Snøhulemannen på Blått Lerret Web-TV

Fridtjof Kjæreng møtte Sverre Nøkling ved en tilfeldighet på en skitur i 1995.

- Han hadde langt skjegg og kom gående mot meg. Jeg tenkte; for en merkelig fyr. Så så jeg ned på det som vi Nord-Norge kaller for ”ballan”. Han hadde tre truser utenpå buksa. Hvis man lever isolert lenge nok, og hygienen ikke er the prime issue, så er det klart at hvis man fryser er det jo det samme om trusene er utenpå eller inni buksa.

Møtet ble begynnelsen på et slags vennskap og en dokumentarprosess som har tatt mange år. I starten var det en utfordring å komme inn på Nøkling, siden han var så vant til å være alene.

- Den første tiden var han såpass sjenert at han satt mye bortvendt når han snakka til meg. Han så ikke på meg, og i hvert fall ikke inn i øynene. Sånn jeg jobber er det jo ok å få tak på folk, og helst at de snakker til kamera. Så jeg lærte meg masse teknikker: Jeg plystra på ham for at han skulle skvette til. Etter hvert kom jeg i kontakt med ham.

- Der var ikke mulig for meg å være mer enn ent par dager i en av hulene sammen med han. For det første er det for tett og for det andre så blir han rastløs av å ha meg der. Jeg fikk mye hjelp fra brøytestasjonen, der har jeg bodd en del.

Kjæreng sier han ønsket å fortelle om de mer eksistensielle problemstillingene rundt Nøklings livsvalg.

- Etter min mening har han funnet seg et liv hvor han tør å være seg selv. Han tør å gi faen, han er stolt av det livet han lever, han tar ikke hensyn til noen. Han har et ganske hardt uttrykk, og jeg oppdaget jo etter hvert at han har jo også lest ganske mye.

- Ofte når jeg traff ham, satt han på biblioteket i Odda og leste. Da leste han blant annet Nietzsche. Det er klart at det er veldig analogt, hvis man skal være litt pompøs, med Nietzsches Zarathustra-myte. Han bodde jo også ti år i en steinhule, før han fant opp sin egen moral og kom frem til at alt ferniss av kulturbakgrunn, sånn som religion og sånt er død. Jeg ble interessert i å se om jeg kunne koble det sammen. Jeg vil ikke si at jeg har klart det, men det er i hvert fall en interessant tanke.

Da Nøklings mor døde etterlot hun seg et testamente der han arver hennes leilighet, men han må bo i den. Eller han kan selge den, men da må han bruke pengene til å kjøpe en annen fast bolig.

- Motoren i filmen er: Hva velger han å gjøre? Nå vil ikke jeg si at det var noe reelt valg. Han er jo en person som har bestemt seg for det meste. Men det er interessant hva som er det normale, og hva som er annerledes.

Kjæreng har også jobbet med Lars Monsen, som på en måte representerer det andre ytterpunktet når det gjelder friluftsliv. Men hva er egentlig denne fascinasjonen for å gå ut i ødemarken og bli der?

- Det dreier seg om en søken etter den drømmen man aldri tør å gjøre noe ut av. Det er det filmen handler om. Samtidig er det artig at filmen også parodierer denne drømmen. Dette er jo i beste fall en parodi på Lars Monsen. Sverre ligger på pappkartong. Han kjøper aldri utstyr. Joggesko og gore-tex, koster 30 kroner å produsere i Kina og man kjøper det for 3000 kroner i Norge. Resirkulerte plastflasker. Det er jo et paradoks. Han er en parodi på den norske mannen.

Selv om Nøkling er vant til å holde seg for seg selv er ikke Kjæreng det minste bekymret for hvordan han vil takle oppmerksomheten i forbindelse med dokumentaren.

- Han er en av de medvirkende jeg har jobbet med opp i gjennom tiden, som jeg er mest sikker på er robust. Dette er hans triumf. Dette er hans hevn over samfunnet.

Snøhulemannen har premiere 12.mars.

Se intervjuet med Kjæreng på Blått Lerret Web-TV.

Se klipp fra filmen.