar framover og virkelig sloss litt for det vi har, og det som sammenlignet med andre grupper også burde fortjene. Det er sant som artikkeforfatteren sier, at «selvstendig næringsdrivende ofte en dedikert type folk som er for opptatt av jobben sin til å tenke så mye på fagpolitisk arbeid» men kanskje vi også burde være litt mer fokusert på fagpolitisk arbeid, for det er jo tydelig at hverken brorparten av politikere, arbeidsgivere, samfunnsaktører eller oss selv virkelig har tatt inn hvor urettferdig dette faktisk er.
Arbeider | 13. august 2010 14:24
Men så må man jo huske at i de aller fleste yrker så tar selstendige arbeidstakere mye mer i timen enn en vanlig arbeidstaker.
Når man er «vanlig» arbeidstaker er det arbeidsplassen som tar mye av denne støyten(arbeidsgiveravgift+++), mot at de såklart får mesteparten av overskuddet.
Og når det gjelder forsikring: Forsikring vil ALDRI lønne seg økonomisk, det er en SIKRING, ikke noe man automatisk skal tjene på.