Tv-filmen vs kinofilmen

Å lage en kinoversjon av Dennis Potters milepæl innen nyskapende tv-dramatikk fra 1986, BBC-serien Den syngende detektiv, åpner opp for en svimlende fallhøyde. Man kan som filmskaper selvsagt håpe på at nye generasjoner ikke kjenner til originalen, slik at man slipper en ufordelaktig og kanskje urettferdig sammenlikning. Men når kritikerne vender tommelen ned, slik de gjorde overfor Keith Gordons amerikanske kinoversjon i 2003, står man i fare for å bli dømt til et uverdig liv i skyggen av originalen. Denne uken lanseres originalversjonen på dvd for første gang på norsk, og med kinoversjonen for lengst ute på dvd, gir det oss en sjanse til å sammenlikne de to versjonene mer grundig.

Gordon baserte kinoversjonen på et manus som Potter skrev like før han døde i 1994. Muligens var det den vellykkede Hollywood-versjonen av Potters første mesterstykke, Pennies From Heaven (1981), som overbeviste Potter om at det var mulig å tilrettelegge tv-serien Den syngende detektiv for et amerikansk kinopublikum. Men der Pennies from Heaven lå nærmere den klassiske Hollywood-musikalen, og projiserte hverdagssliternes drømmer gjennom 1930-tallets populærmusikk, bryter Den syngende detektiv med sjangeren ved at den er noe så paradoksalt som en innadvendt musikal, full av tvetydighet og besk ironi. Serien skildrer forfatteren Philip Marlows feberaktige kamp på sykehuset mot et akutt utslag av av psoriasis. Medisineringen får ham til å hallusinere, fortiden går over i en fiktiv framtid der han dikter videre på et gammelt, uløst mysterium hvor han selv inntar hovedrollen som ”Den syngende detektiv”.

Det er for så vidt ikke noe galt med det psoriasis-rammede ansiktet til Robert Downey Jr i kinoversjonen. Sminkør-faget har tross alt blitt mer sofistikert siden originalen ble laget av Jon Amiel i 1986. Men etter hvert blir hans psoriasis-maske en altfor bokstavlig tolkning av sykdommens rolle i fortellingen. I BBC-versjonen fungerte psoriasisen også som et fysisk uttrykk for Marlows indre angst og smerte. Det var innfallsporten til en fallert forfatters infernalske dommedag over sin oppvekst, sine kvinner og seg selv som voksen mann. Som forsonende element benyttet Potter – helt nyskapende – den populærmusikken han selv hadde vokst opp med på 1940-tallet og krimsjangerens hardkokte, neonbelyste kulisser. Som en mellomting mellom en musikal og karaoke kunne rollefigurene vende seg mot kamera og bryte ut i sang. Det var et originalt ”brechtiansk” grep som ikke virket distanserende, men derimot svøpte oss inn i en uimotståelig atmosfære av svunnen populærkultur.

Som i originalen møter vi i kinoversjonen hovedpersonen på sykehuset idet han skal underkaste seg en lengre behandling. Men han heter ikke lenger Marlow, men derimot Dan Dark – også det et pseudonym fra den hardkokte kiosklitteraturen. Downey Jr kan fremvise noe av den samme frådende bitterheten som Michael Gambon i BBC-versjonen, men virker ikke like overbevisende. Han var sannsynligvis altfor ung og glamorøs til det da filmen ble laget, akkurat som Robin Wright Penn er det i rollen som hans kone. Downeys nedsettende kommentarer om utseendet hennes er aldri i nærheten av originalens nådeløshet, fordi vi kan selv se at Wright ser forbannet godt ut. Men det største problemet med filmen er likevel det som foregår rundt ham på sykehuset – eller det som ikke foregår. I originalen var Marlow hele tiden omgitt av andre pasienter og sykehuspersonale som fungerte som et kommenterende «gresk kor» i bakgrunnen. Her er Downey Jr plassert på enerom, slik at denne dimensjonen forsvinner.

Da Herbert Ross lagde sin amerikanske versjon av Pennies from Heaven sprengte han rammene som Potter hadde skapt, og forvandlet tv-serien til en glitrende MGM-musikal. I denne omskrivingen av Potters univers har ikke Gordon våget å ta noen tilsvarende djerve valg, kanskje bortsett fra å innlemme rockemusikk fra 1950-tallet. Men musikken mangler den bittersøte, nostalgiske kvaliteten som mye av musikken fra Potters barndom hadde. Og så lenge tidsangivelsen antyder en stilisert, retroaktig nåtid, får den ikke den samme effekten som i originalen.

Å skape noe magisk ut av et materiale som er så gjennomsyret av populærkultur krever en grunnleggende forståelse for hva slags rolle denne kulturen spiller i våre liv. Og nettopp der lå noe av Potters geni. I denne versjonen reduserer regissør Gordon hovedpersonens nedstigning til barndommens traumer til en banal reise, der det som er ment å løfte oss og hovedpersonen opp av bitterhet og desillusjon – musikken! – ikke beveger oss nok.

Det er en nedslående ironi at nye generasjoner mest sannsynlig har forvekslet den amerikanske versjonen med originalen, helt enkelt fordi den har fått en bredere distribusjon, først på kino, så på dvd. La oss derfor håpe at denne nye dvd-utgivelsen av originalen på norsk kan bidra til at framtidige generasjoner makter å skille skitt fra kanel – at de ikke vil forveksle BBC-klassikeren med ”den kjedelige filmen der Robert Downey Jr synger usynkronisert og har masse sår i ansiktet”.