Nok selvpisking!

Det går utrolig bra med norsk film for tiden, ikke bare i starten av dette nye året, men gjennom de siste årene, faktisk hele det siste tiåret har norsk film hatt vekst og stor suksess. Fra å være en underlig liten utvekst i kulturlandskapet, med små blomster innimellom, har bransjen og filmene vokst til å bli en markant aktør og et sentral bærer i hele kulturbildet.

Vi har vært gjennom en periode som må regnes som en av de beste i den norske filmhistorien. Det har vært laget mange filmer, produksjonen har vokst seg stor, og det har vært laget mange gode filmer. Kontakten er gjenopprettet både til publikum, anmeldere og kinosjefer. Produksjonen har aldri vært så stor som nå, både på det profesjonelle plan og på amatørplanet. Film distribueres i en rekke kanaler, og aldri har filmpotten vært så stor på statsbudsjettet. Norsk film er sterk og bedre skodd enn noensinne.

Likevel oppleves det ikke fra bransjehold at vi er vi glade, stolte og fryder oss på hverandres og bransjens vegne. Snarere oppleves den enes suksess som den andres nederlag, vi er sterkt selvkritiske inntil det masochistiske, og vi løfter frem mangler og ufullkommenheter som om de skulle være forbannelser og forbrytelser, istedet for utfordringer. Og vi krever strakstiltak for å løse disse utfordringene.

Det er åpenbart et sunt tegn at bransjen er engasjert og dynamisk, men hvorfor skal vår bransje være alene på kulturområdet i høylytt å fokusere på bare svakhetene. Vi ser ikke den samme kalvinistiske holdningen i offentligheten hos andre beslektede kunstgrener. Vi leser f.eks. aldri om denne type diskusjoner på teaterområdet. Man måste jamföra….så la oss gjøre det:

Vi rakker ned på filmene våre fordi vi ikke deltar eller vinner priser på de mest prestisjetunge filmfestivalene. Det tolker vi som tegn på at kvaliteten på filmene våre er lav. I Berlin meldes det på over 5000 filmer for deltagelse. Omkring 100 velges ut og deltar i de forskjellige programmene. I år har vi fire filmer med, hvorav én i hovedkonkurransen sammen med det ypperste innen verdensfilmen. Hvor er den offentlige debatten på teaterområdet for at vi i Norge ikke vinner store internasjonale priser eller deltar med kompanier på de presitsjetunge teaterfestivalene?

Vi kaller oss verstinger innenfor kulturfeltet når det gjelder likestilling. Er det riktig, eller er det tendensiøst? Våre undersøkelser i forhold til teaterområdet viser at det ikke står bedre til der. Blant de største teatrene var det kun ca 18% kvinnelige dramatikere og om lag 29% kvinnelige instruktører. Men hvor er den offentlige diskusjonen om dette? Og hvilke selvpålagte mål er det teatrene stiller for seg selv og i offentligheten når det gjelder jevnere fordeling mellom kjønnene i disse sentrale posisjonene?

Satsing på barnefilm er en viktig del av filmpolitikken, og vi savner barnefilmer basert på originalskrevne manus. I fjor var tre av seks norske barne- og ungdomsfilmer på kino basert på originalmanus. Når så vi sist det samme antall oppsetninger basert originalskrevne stykker på de største teaterscenene i Norge? Hvor er den debatten i media?

Vår bransjes evige dilemma er å kunne gi plass til debutanter og rom for å skape kontinuitet i produksjonen til de manifesterte regitalentene. Filmbransjen er en talentdrevet bransje, og det må gis rom for at nye talenter dukker opp og kan vise seg frem. Men sjeldent viser et talent å kunne folde seg fullt ut i første forsøk. Derfor må det gis rom for at de skal kunne prøve seg igjen. Og med et store tilfang på talenter bl.a. fra filmskolen vil dette være en voksende strukturell utfordring for bransjen i årene som kommer. I fjor var det over 11 regidebutanter på norske kinofilmer, altså omtrent 50% av det totale antall filmer som hadde premiere. Innenfor scenekunst har man løst dette ved å ha langt færre debutanter, under 5%.

Vi tror det er viktig nå som det går bra at vi som bransje hever blikket og spør oss selv om hva vi ønsker å oppnå. Hva skal være de neste målene? Hva er det disse sirkeldiskusjonen leder til om vi ikke hever blikket og setter oss nye mål?

Når krybben er tom bites hestene, sies det. Og Finn ser det ved selvsyn, når det er tomt i forhekken til islandshestene hans, begynner de å sloss, og snart knekker de gjerdet og stikker av. Når det er tomt i forhekken må Finn være raskt ute med traktoren med en ny rundball. Hvor er den nye rundballen i filmbransjen?

Hvis vi igjen sammenligner oss med våre gode slektning, scenekunsten, så bevilges det mer enn dobbelt så mye til det over statsbudsjettet som til film. Og vi har omtrent den samme publikumsmessige oppslutningen på teatrene som til filmen.

Vi unner selvfølgelig scenekunsten sine midler, og dette er ikke et innlegg for at det skal bevilges mindre til den. Scenekunsten har sine utfordringer, og de skal de få sloss med i fred. Vi sammenligner her kun for å illustrerere. For det er åpenbart at film får for lite. Bransjen har vokst, vi er blitt mye flinkere, og trykket er mye hardere enn for 10 år siden. Det er derfor vi sloss. Det er også konsekvensen av en offensiv satsing fra den forrige kulturministerens side. Her må vi være offensive og fortsette på den ekspansive tenkningen: Hva kunne vi ikke ha utrettet med dobbelt så mye i offentlige overføringer? Da kunne vi satt oss nye krevende mål som vi må legge oss i selen for å innfri.

Derfor vil vi mane bransjen til kamp for FILMMILLIARDEN 2014. Det krever en økning på ca. 100 millioner årlig de neste fire årene, og det må til, for hvem vet hva som vil skje ved et eventuelt regjeringsskifte innen den tid.

Finn Gjerdrum, produsent i Paradox
Thea Røhr Østvold, produksjonsassistent Paradox