Manuset ut av skapet

”Good luck”, smilte dekanen blidt. ”Not even Tarkovsky managed to make people read  screenplays”. Med ett sto det klart for meg hva Min Kamp de neste tre årene skulle bli, skriver Siri Senje.
 

Applausen virket varm og ekte.  Friskt oksygen kildret behagelig gjennom nyåpnede blodbaner i det skuldrene sank på plass. Det var min debut i Kunststipendiat-programmet, og se: Forsamlingen som nyss hadde fremstått som et multihodet monstrum av intelligentsia var forvandlet til lutter milde og drømmende åsyn. You won them over, hvisket en ekstatisk, indre stemme. Too good to be true, hveste en annen. Så kom smellet:

Good luck, smilte dekanen blidt. Not even Tarkovsky managed to make people read  screenplays.

Kommentaren kunne tolkes på mange måter. Tro mot livslang vane valgte jeg den verst mulige. For hva f… var meningen? Her hadde jeg frontet hypotese, solgt inn metode, pitchet min siste filmskrøne; kort sagt, tegnet og fortalt så svetten haglet om viktigheten av forskningsprosjektet Imagining for the Screen. Jeg ville utforske originalmanuskriptets poetikk, autonomi, og dikteriske egenart, halleluja! Og så skulle det plutselig handle om å få godtfolk til å bytte ut Knausgård på nattbordet med Senje, Berg, eller Tarkovsky? Køe på Narvesen etter et filmmanus eller to til å slappe av med på bussen, liksom?

Med ett sto det klart for meg hva Min Kamp de neste tre årene skulle bli. Knauserns ørkesløse jakt på smårips og nyttårsløyer bleknet mot visjonen av det mentale ørkenlandskapet som spredte seg foran meg: Jeg innså hvordan hvert eneste forsøk på å redefinere sjangeren filmdiktning skulle bli møtt med samme refreng, samme mentale autopilot: Et filmmanus har ikke egenverdi fordi det er et forstadium til et annet verk, filmen. Jo visst er det en tekst, men bare tekster med litterær kvalitet har egenverdi. Et filmmanus har ikke slik kvalitet, fordi det er skrevet for å filmes, ikke for å leses; basta og finale.

Jeg skottet bort på dekanen. Hvordan slå tilbake med overlegen kraft? Skulle jeg minne ham om at nettopp lesning av et filmmanuskript faktisk er en forutsetning for så å si enhver filmproduksjon? At en filmforfatter som ikke skriver lesbare tekster like godt kan skifte beite, jo før jo heller? At en prosaisk bunke med Courier 12 i Final Draft er skapt med nøyaktig samme mål for øye som manuskriptet til en roman: Stoffet skal engasjere, stimulere, bevege eller berøre en leser – hvorfor skulle det ellers være nedfelt i skrift? Med mindre det bare er antallet lesere som teller, er alle forfattere av fiksjonstekster ute på nøyaktig samme tur. Ifølge kultureliten leses de beste bøkene uansett bare av noen få; det er altså et adelsmerke å bli kalt en forfatternes forfatter. ( Konsulentenes eller produsentenes forfatter lyder kanskje ikke like hot, men faktum i min verden er at forførelse via skriftstykke er raskt omsettelig i klingende mynt. )

Dekanen smilte faderlig fra lederbordet – uvitende om at jeg ladet skarpe skudd med ham som blink. Mon tro om ikke den beste ammunisjonen var å finne i skuespillet? Kunne jeg ikke bare fyre løs med at filmmanuskriptets sjangermessige søster, teatermanuskriptet, også har en høyst begrenset leserkrets? At den i likhet med filmdramaet er skrevet for å fremføres, uten at den tillegges mindre egenverdi av den grunn? Dramaet som litterær sjanger vokste frem fra religiøse ritualer i Athen allerede 350 år før Kristus –  et blandingsbarn av en ny, het allianse mellom skriftlig og muntlig fortellerkunst. Det tok noen år før tekstene utviklet høy lesbarhet og ble tilgjengelige skriftlig, sant nok. Men dramaet har likevel minst 2000 års forsprang på jypling-sjangeren roman, som befant seg på bleiestadiet da Ibsens skuespill i bokform seilte opp som bestselgere blant det lesende borgerskap sent på 1800-tallet og omsider skaffet den forhutlede dramatikeren et levebrød. Bastard-sjangeren fra antikken har vist en usedvanlig slitestyrke, og århundrer gamle skuespill nytolkes flittig for både teater og film. Dessuten studeres, analyseres og dissekeres de på akademikeres bord verden over – det vil si, de blir tatt på blodig alvor som autonom, dikterisk sjanger. Hvorfor skulle ikke jeg vie den samme oppmerksomheten til det nyeste skuddet på den dikteriske familiestammen, det filmdramatiske verk?

Jeg glante olmt utover salen. Mens jeg bedrev indre opprustning hadde dekanen annonsert en session med Q and A. Ikke en hånd spratt i været! Hadde han og ulesbarhetens hans kastet gann på prosjektet mitt før jeg fikk begynt? Var det på tide å klubbe dem i hodet med skapdramaet, like godt først som sist? Å triumfere med den kjente, romerske dikterfilosofen Seneca, fader til den celebre sjangren closet drama – altså dramatikk som aldri var ment for oppføring in the first place? Hva hadde vel mine fiktive motstandere å stille opp mot ni verdenskjente dramaer – sprekkfulle av blod, spøkelser, og grotesk detalj – skrevet i det første århundre etter Kristus, utelukkende for lesning eller resitasjon? Seneca var neppe en stor forfatter, men som sendebud fra antikkens gullalder satte han faktisk dagsorden for dramatisk skrivekunst over hele Europa under renessansen.  ( Aldri har Aristoteles poetikk blitt grovere skjendet i tidsalderen før Syd Field. )

Og skapdramaet stoppet ikke der. Da selveste Schiller utga sitt legendariske Die RauberRøverne – i 1783 forsikret han i et forord at dramaet overhodet ikke var tiltenkt det han kalte den tvilsomme fordelen av scenisk oppføring. Milton, Goethe og Shelley bidro også til skapdramaets kanon. Under forbudstiden i England (Cromwell og puritanerne forbød teaterkunst fra 1642-1660 ) blomstret lesedramaet heftig opp. Omtrent to hundre år senere, da Ibsen sendte skuespillet Peer Gynt fra Italia til forleggeren i København, uttalte han skråsikkert at det var skrevet for å leses og aldri burde bli fremført på en scene, uten at han var nedfor av den grunn. På tide å trekke skapsjangeren frem i lyset igjen?

Vel og bra, kunne saktens filmfolket hevde nå; så er skapdrama et snurrig navn på noen teatergreier skrevet for å leses. Men i filmens jomfruelige verden er det visualiteten som gjelder; ord er ubetydelige, lesning marginal. Så feil kan man ta. I en innsiktsfull artikkel i nettmagasinet Scriptjournal diskuterer Quimby Melton skapdramaet i filmsammenheng. Han trekker frem sjangeren tyskerne kaller Lesescenario og nevner en rekke høyt vurderte diktere (blant andre Ferdinand Céline, James Baldwin og Ryunosuke Atukagawa ) som skrev urealiserte tekster for film, utgitt i bokform og definitivt leseverdige. Ifølge Melton lot dessuten en rekke prosaforfattere seg inspirere av filmens og filmmanuskriptets spesifikke stilverktøy og uttrykksmidler. Noen av tekstene – for eksempel deler av James Joyces Ulysses – er skrevet as if in anticipation of a medium like film that could adequately represent severe, immediate scene/perspective shifts (…) – the splendors of heaven and the horrors of a medieval dungeon.

Se så. Skulle jeg smelle i bordet med at det smale prosjektet mitt nå egentlig er for bredeste mainstream å regne? For i selskap med Melton og hans fagfeller er ikke lenger filmmanusforskning en ensom ferd. Reisefølget melder seg fra flere verdenshjørner; interessen for the screenplay som sjanger er regelrett iferd med å eksplodere. For eksempel så det utmerkede tidsskriftet Journal of Screenwriting dagens lys sist høst. I 2009 kom australske Steven Maras med boka Screenwriting; History Theory and Practise. I USA har Marc Norman skrevet filmmanuskriptets historie.  Kanadiske Miguel Mota skrev nylig vakkert om filmskaperen Derek Jarmans realiserte og urealiserte manuskripter: His scripts were never simply means to ends. They were always intensely personal writings that expressed strong beliefs and emotions. When they failed to materialize as films, they were not shelved and forgotten. They remained as projections of his inner world. Iløpet av 2010 utgir Mota boka Invisible texts – the Screenplay in Print Culture, som tar for seg filmtekst i bokform.

Ok, da – så er Baldwin og Jarman neppe å finne hos Narvesen foreløpig. Og min påstand er ikke at hvert eneste filmmanuskript har dikterisk verdi ( det har ikke alle skuespill eller romaner heller ). Men etter slike harde salver arthouse må vi likevel gløtte inn på popkulturens side av skapskrapet. Det ultimate bevis på filmdramaets leseverdighet og leserkrets ligger nemlig lett tilgjengelig på nett. Nydelig sortert etter sjanger og tittel ligger utgave på utgave av fan-fiction – film, TV-drama og prosa  – skrevet av lidenskapelige fans, til nedlasting. Hold dere fast: Disse tusener på tusener av sider med plot, dialog, karakterer og handlingsbeskrivelse kommer aldri til å se lerretets eller skjermens lys fordi de i likhet med Senecas skapdrama er skrevet utelukkende for å leses. At de faktisk blir det, kan verifiseres gjennom fan-fictionsidenes høye antall ukentlige treff. Fan-fiction har egenhendig blåst liv i den borgerlige tradisjonen for lesning av dramatekster og spredt den til millioner.

Den satt, tenkte jeg krigersk – og smugkikket på dekanen igjen. Han skulle ha visst. Borte fra hjørnet sitt ga ham meg et oppmuntrende blunk. Han hadde nok ment det godlynt. Jeg skuet utover en sal full av sprutbegavede, men tause, kunststipendiater og fornemme veiledere fra halve jordkloden. Skulle jeg be om en replikk? Å gå i krig med dekanen på vegne av skapdramaet kunne nok gi ferskt blod og mye moro, men var sannsynligvis ikke noe opplagt sjakktrekk her og nå. I samme øyeblikk hevet det seg en arm bakerst i salen. En godt voksen kvinne oppløftet sin røst:

I was really moved by your story, sa hun likefrem. In fact, it moved me to tears. I´m sure there are critical reflections to be made over your project, but I really hope that story will be made into a film some day.

Varmen fra en lett rødme krøp oppover fra kinnene mine og glattet ut sinnarynken i pannen. Med sitt enkle, oppriktige utsagn hadde damen satt sakene på plass:
Det er mottakerens opplevelse – uavhengig av om den springer fra å lese, lytte, eller se på film –  som avgjør hvorvidt et dikterisk stoff eier egenverdi.
Skap meg her og skap meg der.

 

Siri Senje er dramatiker og fast spaltist på Rushprint.no. Hun har regissert rundt 40 teaterforestillinger, mange på de største scenene i Norge, og skrevet for teater, film og TV, blant annet tv-serien En udødelig mand i 2005.  Hun er for tiden stipendiat ved Den Norske

Filmskolen (Stipendiatprogrammet for Kunstnerisk Utviklingsarbeid)




 

TIDLIGERE INNLEGG AV SIRI SENJE:

 

 

MED BLOD PÅ PENN

Å skrive drama basert på eksisterende materiale innebærer å te seg som en blodhund. Men hva var den opprinnelige impulsen i Harry & Charles, spør Siri Senje.

Les mer

 

FRA KONSEPTENE

”Tennessee Williams is the great defender of the lonely, aching human heart”, prøvde jeg meg. Smakte det ikke i hvertfall litt konseptuelt av dette? “Isn´t everyone?” smalt det fra Marlon.

Les mer

 

VIN OG ROSER

 Ordet forfatter kommer fra "vervaten" – å legge på fat. Tittelen manusforfatter har ingen slik romantisk aura.

 Les mer

 

HANNKJØNN I BEVEGELSE

Gutta kjeder seg i mattetimen, men jenter og damer begynner å kjede seg i kinosalene, der vår samtids historieskatt forvaltes og formidles.

Les mer

 

KJØNN I BEVEGELSE?

I tre år har vi hatt strutsehodene våre dypt nede i en sandhaug som må kalles kosmetikk. Nå nærmer det seg deadline,  hodene må opp, og det verker i strutsehalsene.

Les mer

 

DARWIN GÅR TIL FILMEN

De beste filmene appellerer til primale emosjonelle behov, ifølge ny filmteori. Har Darwin knekket koden og gitt oss en potent vei til filmsuksess?

Les mer


KOKEKUNST
Regissøren var skeptisk til ordet diktning og lot seg ikke imponere. Oppskrift, sa han vennlig. Det dreier seg faktisk om en oppskrift.
Les mer


KAN "FINAL DRAFT" BETY "FINAL DEATH"?
Finnes det noen andre “dikteriske sjangre” enn filmdiktningen der  kreative mennesker må finne seg i å nedtegne historiene sine i et fastlåst, teknisk format som bidrar til  å gjøre dem mer og mer like?
Les mer


RETHINKING SCREENWRITING

Erklæringen er oppkalt etter en trivelig, vestnorsk by og bryter så vidt jeg kan se med både Bernkonvensjonen og åndsverksloven, men skitt au, den frontes på sidene til selveste Filmforbundet.

Les mer

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Manuset ut av skapet

”Good luck”, smilte dekanen blidt. ”Not even Tarkovsky managed to make people read  screenplays”. Med ett sto det klart for meg hva Min Kamp de neste tre årene skulle bli, skriver Siri Senje.
 

Applausen virket varm og ekte.  Friskt oksygen kildret behagelig gjennom nyåpnede blodbaner i det skuldrene sank på plass. Det var min debut i Kunststipendiat-programmet, og se: Forsamlingen som nyss hadde fremstått som et multihodet monstrum av intelligentsia var forvandlet til lutter milde og drømmende åsyn. You won them over, hvisket en ekstatisk, indre stemme. Too good to be true, hveste en annen. Så kom smellet:

Good luck, smilte dekanen blidt. Not even Tarkovsky managed to make people read  screenplays.

Kommentaren kunne tolkes på mange måter. Tro mot livslang vane valgte jeg den verst mulige. For hva f… var meningen? Her hadde jeg frontet hypotese, solgt inn metode, pitchet min siste filmskrøne; kort sagt, tegnet og fortalt så svetten haglet om viktigheten av forskningsprosjektet Imagining for the Screen. Jeg ville utforske originalmanuskriptets poetikk, autonomi, og dikteriske egenart, halleluja! Og så skulle det plutselig handle om å få godtfolk til å bytte ut Knausgård på nattbordet med Senje, Berg, eller Tarkovsky? Køe på Narvesen etter et filmmanus eller to til å slappe av med på bussen, liksom?

Med ett sto det klart for meg hva Min Kamp de neste tre årene skulle bli. Knauserns ørkesløse jakt på smårips og nyttårsløyer bleknet mot visjonen av det mentale ørkenlandskapet som spredte seg foran meg: Jeg innså hvordan hvert eneste forsøk på å redefinere sjangeren filmdiktning skulle bli møtt med samme refreng, samme mentale autopilot: Et filmmanus har ikke egenverdi fordi det er et forstadium til et annet verk, filmen. Jo visst er det en tekst, men bare tekster med litterær kvalitet har egenverdi. Et filmmanus har ikke slik kvalitet, fordi det er skrevet for å filmes, ikke for å leses; basta og finale.

Jeg skottet bort på dekanen. Hvordan slå tilbake med overlegen kraft? Skulle jeg minne ham om at nettopp lesning av et filmmanuskript faktisk er en forutsetning for så å si enhver filmproduksjon? At en filmforfatter som ikke skriver lesbare tekster like godt kan skifte beite, jo før jo heller? At en prosaisk bunke med Courier 12 i Final Draft er skapt med nøyaktig samme mål for øye som manuskriptet til en roman: Stoffet skal engasjere, stimulere, bevege eller berøre en leser – hvorfor skulle det ellers være nedfelt i skrift? Med mindre det bare er antallet lesere som teller, er alle forfattere av fiksjonstekster ute på nøyaktig samme tur. Ifølge kultureliten leses de beste bøkene uansett bare av noen få; det er altså et adelsmerke å bli kalt en forfatternes forfatter. ( Konsulentenes eller produsentenes forfatter lyder kanskje ikke like hot, men faktum i min verden er at forførelse via skriftstykke er raskt omsettelig i klingende mynt. )

Dekanen smilte faderlig fra lederbordet – uvitende om at jeg ladet skarpe skudd med ham som blink. Mon tro om ikke den beste ammunisjonen var å finne i skuespillet? Kunne jeg ikke bare fyre løs med at filmmanuskriptets sjangermessige søster, teatermanuskriptet, også har en høyst begrenset leserkrets? At den i likhet med filmdramaet er skrevet for å fremføres, uten at den tillegges mindre egenverdi av den grunn? Dramaet som litterær sjanger vokste frem fra religiøse ritualer i Athen allerede 350 år før Kristus –  et blandingsbarn av en ny, het allianse mellom skriftlig og muntlig fortellerkunst. Det tok noen år før tekstene utviklet høy lesbarhet og ble tilgjengelige skriftlig, sant nok. Men dramaet har likevel minst 2000 års forsprang på jypling-sjangeren roman, som befant seg på bleiestadiet da Ibsens skuespill i bokform seilte opp som bestselgere blant det lesende borgerskap sent på 1800-tallet og omsider skaffet den forhutlede dramatikeren et levebrød. Bastard-sjangeren fra antikken har vist en usedvanlig slitestyrke, og århundrer gamle skuespill nytolkes flittig for både teater og film. Dessuten studeres, analyseres og dissekeres de på akademikeres bord verden over – det vil si, de blir tatt på blodig alvor som autonom, dikterisk sjanger. Hvorfor skulle ikke jeg vie den samme oppmerksomheten til det nyeste skuddet på den dikteriske familiestammen, det filmdramatiske verk?

Jeg glante olmt utover salen. Mens jeg bedrev indre opprustning hadde dekanen annonsert en session med Q and A. Ikke en hånd spratt i været! Hadde han og ulesbarhetens hans kastet gann på prosjektet mitt før jeg fikk begynt? Var det på tide å klubbe dem i hodet med skapdramaet, like godt først som sist? Å triumfere med den kjente, romerske dikterfilosofen Seneca, fader til den celebre sjangren closet drama – altså dramatikk som aldri var ment for oppføring in the first place? Hva hadde vel mine fiktive motstandere å stille opp mot ni verdenskjente dramaer – sprekkfulle av blod, spøkelser, og grotesk detalj – skrevet i det første århundre etter Kristus, utelukkende for lesning eller resitasjon? Seneca var neppe en stor forfatter, men som sendebud fra antikkens gullalder satte han faktisk dagsorden for dramatisk skrivekunst over hele Europa under renessansen.  ( Aldri har Aristoteles poetikk blitt grovere skjendet i tidsalderen før Syd Field. )

Og skapdramaet stoppet ikke der. Da selveste Schiller utga sitt legendariske Die RauberRøverne – i 1783 forsikret han i et forord at dramaet overhodet ikke var tiltenkt det han kalte den tvilsomme fordelen av scenisk oppføring. Milton, Goethe og Shelley bidro også til skapdramaets kanon. Under forbudstiden i England (Cromwell og puritanerne forbød teaterkunst fra 1642-1660 ) blomstret lesedramaet heftig opp. Omtrent to hundre år senere, da Ibsen sendte skuespillet Peer Gynt fra Italia til forleggeren i København, uttalte han skråsikkert at det var skrevet for å leses og aldri burde bli fremført på en scene, uten at han var nedfor av den grunn. På tide å trekke skapsjangeren frem i lyset igjen?

Vel og bra, kunne saktens filmfolket hevde nå; så er skapdrama et snurrig navn på noen teatergreier skrevet for å leses. Men i filmens jomfruelige verden er det visualiteten som gjelder; ord er ubetydelige, lesning marginal. Så feil kan man ta. I en innsiktsfull artikkel i nettmagasinet Scriptjournal diskuterer Quimby Melton skapdramaet i filmsammenheng. Han trekker frem sjangeren tyskerne kaller Lesescenario og nevner en rekke høyt vurderte diktere (blant andre Ferdinand Céline, James Baldwin og Ryunosuke Atukagawa ) som skrev urealiserte tekster for film, utgitt i bokform og definitivt leseverdige. Ifølge Melton lot dessuten en rekke prosaforfattere seg inspirere av filmens og filmmanuskriptets spesifikke stilverktøy og uttrykksmidler. Noen av tekstene – for eksempel deler av James Joyces Ulysses – er skrevet as if in anticipation of a medium like film that could adequately represent severe, immediate scene/perspective shifts (…) – the splendors of heaven and the horrors of a medieval dungeon.

Se så. Skulle jeg smelle i bordet med at det smale prosjektet mitt nå egentlig er for bredeste mainstream å regne? For i selskap med Melton og hans fagfeller er ikke lenger filmmanusforskning en ensom ferd. Reisefølget melder seg fra flere verdenshjørner; interessen for the screenplay som sjanger er regelrett iferd med å eksplodere. For eksempel så det utmerkede tidsskriftet Journal of Screenwriting dagens lys sist høst. I 2009 kom australske Steven Maras med boka Screenwriting; History Theory and Practise. I USA har Marc Norman skrevet filmmanuskriptets historie.  Kanadiske Miguel Mota skrev nylig vakkert om filmskaperen Derek Jarmans realiserte og urealiserte manuskripter: His scripts were never simply means to ends. They were always intensely personal writings that expressed strong beliefs and emotions. When they failed to materialize as films, they were not shelved and forgotten. They remained as projections of his inner world. Iløpet av 2010 utgir Mota boka Invisible texts – the Screenplay in Print Culture, som tar for seg filmtekst i bokform.

Ok, da – så er Baldwin og Jarman neppe å finne hos Narvesen foreløpig. Og min påstand er ikke at hvert eneste filmmanuskript har dikterisk verdi ( det har ikke alle skuespill eller romaner heller ). Men etter slike harde salver arthouse må vi likevel gløtte inn på popkulturens side av skapskrapet. Det ultimate bevis på filmdramaets leseverdighet og leserkrets ligger nemlig lett tilgjengelig på nett. Nydelig sortert etter sjanger og tittel ligger utgave på utgave av fan-fiction – film, TV-drama og prosa  – skrevet av lidenskapelige fans, til nedlasting. Hold dere fast: Disse tusener på tusener av sider med plot, dialog, karakterer og handlingsbeskrivelse kommer aldri til å se lerretets eller skjermens lys fordi de i likhet med Senecas skapdrama er skrevet utelukkende for å leses. At de faktisk blir det, kan verifiseres gjennom fan-fictionsidenes høye antall ukentlige treff. Fan-fiction har egenhendig blåst liv i den borgerlige tradisjonen for lesning av dramatekster og spredt den til millioner.

Den satt, tenkte jeg krigersk – og smugkikket på dekanen igjen. Han skulle ha visst. Borte fra hjørnet sitt ga ham meg et oppmuntrende blunk. Han hadde nok ment det godlynt. Jeg skuet utover en sal full av sprutbegavede, men tause, kunststipendiater og fornemme veiledere fra halve jordkloden. Skulle jeg be om en replikk? Å gå i krig med dekanen på vegne av skapdramaet kunne nok gi ferskt blod og mye moro, men var sannsynligvis ikke noe opplagt sjakktrekk her og nå. I samme øyeblikk hevet det seg en arm bakerst i salen. En godt voksen kvinne oppløftet sin røst:

I was really moved by your story, sa hun likefrem. In fact, it moved me to tears. I´m sure there are critical reflections to be made over your project, but I really hope that story will be made into a film some day.

Varmen fra en lett rødme krøp oppover fra kinnene mine og glattet ut sinnarynken i pannen. Med sitt enkle, oppriktige utsagn hadde damen satt sakene på plass:
Det er mottakerens opplevelse – uavhengig av om den springer fra å lese, lytte, eller se på film –  som avgjør hvorvidt et dikterisk stoff eier egenverdi.
Skap meg her og skap meg der.

 

Siri Senje er dramatiker og fast spaltist på Rushprint.no. Hun har regissert rundt 40 teaterforestillinger, mange på de største scenene i Norge, og skrevet for teater, film og TV, blant annet tv-serien En udødelig mand i 2005.  Hun er for tiden stipendiat ved Den Norske

Filmskolen (Stipendiatprogrammet for Kunstnerisk Utviklingsarbeid)




 

TIDLIGERE INNLEGG AV SIRI SENJE:

 

 

MED BLOD PÅ PENN

Å skrive drama basert på eksisterende materiale innebærer å te seg som en blodhund. Men hva var den opprinnelige impulsen i Harry & Charles, spør Siri Senje.

Les mer

 

FRA KONSEPTENE

”Tennessee Williams is the great defender of the lonely, aching human heart”, prøvde jeg meg. Smakte det ikke i hvertfall litt konseptuelt av dette? “Isn´t everyone?” smalt det fra Marlon.

Les mer

 

VIN OG ROSER

 Ordet forfatter kommer fra "vervaten" – å legge på fat. Tittelen manusforfatter har ingen slik romantisk aura.

 Les mer

 

HANNKJØNN I BEVEGELSE

Gutta kjeder seg i mattetimen, men jenter og damer begynner å kjede seg i kinosalene, der vår samtids historieskatt forvaltes og formidles.

Les mer

 

KJØNN I BEVEGELSE?

I tre år har vi hatt strutsehodene våre dypt nede i en sandhaug som må kalles kosmetikk. Nå nærmer det seg deadline,  hodene må opp, og det verker i strutsehalsene.

Les mer

 

DARWIN GÅR TIL FILMEN

De beste filmene appellerer til primale emosjonelle behov, ifølge ny filmteori. Har Darwin knekket koden og gitt oss en potent vei til filmsuksess?

Les mer


KOKEKUNST
Regissøren var skeptisk til ordet diktning og lot seg ikke imponere. Oppskrift, sa han vennlig. Det dreier seg faktisk om en oppskrift.
Les mer


KAN "FINAL DRAFT" BETY "FINAL DEATH"?
Finnes det noen andre “dikteriske sjangre” enn filmdiktningen der  kreative mennesker må finne seg i å nedtegne historiene sine i et fastlåst, teknisk format som bidrar til  å gjøre dem mer og mer like?
Les mer


RETHINKING SCREENWRITING

Erklæringen er oppkalt etter en trivelig, vestnorsk by og bryter så vidt jeg kan se med både Bernkonvensjonen og åndsverksloven, men skitt au, den frontes på sidene til selveste Filmforbundet.

Les mer

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY