Nyhetsbrev RSS


Høydepunkter fra Berlin

Rushprint gir deg her en oversikt over de beste filmene vi så under filmfestivalen i Berlin.
 

 

Høydepunkter fra Berlin

The man who wasn't there: Roman Polanski måtte ta imot den positive kritikken i Berlin som ble "Ghost Writer" til del fra sin husarrest i Sveits.

Por tu Culpa

Denne lavmælte, ”vesle” filmen ble for meg festivalens store overraskelse. Jeg har ikke sett den argentinske regissøren Anahi Berneris to første filmer, men vil garantert følge henne nøye etter Por tu Culpa. Filmen skildrer noe så lite sensasjonelt som en ung, stresset mors samvær med sine barn og hvordan et uhell i hjemmet leder til en tur på det lokale sykehuset. Men filmen vokser etter hvert til noe langt større og imponerende – ikke minst takket være en formidabel prestasjon av Erica Rives i hovedrollen. Berneris makter her noe sjeldent, når hun med enkle virkemidler får oss til å stille spørsmålstegn ved ikke bare hvordan samfunnet dømmer den morsrollen hovedpersonen utøver, men også ved vår egen holdning til henne som mor.

Boxhagener Platz

Den tyske filmen Boxhagener Platz er en finstemt melankolsk skildring av hvordan en skjør familie i det gamle DDR opplever noen uker i det mytiske året 1968. Her er det befriende lite av den ostalgien som preger mange av de tyske tilbakeblikkene på DDR-epoken på film. Regissøren Matti Geshonneck lar rollefigurene få slippe å være produkter av DDR-systemet, og viser hvordan de har hemmeligheter for hverandre, men ikke av den typen vi forventer. Vi får oppleve en spesiell epoke gjennom tenåringsgutten Holger og hans nære forhold til sin bestemor – som viser seg å være noe av en femme fatale. Her er ingen skurker og helter, og selv Holgers far, som gjør alt for å tekkes det hemmelige politiet, Stasi, kommer ut av det med menneskeligheten i behold.

The Ghost Writer

The Ghost Writer er en sinnrik psykologisk thriller som har mange av de kvalitetene vi kjenner fra Polanskis nyere filmer, som The Ninth Gate og Pianisten. Filmen er en hommage til Hitchcocks thrillere som likevel bærer på Polanskis ironiske vendinger og morbide humor. Vi møter en middelmådig forfatter (Ewan McGregor) som får i oppgave å skrive memoarene til Storbritannias tidligere statsminister – som risikerer å bli bragt til retten for sin rolle som pådriver av en invasjon av et annet land (Ja, det er selvsagt Tony Blair i dårlig forkledning). Framfor alt handler filmen om hvordan fortiden kan innhente oss på fatale måter, og det er fristende å trekke paralleller til regissørens eget liv.

If I want to whistle, I whistle

Enda en grim, men likevel oppløftende rumensk film om kampen for tilværelsen. Vi møter en 18-åring som snart skal løslates fra et ungdomsfengsel, men som hele tiden står i fare for å spolere det hele med sitt uforutsigbare temperament. I sin langfilmdebut har regissør Florin Serban et imponerende grep om både personinstruksjonen og den nyanserte realismen han her tar høyde for. Debutanten Pistereanu i hovedrollen er et funn, det er en energi og et driv i spillet hans som vitner om ”stjernekvalitet”.  Filmen er et konvensjonelt, men verdig tilskudd til den rumenske bølgen, og fikk helt fortjent Sølvbjørnen under Berlinalen.

Alamar

Det er ikke godt å si hvor mye av denne meksikanske dramadokumentaren som er iscenesatt og virkelig, men etter hvert sluttet jeg å tenke på det. Vi møter en femårig gutt som før han vender tilbake til Italia med moren blir med faren på en reise til en fiskerlandsby for å komme i kontakt med sine røtter. Her drar de ut på fiske og magiske ting begynner å skje når de utforsker livet under vann og et fantastisk korallrev i nærheten (som i virkeligheten er Chinchorro-revet, som er fredet av UNESCO). Filmen forvandler seg snart til en magisk reise inn i et barndommens rike der tiden opphører og harmonien med naturen er total.

Submarino

Endelig har Thomas Vinterberg laget en film som ikke vil havne i skyggen av Festen. Submarino er et sterkt drama om to brødre som blir neglisjert i oppveksten og som må kjempe for å holde hodet over vannet i voksen alder. Filmen kan iblant minne om noe av den usentimentale realismen vi kjenner fra Per Flys Benken, men Vinterberg overskrider elendigheten ved å slippe inn forsonende lys. Jakob Cedergren er ikke til å kjenne igjen fra rollen som kong Haakon i den norske tv-serien Harry og Charles og leverer en rå og naken tolkning av en eksistens på utsiden av det sosialdemokratiske velferdssamfunnet. Eneste jeg har å utsette på filmen er bruken av en litt intetsigende feelgoodmusikk, mens Kim Larsen på engelsk kan jeg se gjennom fingrene med.

Winters Bone

Debra Graniks adaptasjon av Daniel Woodrells ”hillbilly noir”-roman kunne i mindre kompetente hender blitt en mistrøstig affære. Vi befinner oss blant Amerikas fattige hvite underklasse nær høyfjellet i Missouri, der 17-åringen Ree drar ut for å lete etter faren når hun hører han har sluppet ut fra fengsel. Hun har overtatt ansvaret for sine to yngre søsken etter at moren har mistet fortfestet, og de står i fare for å miste gård og grunn. Det er en desperat undertone i filmen som aldri mister taket, og det er ingen dans på roser Ree begir seg ut på, for å si det mildt. Hun blir filmens moralske kompass i et vilniss av dårlige rollemodeller. Og det er kvinnefolkene som er barskest og mest skremmende i denne filmen. Du har neppe sett dem posere så truende som her. Filmen fikk Grand Jury-prisen i Sundance.

The Oath

Laura Poitras dokumentarportrett av et tidligere medlem av Al-Qaeda er beslektet med hennes Oscarnominerte film, My Country, My Country, der hun også skildret det geopolitiske etterspillet fra terroraksjonen 11.09.01. Her møter vi Osama Bin Ladens tidligere livvakt som brøt ut av Al-Qaeda og ble taxisjåfør i Yemen. Det store veiskillet i hans liv fant sted da han rekrutterte svigerbroren som Bin Ladens sjåfør – noe som førte svigerbroren til fangeleiren i Guantanamo. Det viser seg at han havnet der på grunn av et forræderi som fortsetter å hjemsøke hovedpersonen. Poitras makter å anvende denne hemmeligheten til filmens fordel, ved å porsjonere omstendighetene ut på en behersket måte. Filmen er i likhet med den såkalte krigen mot terror atskillig mer kompleks enn den først gir se ut for å være, og det gjør den fascinerende.

Sex&Drugs&Rock&Roll

Vi oversvømmes av filmatiserte rocke-ikoner på kino for tiden, og en av de bedre er den biografiske filmen om den avdøde rockeartisten Ian Dury, spilt av Andy ”Gollum” Serkis. Han likner ikke bare på originalen, men makter å imitere Durys performance på scenen på en troverdig måte. Serkis tilfører Dury den energien de av oss som husker ham hadde, og regissør Matt Whitecross legger ikke fingrene imellom når han skildrer rockeikonets mindre tiltalende sider (filmen er likevel velsignet av Durys familie). Som Jeff Bridges i Crazy Heart framstår Dury i Serkis skikkelse som en troverdig artist, og gleden og livsutfoldelsen han framviser på scenen er medrivende.

A film unfinished

Denne filmen er, som originalfilmen den omhandler, ikke helt vellykket. Likevel er den fascinerende. Den israelske regissøren Yael Heronski snublet over en gave for en hver historiebevisst dokumentarist da hun fant en uferdig nazi-propagandafilm fra Annen verdenskrig. Her hadde propagandamaskineriet til det tyske naziregimet forsøkt å gi et falsk inntrykk av hva som foregikk i den jødiske ghettoen i Warsawa, der en halv million jøder og andre var stuet sammen. En mer begavet filmskaper kunne gjort langt mer ut av dette materialet enn hva Heronski får til. Likevel gir filmen et viktig innblikk i mentaliteten bak nazi-propagandaen, og selv ikke Heronskis sidrumpa dramatiseringer og bruk av fortellerstemme kan ødelegge for dette unike historiske dokumentet.

Og disse filmene gir vi hederlig omtale:

Exit through the gift shop:

Dette er sannsynligvis en kvasidokumentar, men heller ikke det er sikkert. Regissør og "gateartist" Banksy beskriver den som "en historie om en mann som ville filme det som ikke lar seg filme. Og som mislykkes". En film man ikke blir helt klok på, men som man likevel snakker masse om etterpå på grunn Banksys lek med fiksjons- og dokumentarelementene.

Greenberg:  
Regissør Noah Baumbach har sammen med Ben Stiller forlatt New York til fordel for Los Angeles – og resultatet er en sensitiv og underfundig skildring av en uvanlig nevrotisk førtiårskrise.

Honey:
Som så mange ganger før overrasket Berlinjuryen med sitt valg av Gullbjørn-vinner. Denne tyrkiske filmen er en vakker, men strengt behersket skildring av hverdagen til en 8-årig gutt og hans birøktende far.

Please Give:
Nicole Holofscener tar oss nok en gang til et hyperurbant stykke New York  med den uforliknelige Catherine Keener som den klassiske sardoniske newyorker.

En ganske snill mann:
Idet vi hadde gitt opp håpet om å få se en svart komedie fra Alnabru, aller minst i hovedkonkurransen i Berlin, så får vi den servert med perfekt timing av regissør Hans Petter Moland og et knippe skuespillere i toppform.
 


«Kommenter denne artikkelen»

RUSHBLOGG

Carl Th. Dreyer møter filmstudenter

Skuespillerne klare for «Viktoria»

Anna Odell lager film om mobbing

 


- Begrenset budsjett skaper kreativitet
- Begrenset budsjett skaper kreativitet

Thomas Wangsmo debuter som langfilmregissør med «Inn i mørket». – Jeg øver ikke med skuespillerne før innspillingen. Hvis scenen er satt opp riktig får man genuine reaksjoner, forteller Wangsmo.

 

Les mer

 

Norsk crowd funding
Norsk crowd funding

- Om man tror en artist vil slå an, hvorfor kan man ikke da kjøpe aksjer i den artisten, spør Jacob Berg Thomassen retorisk. Han står bak det norske crowd funding-nettstedet NewJelly.

 

Les mer

 

- Gir et mer engasjert publikum
- Gir et mer engasjert publikum

- Crowd funding gir et mer lojalt og engasjert publikum, som selv ønsker det beste for filmen de har investert i, forteller Line Halvorsen om crowd funding som nå for alvor griper om seg innen independenfilm.

 

Les mer

 

Neste Blått Lerret
Neste Blått Lerret

Tre velkjente regissører tilbake til Blått Lerret i februar! Hans Petter Moland kommer med dokumentarfilmen «Når Boblene Brister», Arild Andresen med «Kompani Orheim» og Øystein Karlsen med sin debutfilm «Fuck Up».

 

Les mer

 


NFI – en bremsekloss
NFI – en bremsekloss

- Støttesystemet for film har alltid fungert som en bremsekloss overfor den kunstneriske utviklingen, mener Kjetil Lismoen som her svarer på NFI-ledelsens innlegg fra forrige uke.

 

Les mer

 

Kan filmen endre verden?
Kan filmen endre verden?

Dokumentarfilm kan fungere som et verktøy for å skape endring. Derfor har festivalen Human Rights Human Wrongs samlet norske og internasjonale dokumentarister til et seminar for å gi sine visjoner for dokumentarens endringspotensiale.

 

Les mer

 

Kickstarter – folkets filmstudio
Kickstarter – folkets filmstudio

Nettstedet Kickstarter, som driver med såkalt «crowd funding» av filmprosjekter, var tilstede med hele 17 filmer på årets Sundance-festival. – Folket bestemmer hva som skal lages, sier en av gründerne bak nettsiden.

 

Les mer

 

- Vi verner om profesjonaliteten
- Vi verner om profesjonaliteten

Konkurransen om midlene og publikum blir stadig tøffere og da hjelper det lite at kameraet veier mindre eller at man kan legge ut filmen på egen nettside, skriver NFIs ledertroika i dette svaret på kritikken fra Kjetil Lismoen

 

Les mer

 


Finnes enerett til historiske hendelser?
Finnes enerett til historiske hendelser?

Kan historiske hendelser bli åndsverk? Georg Panzer fra Høgskolen i Molde har lang erfaring med filmrettighetsspørsmål, og belyser problemstillingen fra et juridisk ståsted.

 

Les mer

 

Nostalgiske Oscar-nomineringer
Nostalgiske Oscar-nomineringer

Oscar-nominasjonene gir inntrykk av en tilbakeskuende filmkoloni. Som hovedpersonen i The Artist vender Akademiets medlemmer ryggen til en samtid som truer med å endre filmen.

 

Les mer

 

Tragediens poet
Tragediens poet

Theo Angelopoulos var en liten mann som laget store filmer. Han rakk aldri å fullføre sin planlagte trilogi om moderne gresk historie da han døde på filmsettet igår. Her er vårt intervju med regissøren fra hans siste Norgesbesøk.

 

Les mer

 

Norges myteomspunne vikingfilm
Norges myteomspunne vikingfilm

Noen filmprosjekter er legendariske, og i Norge er den vikingfilm Tancred Ibsen ønsket å lage i midten av 1920-årene mest legendarisk. Kanskje fordi den aldri ble realisert. Hva slags film kunne dette ha blitt? spør Gunnar Iversen.

 

Les mer