Den pragmatiske filmen

Audun Engelstad etterlyser en filmdebatt som tar for seg filmens innhold og uttrykk og ikke bare virkemidler og støtteordninger. Er det bransjens pragmatiske holdning som hindrer en slik debatt, spør Anders Fagerholt.

Den norske filmen er uløselig knyttet til en veldig pragmatisk grunnholdning. Alle kunstneriske valg skal kunne forstås og forsvares i et funksjonelt a-fører til b-perspektiv. Alle filmatiske virkemidler skal tjene grunnhistorien. Dette gjennomsyrer hele produksjonsløpet fra ide til ferdig produkt.

Det høres fornuftig ut og gjør det kreative arbeidet lett å forholde seg til. Man kan redusere det ned til ren mekanikk. Det er lett å se en ferdig film og i ettertid analysere hva det er som gjør den bra og hva det er som fungerer, men den analysen sier dessverre lite om den kreative prosessen som førte frem til resultatet. Veien frem til de geniale scenene vi ser og beundrer er sjelden så rent logiske som vår analyse i etterkant. Ulempen med et rent funksjonelt syn på den skapende prosessen er at det utelukker galskap, intuisjon og impulsivitet. Kort sagt alt som skaper overraskende film, alt som skaper liv og alt som er nyskapende.

Som filmskaper er det lett å gripe til de løsningene man kan argumentere for. Ingen har lyst til å fremstå som en idiot, spesielt ikke om man er ny i bransjen. Ingen har lyst til å svare på spørsmål med ”jeg vet ikke”, eller enda verre ”jeg vet ikke, men jeg føler at…”. Dermed går man bort fra det man føler er den riktige løsningen og velger heller den løsningen en vet en kan forsvare med noen skikkelig velvalgte ord. Legger du i tillegg til en nokså anti-intellektuell holdning i bransjen og en veldig konservativ holdning til filmatiske virkemidler, blir uttrykket fort ganske begrenset. Det blir veldig behagelig å diskutere plot og struktur. Men man unngår alle områder det er vanskelig å sette ord på og vanskelig å argumentere rundt. Som karakter-arbeid, stemning, estetikk og så videre.

Den pragmatiske holdningen følger oss videre i prosessen med at man får regissører som er livredde for å bli anklaget for å skape "style over substance". Et hvert regi-grep skal kunne forsvares med at det tjener historien, og man får en usynlig, funksjonell stil. Hvis du har vært så uheldig å lage en kortfilm med et litt suggererende lydbilde og heftig musikk, skal du ikke gå lenge før du får høre surmagede kommentarer om at formen bare er der for å maskere over et manglende innhold. Det er lite rom for de som mener at estetikk har en egenverdi utover det å tjene innholdet.

I beste fall når man med denne tankegangen et nivå av å være flink, men kjedelig. Man utelukker effektivt alt som lukter av egenart, alt som kan være overraskende og alt som er nyskapende. Man dyrker middelmådigheten og kan føle seg trygge på at man i hvert fall ikke driter seg ut. Argumentasjonsrekken en har laget seg for at produktet fungerer er bunnsolid, men det er allikevel noe som mangler.

I et innlegg i Rushprint etterlyser Audun Engelstad en filmdebatt som tar for seg filmens innhold og uttrykk og ikke bare virkemidler og støtteordninger. Jeg tror at det bunner ut i akkurat den samme pragmatiske holdningen. Man vil ha pragmatiske debatter med klare mål, tiltak og løsninger, ikke høytsvevende filosoferinger om estetikk og innhold. Da er det lettere å ta tak i målbare størrelser og håndfaste problemstillinger. Filmdebatten blir dermed om besøkstall, markedsandel, kjønnsfordeling og lignende. Jeg tror Engelstad har helt rett i at en debatt omkring filmens innhold og uttrykk er helt nødvendig for en levende filmkultur.

Målet er selvfølgelig ikke å fjerne all analytisk tenkning i arbeidet med film. Det er ikke målet mitt å få eurytmi og samtaleterapi inn i den norske filmbransjen og redusere det hele til føleri. Man må kreve av filmskapere at de kan argumentere for det de gjør, det er en viktig del av arbeidet. Men man må åpne for at det analytiske arbeidet ikke er alt.

Det er vanskelig å si hvor problemet sitter og om det er mulig å endre på en så grunnleggende holdning. Jeg tror det er bra at det finnes stadig flere veier frem til en ferdig film, både at det er flere veier innad i NFI og at flere lager film utenfor NFI-systemet. En økt satsing på regissørene, gjennom VIP-ordningen vil også hjelpe på. Jeg tror også de filmskaperne som vil lykkes mest er de som har jobbet hardest med prosjektet sitt før de åpner for meninger fra alle bauer og kanter. Man trenger kreativ motstand, men man bør ha en klar tanke om hvor man er på vei før man åpner opp for alle innspill. Prosjekter som er skrevet i komité fra starten av vil nesten alltid reduseres til et minste felles multiplum.

Til syvende og sist er det ingen vei utenom at det hele er opp til filmskaperne. De filmene som klarer å skape noe annerledes er de som er skapt av folk som er villige til å ta sjanser, villige til å drite seg ut og sta nok til å lukke ørene for flommen av velmente, men feilslåtte råd underveis. Det er ikke alltid den som argumenterer mest logisk og veltalende som har rett. Noen ganger må man kunne stole på magefølelsen.

 

Anders Fagerholt er redaksjonssekretær/journalist i Rushprint og manusforfatter.

2 kommentarer til Den pragmatiske filmen

  1. Takk for et viktig og velformulert innlegg.
    Mine relativt sammenfallende tanker om temaet: Magefølelsen, smaken og intuisjonen er de viktigste redskapene en filmskaper har. Jeg er regissør, har laget kortfilmer, reklame og er i ferd med å fullføre min første spillefilm. Jeg tenker ofte at smaken er den viktigste ressursen jeg har. Hva er smak? Det er den lite målbare og (heldigvis) svært individuelle summen av min livshistorie, faglige kunnskap og kunstneriske interesser. Hvem jeg er og hva jeg liker.
    I en filmskapende prosess er det så høyt tempo at du hele tiden blir tvunget til å ta valg basert på «magefølelsen» og da bør du ha tillit til den ellers begynner du å stole på andres magefølelser og argumentasjonsrekker. Det kan fortsatt bli funksjonell og ”bra” film, men den står i fare for å miste identitet.
    Jeg blir alltid glad når jeg kjenner igjen toner av mine favorittfilmer/bilder/karakterer/bøker i det jeg selv har regissert. Da vet jeg at smaken min har kommet til overflaten og ikke blitt overstyrt av tusen andre hensyn. Jeg blir også glad når folk nært filmen sier ”dette var litt annerledes enn det jeg så for meg”. Det beviser at selv etter tett samarbeid, så har jeg klart å styre filmen mot noe som var individuelt for min ”visjon” av den. Det er smaken som forteller meg når en scene er bra, en tagning sitter, om kamera er på riktig plass, og i det hele tatt… Selv hvilken film jeg velger å lage.
    Om du vil skape individuelle filmer er dine viktigste idéer de du ikke klarer å oppnå argumentert enighet rundt. Du er antageligvis på riktig spor når du må be de rundt deg om å stole på deg. Desto mer du tør stole på din egen smak, og selvsagt er kapabel til å påføre denne filmen, desto mer interessant blir den for publikum. De er ikke kommet til kinosalen for å se en mest mulig «riktig» versjon av historien. De vil se noe som er unikt, overraskende, noe som skiller seg ut, noe de husker, og som gjorde det verdt å være der. Noe som er litt annerledes enn alle de andre filmene de valgte bort denne fredagskvelden. Det være seg omflakkende hagenisser, frosker fra himmelen eller blå, spretne smurfer.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Den pragmatiske filmen

Audun Engelstad etterlyser en filmdebatt som tar for seg filmens innhold og uttrykk og ikke bare virkemidler og støtteordninger. Er det bransjens pragmatiske holdning som hindrer en slik debatt, spør Anders Fagerholt.

Den norske filmen er uløselig knyttet til en veldig pragmatisk grunnholdning. Alle kunstneriske valg skal kunne forstås og forsvares i et funksjonelt a-fører til b-perspektiv. Alle filmatiske virkemidler skal tjene grunnhistorien. Dette gjennomsyrer hele produksjonsløpet fra ide til ferdig produkt.

Det høres fornuftig ut og gjør det kreative arbeidet lett å forholde seg til. Man kan redusere det ned til ren mekanikk. Det er lett å se en ferdig film og i ettertid analysere hva det er som gjør den bra og hva det er som fungerer, men den analysen sier dessverre lite om den kreative prosessen som førte frem til resultatet. Veien frem til de geniale scenene vi ser og beundrer er sjelden så rent logiske som vår analyse i etterkant. Ulempen med et rent funksjonelt syn på den skapende prosessen er at det utelukker galskap, intuisjon og impulsivitet. Kort sagt alt som skaper overraskende film, alt som skaper liv og alt som er nyskapende.

Som filmskaper er det lett å gripe til de løsningene man kan argumentere for. Ingen har lyst til å fremstå som en idiot, spesielt ikke om man er ny i bransjen. Ingen har lyst til å svare på spørsmål med ”jeg vet ikke”, eller enda verre ”jeg vet ikke, men jeg føler at…”. Dermed går man bort fra det man føler er den riktige løsningen og velger heller den løsningen en vet en kan forsvare med noen skikkelig velvalgte ord. Legger du i tillegg til en nokså anti-intellektuell holdning i bransjen og en veldig konservativ holdning til filmatiske virkemidler, blir uttrykket fort ganske begrenset. Det blir veldig behagelig å diskutere plot og struktur. Men man unngår alle områder det er vanskelig å sette ord på og vanskelig å argumentere rundt. Som karakter-arbeid, stemning, estetikk og så videre.

Den pragmatiske holdningen følger oss videre i prosessen med at man får regissører som er livredde for å bli anklaget for å skape "style over substance". Et hvert regi-grep skal kunne forsvares med at det tjener historien, og man får en usynlig, funksjonell stil. Hvis du har vært så uheldig å lage en kortfilm med et litt suggererende lydbilde og heftig musikk, skal du ikke gå lenge før du får høre surmagede kommentarer om at formen bare er der for å maskere over et manglende innhold. Det er lite rom for de som mener at estetikk har en egenverdi utover det å tjene innholdet.

I beste fall når man med denne tankegangen et nivå av å være flink, men kjedelig. Man utelukker effektivt alt som lukter av egenart, alt som kan være overraskende og alt som er nyskapende. Man dyrker middelmådigheten og kan føle seg trygge på at man i hvert fall ikke driter seg ut. Argumentasjonsrekken en har laget seg for at produktet fungerer er bunnsolid, men det er allikevel noe som mangler.

I et innlegg i Rushprint etterlyser Audun Engelstad en filmdebatt som tar for seg filmens innhold og uttrykk og ikke bare virkemidler og støtteordninger. Jeg tror at det bunner ut i akkurat den samme pragmatiske holdningen. Man vil ha pragmatiske debatter med klare mål, tiltak og løsninger, ikke høytsvevende filosoferinger om estetikk og innhold. Da er det lettere å ta tak i målbare størrelser og håndfaste problemstillinger. Filmdebatten blir dermed om besøkstall, markedsandel, kjønnsfordeling og lignende. Jeg tror Engelstad har helt rett i at en debatt omkring filmens innhold og uttrykk er helt nødvendig for en levende filmkultur.

Målet er selvfølgelig ikke å fjerne all analytisk tenkning i arbeidet med film. Det er ikke målet mitt å få eurytmi og samtaleterapi inn i den norske filmbransjen og redusere det hele til føleri. Man må kreve av filmskapere at de kan argumentere for det de gjør, det er en viktig del av arbeidet. Men man må åpne for at det analytiske arbeidet ikke er alt.

Det er vanskelig å si hvor problemet sitter og om det er mulig å endre på en så grunnleggende holdning. Jeg tror det er bra at det finnes stadig flere veier frem til en ferdig film, både at det er flere veier innad i NFI og at flere lager film utenfor NFI-systemet. En økt satsing på regissørene, gjennom VIP-ordningen vil også hjelpe på. Jeg tror også de filmskaperne som vil lykkes mest er de som har jobbet hardest med prosjektet sitt før de åpner for meninger fra alle bauer og kanter. Man trenger kreativ motstand, men man bør ha en klar tanke om hvor man er på vei før man åpner opp for alle innspill. Prosjekter som er skrevet i komité fra starten av vil nesten alltid reduseres til et minste felles multiplum.

Til syvende og sist er det ingen vei utenom at det hele er opp til filmskaperne. De filmene som klarer å skape noe annerledes er de som er skapt av folk som er villige til å ta sjanser, villige til å drite seg ut og sta nok til å lukke ørene for flommen av velmente, men feilslåtte råd underveis. Det er ikke alltid den som argumenterer mest logisk og veltalende som har rett. Noen ganger må man kunne stole på magefølelsen.

 

Anders Fagerholt er redaksjonssekretær/journalist i Rushprint og manusforfatter.

2 Responses to Den pragmatiske filmen

  1. Takk for et viktig og velformulert innlegg.
    Mine relativt sammenfallende tanker om temaet: Magefølelsen, smaken og intuisjonen er de viktigste redskapene en filmskaper har. Jeg er regissør, har laget kortfilmer, reklame og er i ferd med å fullføre min første spillefilm. Jeg tenker ofte at smaken er den viktigste ressursen jeg har. Hva er smak? Det er den lite målbare og (heldigvis) svært individuelle summen av min livshistorie, faglige kunnskap og kunstneriske interesser. Hvem jeg er og hva jeg liker.
    I en filmskapende prosess er det så høyt tempo at du hele tiden blir tvunget til å ta valg basert på «magefølelsen» og da bør du ha tillit til den ellers begynner du å stole på andres magefølelser og argumentasjonsrekker. Det kan fortsatt bli funksjonell og ”bra” film, men den står i fare for å miste identitet.
    Jeg blir alltid glad når jeg kjenner igjen toner av mine favorittfilmer/bilder/karakterer/bøker i det jeg selv har regissert. Da vet jeg at smaken min har kommet til overflaten og ikke blitt overstyrt av tusen andre hensyn. Jeg blir også glad når folk nært filmen sier ”dette var litt annerledes enn det jeg så for meg”. Det beviser at selv etter tett samarbeid, så har jeg klart å styre filmen mot noe som var individuelt for min ”visjon” av den. Det er smaken som forteller meg når en scene er bra, en tagning sitter, om kamera er på riktig plass, og i det hele tatt… Selv hvilken film jeg velger å lage.
    Om du vil skape individuelle filmer er dine viktigste idéer de du ikke klarer å oppnå argumentert enighet rundt. Du er antageligvis på riktig spor når du må be de rundt deg om å stole på deg. Desto mer du tør stole på din egen smak, og selvsagt er kapabel til å påføre denne filmen, desto mer interessant blir den for publikum. De er ikke kommet til kinosalen for å se en mest mulig «riktig» versjon av historien. De vil se noe som er unikt, overraskende, noe som skiller seg ut, noe de husker, og som gjorde det verdt å være der. Noe som er litt annerledes enn alle de andre filmene de valgte bort denne fredagskvelden. Det være seg omflakkende hagenisser, frosker fra himmelen eller blå, spretne smurfer.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY