Andrea Arnolds Fish Tank var nominert til den europeiske filmprisen og vant jury-prisen under filmfestivalen i Cannes i fjor. I likhet med Arnolds forrige film, Red Road, er filmen beslektet med den tradisjonsrike britiske filmrealismen slik vi kjenner den fra filmene til Ken Loach. Men Arnolds filmunivers rommer langt mer poesi og symbolisme enn sin mer strenge britiske kollega, og ligger kanskje nærmere filmskapingen til både Mike Leigh og Lynne Ramsey. Som Leigh isolerer hun rollefigurene sine fra miljøene de er en del av, slik at de framstår som ekstreme enkeltskjebner, og i likhet med Ramsey tilfører hun dem drømmende, undrende kvaliteter. Det er ikke et spesifikt miljø eller en bestemt rollefigur Arnold først ser for seg når hun skriver manus, men ett motiv. Hun får alltid ideen til filmen gjennom et første bilde, forteller hun.
- Jeg vil helst ikke røpe hva dette første bildet var denne gangen, fordi da røper jeg for mye av handlingen i filmen. Men det er et av de sterkeste bildene i filmene. Jeg har alltid skrevet manus på den måten, jeg vet ikke helt hvorfor. Jeg ser for meg hva hovedpersonen gjør i et enkelt isolert øyeblikk, og så begynner jeg bare å skrive. Og så har det seg slik at dette første bildet gjerne blir et av de sterkeste i filmene.
Et av de gjentagende motivene i filmen er en hvit hest som står fastbundet i nabolaget, og som hovedpersonen Mia ønsker å slippe løs. Vi vet ikke hvorfor hun ønsker å slippe den fri, og det vet heller ikke Arnold om hun selv har lyst til å komme til bunns i.
- Da jeg skrev motivet med hesten inn i manuset, visste jeg ikke hvorfor jeg gjorde det. Det bare føltes som et riktig og uttrykksfullt motiv. Jeg hadde en drøm om hester, og jeg vet at Freud har sine teorier om den typen drømmer. Hesten dør til slutt, og om Freuds teorier har noe for seg, så er det absolutt relevant for resten av historien.
DANSENS ROLLE
I sin første filmrolle skaper unge Katie Jarvis et helt unikt tenåringsportrett. Mia er en 16-åring som er i en konstant indre omveltning; som i ene øyeblikket kan gi en venninne en springskalle, for så i neste øyeblikk forsøke å redde hesten som er bundet fast. Visstnok oppdaget Arnold og castingbyrået denne spede tenåringsjenta da hun skjelte ut kjæresten sin etter alle kunstens regler på en togperrong i Essex. Men veien fram til den endelige utformingen av rollefiguren har tatt tid. For Arnolds opprinnelige tanke var å finne en tenåringsjente som var danser. For musikken og dansen var et mye mer sentralt element i den første versjonen av manuset, forteller hun.
- Da vi skulle lete etter en skuespiller til hovedrollen oppsøkte vi dansemiljøer i håp om å finne Mia. Vi traff mange jenter som drev med R&B-dansing. Men for meg er den typen dansing veldig fokusert på å tiltrekke seg guttenes oppmerksomhet, om å lokke dem til å se på deg gjennom ”sexy” bevegelser. Hip-hop er helt annerledes og handler mer om selve dansen, om din egen opplevelse av den, ikke hvordan andre oppfatter den. Jeg innså ganske snart at det var den typen dans jeg var ute etter. Men vi hadde ennå ikke funnet den rette jenta til rollen. Og da jeg endelig møtte Katie, så ville hun ikke danse for meg! Vi fant henne helt tilfeldig ved en togstasjon, men hun trodde ikke på oss da vi sa vi skulle lage en film. Da vi skulle ha en audition med henne, måtte vi skru av kamera, fordi hun ville ikke ha det på. Det viste seg at hun ikke kunne fordra å danse. Hun hadde ikke noe forhold til hip-hop. Men det interessante var at da hun endelig danset for oss, så var det veldig lett å se hennes personlighet gjennom dansingen. Hun var seg selv.
Selv har Arnold musikk rundt seg hele tiden, og dansens funksjon i filmen er enkel.
- Senest i går tok jeg på meg min Ipod og danset. Jeg var litt nervøs, og dans er en fantastisk måte å få utløp for følelser på og koble av. Det er slik for Mia også, når hun danser for seg selv kan hun finne en ro hun ellers ikke har i livet sitt. Hun går hele tiden med en tøff maske, men gjennom dansingen kan hun være seg selv – for en kort stund.
MELLOM BARN OG VOKSEN
Arnold forteller at de søkte en skuespiller som aldersmessig skulle befinne seg mellom barne- og voksenverdenen. Men det viste seg vanskelig å finne noen i aldersgruppen 17 år som passet til rollen, fordi de fleste i den alderen er ganske voksne, forteller hun.
- Det interessante er at Katie framstår som yngre på lerretet enn hun gjør i det virkelige liv. I virkeligheten er hun en mye sterkere personlighet enn den rollefiguren vi utviklet sammen med henne.
Selve innspillingen ble en spesiell erfaring for Katie fordi hun aldri hadde spilt foran kamera før.
- Hun hadde droppet ut av skolen og hadde ingen jobberfaring. Men her måtte hun stå opp klokken fire og fem om morgenen. Hver opptaksdag ble veldig lang fordi hun medvirket i alle scenene. Hun hadde ikke den rutinen som mer erfarne skuespillere har – de vet at de må hvile og hente seg inn mellom opptakene. Katie dro på fester og kjøpte seg nye klær for pengene hun tjente, og hadde i starten ikke denne forståelsen for hva som kreves, både fysisk og psykisk. Det ble en intens opplevelse, men hun vokste med oppgaven. Akkurat nå vet jeg ikke hva som er hennes planer videre. Hun ble gravid etter innspillingen, men hun har skaffet seg agent og har vært i samtaler om andre filmprosjekter.
LYS I MØRKE
Slutten på filmen kan minne om den franske filmklassikeren På vei mot livet av Francois Truffaut. Der møter vi også en ung person som er iferd med å bryte ut av en ganske kjærlighetsløs familie. Som Mia har han stort pågangsmot og er på vei mot noe. Det er denne åpenheten som gjør Fish Tank til en oppløftende filmopplevelse. Arnold kan fortelle at hun ikke har sett Truffauts film (”jeg skriver den ned i boken min nå”), men erkjenner et slektskap til nybølgefilmen og ikke minst den britiske filmrealismen som Loach og Leigh har stått som de fremste eksponenter for.
- Jeg ser noen av likhetstrekkene. Når jeg skriver manus, så begynner jeg som sagt med ett motiv, men realismen i utformingen av rollefigurene er viktig for meg. Jeg tenker sjelden på andre filmer når jeg utvikler en historie. Før jeg begynte å lage fiksjonsfilm jobbet jeg mye med tv-dokumentar, og jeg har en forkjærlighet for å komme tett på det virkelige liv. Men i hvilken grad jeg er en del av en britisk realisme, synes jeg er vanskelig å si noe mer konkret om.
Red Road var nok mer mistrøstig enn Fish Tank, men også der kunne vi spore en stripe av lys mot slutten. Arnold mener selv bestemt at det er optimisme i filmene hennes.
- Ja, det er det. Jeg har alltid problemer med avslutningene på filmene mine fordi jeg ønsker at alt skal ordne seg. Samtidig må jeg være tro mot historien jeg skal fortelle. Men det er nok min livsfilosofi – at uansett hva livet byr deg, så er det utrolige muligheter som ligger der og venter på deg.
Delicious
Digg
Facebook
Twitter
Epost
«Kommenter denne artikkelen»