Kinodokumentaren i fokus

17.-21.mars arrangeres dokumentarfilmfestivalen Eurodok for niende gang på Filmens Hus. Rushprint har snakket med Marie Grønborg Aubert og Jan Langlo i programkomiteen om årets festivalprogram.

- I fjor hadde festivalen rundt 2500 besøkende. Det var en ganske stor besøksøkning fra året før. I seg selv er ikke det et sinnsykt høyt tall, men andre filmfestivaler holder gjerne på i ti dager og har fjorten saler å vise i, vi holder på i fem dager og har to saler, sier Aubert.

Konkurranseprogrammet består i år av 10 filmer, som blir vurdert av en jury bestående av filmskaperne Aslaug Holm og Thomas Østbye og filmjournalist Ulrik Eriksen. Juryen deler ut Eurodok-prisen, som er en distribusjonspris.

Jan Langlo mener det er en generell tendens at det lages mer dokumentar for kino, ikke bare for de typiske TV-slottene.

- Dokumentarene blir distribuert på kino rundt om i Europa. Det har vært en oppfatning at det er spesielt for Norge, at vi har mye dokumentar på kino. Det stemmer jo ikke. Hvis du ser på for eksempel Tyskland har de en veldig sterk dokumentar-scene. Det gjenspeiler seg i at vi har flere filmer som er spesielt egnet for kino.

- Det er også flere filmer som tar opp økologi, milø, forbruk og så videre. Men det gjøres i et ganske interessant filmspråk. Det er ikke en tradisjonell, TV-aktig reportasje-tilnærming. Plastic Planet som vises i hovedkonkurransen, handler om en østerriker som bestemmer som for å finne ut hva det er som er i all plasten vi omgir oss med. Han reiser rundt som en slags Michael Moore, men litt mindre brautende. Det blir en større greie enn bare en konfronterende film, de klarer å sette det inn i en større samenheng, sier Aubert.

Filmen viser også hvor vanskelig det er å for filmskaperen å få vite noe som helst om plastproduksjonen.

- Man skulle jo nesten tro det var våpenindustrien, at det var militære hemmeligheter de prøvde å beskytte, sier Langlo.

Aubert trekker også frem The End of The Line, som handler om at verdenshavene kan bli tømt for fisk innen 2048, og den islandske filmen Dreamland, som handler om opptakten til finanskrisen og hvordan de islandske politikerene solgte ut mer og mer land til industri.

Festivalen har også et program for norsk dokumentar, hvor 13 nye norske dokumentarer vises.

- Det er stadig mer norsk film. Da festivalen begynte, så hadde vi ikke norsk film, sier Langlo

- De norske filmene i programmet er ofte portretter og handler om vennskapsforhold og relasjoner heller enn store politiske tema, legger Aubert til.

- Uten at jeg skal si at det er en tendens i norsk dokumentar generelt.

Blant filmene i det norske programmet finner vi Fabelaktige Fiff og Fam, en feelgood-dokumentar om to venninner på 90 som har delt det meste i livet, og Uteliggernes Sang, en dokumentar om tre uteliggere som får muligheten til å spille inn en plate sammen. Uteliggernes Sang får premiere med utevisning på Egertorget, 18.mars. Samme natt arrangeres Oslo Sleepover der folk oppfordres til å sove en natt ute for å sette fokus på de bostedsløse problemer.

Uteliggernes Sang inngår også i festivalens musikkdokumentar-program.

- Det skjer veldig mye innen musikkdokumentaren. Det tror jeg er fordi det er så mange flere visningsarenaer for musikkdokumentaren nå enn det var for bare ti år siden, i form av spesialiserte festivaler, dvd-markedet og så videre. Dermed kan man satse litt på musikkdokumentarer, sier Langlo.
 

Han trekker frem Oil City Confidential, en musikkdokumentar om bandet Dr. Feelgood.

- Det er den nyeste filmen til Julien Temple, som har blitt den store musikkdokumentar-regissøren med filmer som The Filth and The Fury om Sex Pistols og Joe Strummer: The Future is Unwritten. Dette er en av de virkelig gode musikk-dokumentarene som man kan se uten å like bandet. Det er en dokumentar som tar tak i den større historien, ikke bare bandets historie, sier Langlo

Langlo forteller at det ofte har vært et problem med dokumentarfilmfestivaler at det kan bli mye tung materie og "problemfilmer". Men i år er det et lysere program enn tidligere år.

- I år har vi ganske mye feelgood-film. Som for eksempel Three miles North of Molkom, som er en britisk dokumentar om en hippie-festival i Sverige.

[[ imagegallery 12 ]]