VIP – et alternativt scenario

I mitt forrige innlegg argumenterte jeg for at filminstituttets talentutviklingsstipend (VIP) har en for smal målgruppe. Jeg viste til at vi har en historisk erfaring for at auteur-tankegangen gir nokså begrensede resultater, og mente at vi ikke burde satse alle talentutviklingsmidlene på dette litt misforståtte idealet.

Blant de som kommenterte innlegget var Thomas Robsahm, som mente at ordningen de facto også henvendte seg til filmregissører som ikke skrev selv. Regissøren behøver ikke jobbe ut ifra et manus, mente han, men kan drive med ”research, idéutvikling, casting, arbeid med skuespillere, visualisering, hospitering på filmsett i utlandet, studier, kurs osv. osv.”
 
Da blir det riktignok ikke så sterkt fokus på P’en i VIP (= ”Vekst I Prosjekt”) – det nærmer seg rett og slett videreutdanning. Men det er kanskje greit, så lenge regissøren vokser på prosessen. Det anskueliggjør likevel en prinsipiell forskjell: Forskjellen på talentutvikling og prosjektutvikling. For en som produserer manus er manusstøtten en produksjonsstøtte, ikke en talentutviklingsstøtte. Men filmforfattere har også behov for å utvikle sitt kunstneriske talent uavhengig av de prosjektene som manusordningens konsulenter mener er interessant for den produserende delen av bransjen. Derfor mener jeg fremdeles at talentutviklingen/VIP-stipendene må utvides til å omfatte filmforfattere. Kanskje også konstellasjoner av forfatter/regissør? (Mer om denne debatten her.)

Til syvende og sist er det likevel bedre filmer vi ønsker oss som resultat av både prosjekt- og talentutvikling. På fruktene skal treet kjennes. Hva kan de respektive ordningene vise til? Kommer det bedre filmprosjekter ut av manusordningens stramme konsulentstyring enn av VIP-ordningens frihet under ansvar?

Jeg tror manusordningen kan ha et og annet å lære av VIP-ordningen slik Thomas Robsahm skisserer at den kan fungere. I alle fall fremstår manusordningen i dag med noen grunnleggende svakheter.

I manuskriptutviklingsstøtteordningen kan profesjonelle filmforfattere etter søknad få midler til å utvikle filmmanuskripter før de har solgt ideen inn til en produsent. Tanken er at det er vanskelig for produsenten å se potensialet i ideen før den er utviklet et stykke på vei. Men hvordan kan da manusordningens konsulenter se potensialet?

Den viktigste forutsetningen for at det er en god idé å tildele manuskriptutviklingsstøtte etter konsulentvurdering, er at konsulenter kan skille lovende prosjekter fra mindre lovende, slik at det bare er de lovende prosjektene som utvikles. Men alle vi skrivende vet jo at det ikke er slik det fungerer.

Sannheten er at forfatterne skriver det som det er viktig for dem å skrive, uansett. Får de ikke manusstøtte i instituttet, finner de et utviklingsbudsjett hos en produsent, eller hos Fond for lyd og bilde, eller skaffer seg et arbeidsstipend – og det er for det aller meste offentlige midler alt sammen. Faktum er at manuskonsulentene verken har makt eller myndighet til å stanse et manusprosjekt, det eneste de kan gjøre er å forsinke det.

Dersom et avslått prosjekt (mot konsulentens formodning) viser seg å bli bra, er det dumt at det ikke ble skrevet tidligere. Dersom et avslått prosjekt viser seg å bli akkurat så dårlig som fryktet, er det også dumt at det ikke ble skrevet tidligere, slik at forfatteren kunne gjort seg ferdig med ideen og kommet seg videre, til glede for produsenter og publikum.

Med andre ord: Hvis man vil satse på et filmforfattertalent, så vil det uansett være dårlig ressursforvaltning å prøve å styre hva forfatteren skal skrive. Det virker rett og slett mot sin hensikt at manuskriptutviklingsstøtte tildeles etter en konsulentvurdering av hver enkelt manusidé.

Utgangspunktet for ordningen i dag er ikke hva forfatterne vil fortelle fra sitt ståsted, men hva de for tiden ansatte konsulentene vurderer som interessant fra sitt ståsted. Det er konsulenter som velger prosjekter, velger støttebeløp og velger progresjon i manusutviklingen. Konsulentene styrer hele prosessen, og opptrer med andre ord ikke primært som konsulenter for filmforfatterne, men som utviklingsprodusenter for en tilskuddsgiver – staten – som ikke engang selv driver produksjon.

Staten ser det som sin rolle å utvikle filmkunsten. Derfor utdanner staten filmforfattere på samme måte som den utdanner andre yrkesgrupper samfunnet trenger – barnehagelærere, oljegeologer og så videre. Dessuten arrangerer staten kurs og gir tilskudd til utvikling og produksjon; den investerer i det hele tatt ganske mye i hver enkelt filmforfatter.

Men i det øyeblikket filmforfatterne skal utøve sitt yrke som nyskaper, legger staten byråkratiske hindre i veien slik at staten ikke får full uttelling på investeringen. Forfatterne må gjennom hele karrieren bruke mye tid og krefter på å overtale og vente på ymse statlige finansieringskilder og mister mange årsverk og mange kunstneriske erfaringer. Hvis det var logikk i ordningen, burde i stedet alle filmforfattere med et produsert statsstøttet verk være forpliktet til å utvikle minst ett helt nytt prosjekt etter eget, fritt valg på de økonomiske vilkår manusutviklingsstøtteordningen tilbyr.

La oss som et tankeeksperiment se for oss følgende reform: Vi forutsetter at man for å søke manusstipend må være aktiv filmforfatter med et talent som er manifestert i produserte manus – eller i det minste har en profesjonell utdanning. La oss videre tenke oss at manuskonsulentstillingene opphører. Dette gir en umiddelbar gevinst på – la oss si – 1,5 mill. i sparte lønninger, avgifter og kontorhold, slik at rammen for utviklingsmidlene vil kunne økes med samme beløp.

La oss tenke oss at det samlede beløpet (7 mill.?) deles i manusutviklingsstipendier á 200 000 (dvs. ca. 35 stipendier av samme størrelse som VIP-stipendene). Dersom det skulle komme inn mer enn 35 søknader fra kvalifiserte, profesjonelle filmforfattere, kan stipendiene deles ut etter kriterier som ikke krever vurdering av enkeltprosjekter – for eksempel ved en turnusordning: Hvis filmforfatter NN har meldt sin interesse for å utvikle et nytt originalmanus, kommer det tilbud om et utviklingsbudsjett på 200 000 når det igjen er NNs ”tur”. Men la oss også sette noen begrensninger, f. eks. at filmforfattere som ikke har fått realisert noe originalverk etter å ha hatt X prosjekter i manusutviklingsordningen, faller ut av automatikken til et nytt verk har hatt premiere.

Høres dette ut som uvettig bruk av penger? Næringslivet ellers bruker opptil 25 % av omsetningen på forskning og utvikling av nye produkter (bioteknologi, med IKT på andreplass). Hvor ligger filmbransjen, som er minst like avhengig av å utvikle nye attraksjoner? Kanskje opp mot 5 %?

En slik endring av manusordningen vil rimeligvis føre til at en del prosjekter som en konsulent ikke ville sett kvaliteter i, slipper igjennom, men på den annen side vil man ha betydelig større ”feilmargin” på de investerte utviklingsmidlene ettersom potten øker i forhold til dagens nivå. I tillegg ville faktisk alle midlene bli brukt til manusutvikling – uansett resultat av prosessen ville midlene bygge manuskompetanse i stedet for å drifte et korps av dørvoktere.

I et kjønnsperspektiv burde dette også ha positive effekter. Hvis en slik ordning kan bidra til at det føles litt tryggere å være filmforfatter, kan det kanskje også bidra til at kvinner lettere blir stående i yrket.

La oss videre i tankeeksperimentet forutsette at forfatterne benytter konsulenter i den utstrekning de selv ønsker det – og at de selv må betale dem av stipendrammen på 200 000. Man kunne innvende at forfatterne ville ønske å beholde mest mulig av pengene selv, men profesjonelle forfattere vet jo at noe skikkelig honorar ikke kommer før manuskriptet blir film, og at det er skarp konkurranse om produksjonsmidlene. Forfatterne har med andre ord alle mulige insentiver til å optimalisere og kvalitetssikre manus. Når de selv kan velge hvilke frilanskonsulenter de vil benytte – og vi vet at markedsprisen for en konsulentuttalelse ikke er mange tusenlappene – er det all grunn til å tro at det vil bli rift om gode konsulenter/dramaturger.

Konsekvensen vil med andre ord neppe være at forfatterne bruker konsulenter i mindre utstrekning, men at de kan bruke konsulenter etter sitt eget behov og på sine egne premisser. Forfatterne har jo naturligvis bedre innsikt i sine egne prosesser enn en åremålsansatt konsulent kan ha.

Når konsulenten blir en tjenesteleverandør i stedet for et hinder på veien mot utviklingsmidler, vil en slik ordning i tillegg bidra til å oppfylle filmmeldingens mål om ansvarliggjøring og profesjonalisering av aktørene i bransjen. Ordningen vil jo dermed tvinge filmforfatterne til å tenke helhet i prosjektene sine, og gjøre at forfatterne lettere ser nødvendigheten av å koble produsent og/eller regissør til prosjektet på et tidlig tidspunkt.

Alt i alt et vinn-vinn-vinn-scenario?

Eirik Ildahl er forfatter og dramatiker, og fast spaltist på Rushprint.no. Du kan lese hans tidligere innlegg her:

Sviket mot filmregissøren

Perge Modo!

Bransje i ubalanse
Framtiden var ifjor
Mangfold på anbud
Damenes tale
Kunst eller troverdighet?
Writers Cut