Umoral i kabeluniverset

Amerikansk tv er ikke den syndens pøl enkelte tror. Tvert i mot. De fem store amerikanske nettverkene er underlagt strenge regler for hva som kan, og ikke kan, vises på skjermen. For de fleste liberalt anlagte europeer fremstår disse reglene som absurde.  Det er for eksempel lov til å si ass, men ikke shit. Man kan vise et nakent kvinnebryst i profil, men ikke hvis brystvorten vises. To kvinner kan kysse hverandre på munnen, men ikke hvis de bruker tungen. Dette regelverket blir tatt så alvorlig at nettverkene holder seg med egne ”Standards and Practices”-avdelinger som saumfarer kanalenes dramaserier på leting etter ”snusk” av denne typen. Grunnen er ikke først og fremst gledesdrepende puritanisme, men at kanalene er redde for å provosere hårsåre annonsører og konservativt kristne seerorganisasjoner.

I kabeluniverset ser imidlertid virkeligheten helt annerledes ut. Abonnentbaserte kabelkanaler som HBO, Showtime og AMC er ikke underlangt de samme drakoniske reglene for anstendighet som nettverkene. De er heller ikke avhengige av reklameinntekter for å overleve, og trenger derfor heller ikke å være redde for å erte på seg fintfølende annonsører hvis de viser kvinnelige brystvorter eller homser som har sex. Dette har gitt kabelselskapene større kunstnerisk frihet enn noen andre i den amerikanske fjernsynsbransjen, og til å skildre betente problemstillinger på en mer realistisk, utforende, moden og – la oss være ærlige! –morsommere og sexy måte.  

Denne friheten har ikke bare gitt verden sobre kvalitetsserier som The Wire og Mad Men, men det har også ført til at kabel-tv universet mer og mer er begynt å ligne på den syndens pøl enkelte konservative amerikanere alltid har ment fjernsynet er. Det skal vi være glade for. En sikker kilde til latter og glede i sofakroken de to årene har for meg vært en håndfull kabel-serier om elskelige tapere, som ender opp med å ta dårlige, og til dels grovt umoralske livsvalg. I Weeds (Showtime) fører økonomiske problemer etter ektemannens død til at forstadshusmoren Nancy Botwin (Mary-Louise Parker) begynner å selge marijuana i nabolaget. Noe som i løpet av snart fem sesonger har ført til at alt har raknet for både Nancy og alt og alle rundt henne. I skrivende stund er stakkars Nancy gravid med, og fanget i villaen til, en meksikansk ”drug lord”, som hun tror kommer til å drepe henne i samme øyeblikk barnet er kommet til verden. I Breaking Bad (AMC) får en uhelbredelig lungekreft-diagnose kjemilæreren Walter White (Bryan Cramson) til å begynne å produsere metamfetamin for å sikre familiens økonomiske fremtid. Noe som så langt – big surprise! – ikke har gått helt etter planen.

Weeds og Breaking Bad viser begge hva som kan skje med anstendige mennesker som bestemmer seg/tvinges til å gå fra å være lovlydige borgere til kriminelle. Men de er langt fra så mørke som de høres ut på papiret. Både Weeds og Breaking Bad er absurde og tragikomiske serier, som til tider velter seg i en type lystfylt og grenseløs umoral som aldri ville passert Nettverkenes ”Standards and Practices”-avdelinger.

Kvalitetsmessig ligger Breaking Bad mange hestelengder foran Weeds, og har i løpet av sesong to og tre utviklet seg til en serie som fortjener en plass i amerikansk tv-dramas eliteserie, sammen med moderne klassikere som The Wire, The Sopranos og Mad Men.

Bryan Cramson tolkning av Walter White har fortjent gitt han to Emmy-priser på rad. Men Breaking Bad utmerker seg også med en dvelende og slående vakker visuell stil, og et lydbilde med lange partier med taushet og fravær av musikk, som gjør den til en original og mer filmatisk opplevelse enn det meste vi ser av tv-drama. Hvis noen er på utkikk etter en amerikansk kvalitesserie som kan fylle tomrommet etter The Wire og Mad Men er Breaking Bad sannsynligvis det nærmeste du kommer akkurat nå.

HBO har ikke vært like gode på komedier som de har vært på dramaserier. Men kanalen har nå fått sin egen mørke komedie, Hung, som etter tre episoder ser ut til å følge i hælene på Weeds og Breaking Bad. Forskjellen er at dramaets ”dark side” ikke er narkotika, men sex. Seriens hovedperson, Ray Drecker (Thomas Jane), er i likhet med Nancy Botwin og Walter White i utgangspunktet en forstadsbeboer med et trygt og kjedelig liv. Han er gift, har to nesten voksne barn, og jobber som gymnastikklærer på ”high school”. Så går alt til helvete. Kona forlater han. Huset hans brenner ned. Ungene flytter til moren, og han står på bar bakke. Blakk. Ensom. Uten et sted å bo. ”What happened to my life?”, spør Ray i en voice-over. ”I used to be a big deal. I used to be going somwhere. Now all I do is try not to drown.”

På et selvhjelpsseminar, like hysterisk som det er lettvint, blir Ray oppfordret til å identifisere sitt ”winnig tool”. Ray tar ufordringen konkret, og forstår at det eneste han har igjen å falle tilbake på er at han er utstyrt med en uvanlig stor og velfungerende penis. Noe han tar konsekvensen av, og bestemmer seg for å prostituere seg. Enver hore trenger en hallik, og Ray finner sin i den mislykkede poeten Tanya (Jane Adams), som kommer opp med en markedsføringsstrategi. Til tross for at Ray er en totalt mislykket ektemann og far i en katastrofal økonomiske situasjon, som kanskje ikke tar de mest fornuftige livsvalgene, kommer han gjennom som en likandes, om enn ikke alt for smart, kar. 

Det er lett å se for seg hvor banalt dette materialet kunne blitt i mindre begavede hender. Men Hung hever seg over det meste av det som går for komedier i Hollywood om dagen.  Hung, som er laget av ekteparet Dmitry Lipkin og Colett Burson (de sto også bak den utmerkede serien The Riches), har laget den første dramaserien som virkelig tar temperaturen på et amerikansk samfunn i resesjon. Og som har potensial til å ta opp en mengde interessante tema, knyttet til seksualitet, maskulinitet og økonomi.

HBO har nok ikke funnet sin ”next big thing” med Hung, men den er mer enn god nok til å fortjene oppmerksomheten.