Norsk exploitation – finnes det?

I pressekampanjen for Reinert Kiils første spillefilm, Hora, legges det stor vekt på at dette er Norges første exploitation-film. Men er dette riktig? For å svare på det må vi se litt nærmere på hva som ligger i dette svært så misbrukte begrepet. I en tradisjon like gammel som filmen selv finner vi de filmskaperne som av ulike årsaker er villige til å gå et skritt lenger enn hva den gjengse moral egentlig tillater. De fleste gjør det i ren vinnings hensikt; ved en relativt liten kapitalinnsats kan man potensielt hente ut store profitter. Roger Corman skrøt av at han på sine mange hundre filmer kun hadde tapt penger på den ene seriøse filmen han gjorde (The Intruder, 1962). I noe mer uvanlige tilfeller kan det finnes både politiske og kunstneriske årsaker til at filmskapere velger å forkaste den gode smak. Tenk bare på Buñuel i filmer som Den andalusiske hund (1929) og Dagens skjønnhet (1967), Godard med Weekend (1967) eller Kenneth Anger med Scorpio Rising (1964). Ligger så hemmeligheten i regissørens mentale innstilling?  Er det bare exploitation dersom man bevisst bryter visuelle tabu i den hensikt å gi publikum det de ikke vil innrømme at de ønsker? Kikkerfilm? Eller ligger svaret i markedsføringen?

I de fleste slike tilfeller lover plakat og kampanjer mye mer enn hva filmen kan levere. Hadde det bare vært tale om en forskjell i kunstnerisk tilnærming, så ville vel langt flere filmskapere havnet i denne kategorien. De fleste større filmprodusenter velger å ikke risikere omdømme eller sensurens vrede på slike tema, dermed åpner det seg et vakuum som det alltids finnes noen som søker å fylle. Om de ikke fikk opp sine filmer på kino, så reiste man tidligere rundt med telt og portable fremvisere. Her tilbød man gjerne filmene under dekke av en moralsk-pedagogisk pekefinger. Farene ved førekteskapelig sex, som kjønnssykdommer og uønskede svangerskap, ble gjerne ledsaget av svært grafiske bilder, mens ulykkene dop og alkohol kunne føre med seg kom gjerne etter flere ruller med nakenbad og orgier. Ekstra penger tok man inn på å selge pamfletter med veiledning og advarsler, slik at publikum i etterkant kunne føle at de hadde vært med på noe oppbyggelig.  I dag velger man naturligvis bare andre kanaler dersom kinoporten er stengt, direkte på DVD eller YouTube. På samme tid har det vel aldri vært vanskeligere å være exploitation-filmskaper enn i dag. Gårsdagens helter, som Sam Raimi og Peter Jackson, er dagens sikreste  mainstream-regissører, mens Tarantino, Rodriguez og Roth gjør alt de kan for å bringe exploitation-estetikken inn i Hollywoodvarmen. I tillegg er tilgjengeligheten av tidligere produksjoner nærmest uendelig, og blir raskt en røff målestokk for en fersk regissør.

NORSK EXPLOITATION
Hva så med den norske exploitation-filmen? Vårt eldste filmklipp fra en fiksjonsfilm er en kort, suggererende dansescene fra Dæmonen (Jens Christian Gundersen, 1911), noe som vitner om en relativt vågal film. Under forvandlingens lov (Halfdan Nobel Roede, 1911) har også en handling som man neppe villet ha tillatt etter kinoloven kom i 1913. Frihetsberøvelse ved å låse kona og elskeren i hvert sitt bur som straff for utroskap er vel kanskje helt på grensen av hva man kan anbefale. Foruten noen regnvåte kjoler og utfordrende varieténumre, er det vanskelig å se noen grensesprengende dristige elementer i de neste 30-40 årenes norske filmproduksjon. Selv ikke i filmer som Café X (Walter Fürst, 1928) hvor det harde smuglermiljøet i Vika figurerer, eller i den erotisk ladede Syndere i sommersol (Einar Sissener, 1934), finnes det en eneste scene som kvalifiserer til betegnelsen. Dersom man regner med bruken av film som retorisk våpen, finner vi flere eksempler på den politiske exploitation-filmen. Revolusjonens datter (Ottar Gladtvet, 1918) gjør sitt for å diskreditere arbeiderne og streikeretten, mens Olav Dalgards arbeiderfilmer fra 30-tallet skal vise sosialismens berettigelse. Det kanskje mest bisarre eksempelet på den politiske filmen er nok Unge viljer (Walter Fürst, 1943), hvor både marxistene og kapitalistene får gjennomgå på veien mot lykken i Nasjonal Samling.

Vil du lese mer om de norske "exploitationfilmene"  Safariland – Blant negre og ville dyr i Øst-Afrika, Selkvinnen og Himmel og helvete, kan du tegne abonnement på siste utgaven av Rushprint der artikkelen står i sin helhet: ABONNEMENT