Den første av i alt tre juryrunder på Teaterhøgskolen er akkurat over. Vi har på to uker sett 600 kandidater framføre 4 minutter lange monologer. Vi har plukket ut 120 som går videre til neste runde. Hva går det an å si om talenttilfanget til norsk skuespillerkunst?
Veldig mye holder et ganske høyt nivå. Mye skal klaffe for å skille seg ut. De fleste er unge, pene, slanke, flinke, norske. Nå har jeg ingenting imot unge, pene, slanke, flinke, norske skuespillerstudenter, og jeg tror ikke juryen kan klandres for fraværet av rare, overvektige eller fremmedkulturellt utseende skuespillere. Det er rett og sett forsvinnende få kandidater av alternativ art.
Overraskende mange velger karakterer og monologer langt fra seg selv. Dette er selvsagt bare min personlige smak, men det er vanskelig å gjøre klassikere av Shakespeare og Sofokles på en troverdig og gjennomlevende måte. Mange kandidater synes å tro at vi er opptatt av godt gammeldags teater, og spiller nok heller ideen av teater de tror vi er interessert i, heller enn å finne noe de selv brenner for. Eller så er de faktisk opptatt av gammeldags teater og klassikere for alt jeg vet…
Den andre ekstremiteten er kandidater med filmmonologer som er så nedpå og troverdige at vi ikke hører noe i all mumlingen. Som knapt nok formidler noe i sin autentisitet. Personlig liker jeg også at kandidaten tar kontakt med meg, snakker til oss i juryen, istedenfor til en eller annen imaginær karakter langt utenfor scenen. Men på den annen side, noen fikser det fint også.
Nei, det er ikke lett å gi gode, generelle råd.
Nå er det engang sånn at skuespillere med utdannelse fra Teaterhøgskolen i stor grad foretrekkes av teatrene. Bra for oss selvsagt, men kjipt for andre. Annerledes er det i filmen, castere synes mer oppmerksomme på talenter med annen bakgrunn. Men hvor mange skuespillere kan leve av å være filmskuespillere? Uten at jeg har noen statistikk, tipper jeg at det finnes knapt et dusin personer i Norge som lever av det, hvis vi holder såpeopera utenfor. Altså kommer man ikke utenom teateret.
Da er det synd at så få kandidater synes å være opptatt av samtidsdramatikk. En og annen kommer med en monolog fra Sarah Kane og Lars Norén, men det er et absolutt mindretall. Det virker ikke som folk har merket seg www.dramas.no heller, den nye databasen for film- og teaterdramatikk.
Kandidatenes forhold til samtidsdramatikk henger sikkert samme med mye rart, litteraturundervisningen på videregående og institusjonsteatrene må nok ta mye av skylden her. Ordet ”samtidsdramatikk” ser ut til å bety dramatikk som er skrevet etter krigen. Med unntak av små alternative scener – som Black Box i Oslo, Teatergarasjen i Bergen og Avant Garden i Trondheim – finnes det få som konsekvent setter opp ny dramatikk.
Det er åpenbart at unge i Norge, inkludert søkere til Teaterhøgskolen, temmelig sjeldent oppsøker nytt teater. Det finnes en pulserende, utforskende og ung europeisk teaterkunst, det er bare ikke så veldig ofte man finner den på hovedscenen på Nationaltheatret. Bare her i Norge har vi masse interessant å ta av; Goksøyr/Martens, Vegard Winge, Jo Strømgren, Pia Roll, De utvalgte – bare for å nevne noen.
Så er det ett råd jeg er temmelig sikker på kan funke for alle skuespillere in spe, må det være dette: Se så mye film og teater som mulig, og se det som utforsker nytt landskap, som strekker seg, som vil noe nytt og noe mer!
Og kom du ikke videre i år; finn ut om det virkelig er dette du vil, finn ut mer om kunstformen, finn ut hvem du selv er, og kom i så fall tilbake neste år.
Les Øystein Stenes forrige innlegg her:
Å gå glipp av Kristoffer Joner
Øystein Stene skal skrive fast om blant annet skuespillerkunst på film på Rushprint.no. Han er litteraturviter og førstelektor ved Teaterhøgskolen, Kunsthøgskolen i Oslo. Har publisert et par romaner og hatt manus og regi på en rekke kortfilmer. Arbeider for tiden med en bredt anlagt introduksjonsbok til skuespillerkunsten.
Delicious
Digg
Facebook
Twitter
Epost
«Kommenter denne artikkelen»