Hvordan kan vi lage bedre dokumentarer?

Ivar Køhn lanserer her sju punkter for en bedre norsk dokumentarfilm.

Jeg har vært på det første dokumentarfilmkonventet på Solstrand i Os. Det var et bra og viktig arrangement. 180 deltagere fra hele Norge synliggjorde en dokumentarfilmbransje som har både kraft, talent, kompetanse og forutsetninger for å nå den kulturpolitiske målsettingen om å bli ledende i Norden.

Selv om dokumentaristene på sikt mener det er behov for en dobling av statlige tilskudd til dokumentarfilm, mener jeg at det er viktig å påpeke at vi i 2011 vil ha meget gode rammevilkår i Norge sammenlignet med de andre nordiske landene. Vi bør derfor samles i diskusjonen om hvordan vi best kan bruke de pengene vi har. Hvordan kan vi lage det vi gjør bedre? Hvordan skal NFI best forvalte midlene og bidra til at de som skal lage filmene, får laget flere av de kvalitative filmene vi alle snakker om?

Jeg har laget min liste på sju punkter:

1. Vi må ha større visjoner. Jeg har hørt folk i dokumentarfilmmiljøet betegne seg selv som filmbransjen kjøtt og blod. Jeg synes det er et ganske traurig bilde. Dokumentarfilm skal ikke slå seg til ro med å være kjøtt og blod, men ha ambisjoner om å være hjerte og hjerne. Norsk dokumentarfilm må ha større ambisjoner for eget miljø og for det som produseres. Dette mener jeg er den en klar utfordring til produsentene: Dere kan ikke være fornøyde bare dere får laget film, dere må ha ambisjoner om å lage noe som er enestående.

2. Vi må ha gode gulrøtter. Mer midler til dokumentarfilm kan være en fin gulrot for dokumentarfilmskaperne, men er det en ting som er viktig når det gjelder gulrøtter så er det plass til å vokse. Vi må skape rom for at noen selskaper kan vokse. Det lages svært mange dokumentarfilmer i Norge i dag i forhold til de økonomiske rammene vi har, i forhold til det markedet vi har, og i forhold til vår ”kreative kapital”. NFI vil satse mer penger på færre prosjekt og på færre selskaper. Vi vil også til å øke midlene til pakkefinansiert utvikling slik at noen selskaper får mulighet til å bruke mer ressurser på utvikling i et lengre perspektiv. Kontinuitet er en av de viktigste faktorene for kvalitet.
 

3. Vi må bli profeter i andre land. Det er ikke alltid så lett å bli profet hjemme, men hver gang en norsk dokumentar markerer seg på en internasjonal festival, hver gang det blir et salg til en av de store internasjonale kanalene, hver gang vi kan lese om norsk nominasjon til Emmy, hver gang vi forstår at verden virkelig har sett en norsk dokumentar – blir vi alle stolte. Internasjonal anerkjennelse er viktig for den enkelte film, men det er nesten mer viktig for hele den norske bransjens egen selvfølelse, våre egne ambisjoner, og den selvtillitt som er nødvendig for å våge å strekke seg helt mot toppen. Av dem NFI gav tilskudd I 2009 var det bare to enkeltstående dokumentarer som hadde budsjett på over 3,5 millioner og internasjonale ambisjoner. Dette antallet bør minst dobles i 2011, samtidig som NFI har som målsettingen å øke sin andel av budsjettet betydelig i denne type produksjoner. Får vi med oss tv-selskapene og andre organisasjoner på noen tydelige ambisiøse satsninger kan vi få flere produksjoner med den kvaliteten som trengs på den internasjonale arena. Samtidig kommer lanseringsavdelingen på NFI til å prioritere mye tydeligere sine ressurser til de prosjektene som virkelig har et potensial på det internasjonale markedet.


4. Vi må være enestående i det vi gjør.
Jeg opplever ofte prosjektene som presenteres for oss blir mer beskrivende enn fortellende. De er ofte litt 1:1, det handler om det det handler om, i et ganske nært perspektiv. Jeg tror at om vi skal opp på et internasjonalt nivå må vi være oppmerksom på både hva vi forteller om, men ikke minst at vi innehar en identitet som gjør at det vi forteller er det bare vi som kan fortelle. Vi må gå dypere inn i stoffet og finne det unike, og den unike måten å fortelle det på. Det tar tid å finne gull, og det er ikke gull alt som glimrer. NFI kommer derfor til å gi mer tilskudd til utvikling. Produsentene må ha råd til å finansiere letingen etter gullet – og produsenten må ha råd til legge ned om det bare er glimmer.

5. Vi skal ikke være opptatt av vår egen viktighet. Jeg mener at det å se og bli sett er det viktigste for oss mennesker. Derfor synes jeg at det å lage film, det å se og formidle det man har sett slik at andre kan se, det er den viktigste oppgaven man kan ha. Vi behøver ikke bruke ordet ”viktig” som en motivasjon for å skulle fortelle den historien vi vil fortelle. Tvert i mot kan det være et varselsignal; når man sier at noe må lages fordi det er viktig at det blir laget, så er det tegn på at man ikke har så mange andre gode kort å spille. Uansett, NFI har ikke noe som helst redaksjonelt ansvar på å sette dagsorden, til å bestemme hva som er viktig. Hva vi på NFI synes er viktig tematisk, kan ikke være avgjørende for våre vurderinger. NFI skal bidra til mangfold og ytringsfrihet. Vi skal bidra til at det blir laget filmer med kvalitet, med klare stemmer, med engasjement, med visuell kraft, med lidenskap. At det er viktig er en selvfølge.


6. Vi må våge å gjøre det vi er redd for.
Når vi møter utfordringer er det naturlig at vi prøver å svare på disse ved å gjøre det som har fungert før. Ingen av oss synes det er ålreit å ha det vondt, og derfor gjør vi alt for å unngå dette ved å følge rutiner eller metoder som vi vet fungerer og som holder oss unna det ubehagelige. Men da skjer det heller ingen forandring. Det blir ingen utvikling. Skal vi skape noe nytt må vi våge, eller tvinges, til å møte utfordringene uten å gjøre som vi alltid har gjort. Dette gjelder filmskapere så vel som byråkrati og innkjøpere. Vi må ha ambisjoner om å nå så langt at det føles ekkelt. Vi må ha tillit til at filmskaperne har den kraften som skal til for å komme dit, og filmskaperne må ha tillit til at de er utvalgt for å representere oss på områder vi selv ikke våger å gå inn i. For NFI er det viktig å fortsatt satse på Nye veier til dokumentarfilm. At det i enda større grad blir et program som utfordrer det enkelte talent, og som sikrer at dokumentarfilmen ikke henfaller til konvensjonelle, overleverte uttrykk, men til stadighet utforsker grenser og skaper nye opplevelser for publikum.

7. Vi må se at den audiovisuelle sektor er digital. Den digitale revolusjonen er ikke noe som kommer. Den har allerede feid over oss, og nå må vi forstå hvordan vi skal fungere i en ny hverdag. Vi kan ikke lenger forvente at folk tar i mot det som blir budt dem. Vi må se at folk i mye større grad velger å ta det de synes er relevant for dem der de er, når de er der. Det er en utfordring fordi vi ikke lenger kan selge oss til én plass for 100 kroner, men må selge oss til 100 plasser for 1 krone. Det er en utfordring fordi tilbudet blir så stort, og det er vanskeligere å gjøre seg synlig i det store tilbudet. Men det åpner også muligheter fordi vi kan nå vårt helt eget publikum over hele verden. Fordi vi kan få en usensurert direktekontakt mellom filmmaker og publikum. Fordi det ikke bare er 100 plasser å selge for en krone, men 100 000-vis av plasser å selge for en krone. Det er bare tre ting som er sikkert med digitaliseringen: Det ene er at det man lager må ha noe som oppleves som en tydelig kvalitet. Det andre er at vi egentlig ikke behøver å fundere på utfordringer og muligheter som om det er noe vi kan velge å forholde oss til eller ikke, men konstatere at det er dette som gjelder. Det tredje er at i den digitale fremtiden er ingenting sikkert, og ikke det en gang er sikkert. NFI vil fra 2011 ha et definert fokus på effekten av digitaliseringen, og bidra til at bransjen klarer å ta opp i seg endringene, både når det gjelder innholdsproduksjon, finansiering, og ikke minst distribusjon.

Ivar Køhn
Avdelingsdirektør Utvikling og produksjon
Norsk filminstitutt

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Hvordan kan vi lage bedre dokumentarer?

Ivar Køhn lanserer her sju punkter for en bedre norsk dokumentarfilm.

Jeg har vært på det første dokumentarfilmkonventet på Solstrand i Os. Det var et bra og viktig arrangement. 180 deltagere fra hele Norge synliggjorde en dokumentarfilmbransje som har både kraft, talent, kompetanse og forutsetninger for å nå den kulturpolitiske målsettingen om å bli ledende i Norden.

Selv om dokumentaristene på sikt mener det er behov for en dobling av statlige tilskudd til dokumentarfilm, mener jeg at det er viktig å påpeke at vi i 2011 vil ha meget gode rammevilkår i Norge sammenlignet med de andre nordiske landene. Vi bør derfor samles i diskusjonen om hvordan vi best kan bruke de pengene vi har. Hvordan kan vi lage det vi gjør bedre? Hvordan skal NFI best forvalte midlene og bidra til at de som skal lage filmene, får laget flere av de kvalitative filmene vi alle snakker om?

Jeg har laget min liste på sju punkter:

1. Vi må ha større visjoner. Jeg har hørt folk i dokumentarfilmmiljøet betegne seg selv som filmbransjen kjøtt og blod. Jeg synes det er et ganske traurig bilde. Dokumentarfilm skal ikke slå seg til ro med å være kjøtt og blod, men ha ambisjoner om å være hjerte og hjerne. Norsk dokumentarfilm må ha større ambisjoner for eget miljø og for det som produseres. Dette mener jeg er den en klar utfordring til produsentene: Dere kan ikke være fornøyde bare dere får laget film, dere må ha ambisjoner om å lage noe som er enestående.

2. Vi må ha gode gulrøtter. Mer midler til dokumentarfilm kan være en fin gulrot for dokumentarfilmskaperne, men er det en ting som er viktig når det gjelder gulrøtter så er det plass til å vokse. Vi må skape rom for at noen selskaper kan vokse. Det lages svært mange dokumentarfilmer i Norge i dag i forhold til de økonomiske rammene vi har, i forhold til det markedet vi har, og i forhold til vår ”kreative kapital”. NFI vil satse mer penger på færre prosjekt og på færre selskaper. Vi vil også til å øke midlene til pakkefinansiert utvikling slik at noen selskaper får mulighet til å bruke mer ressurser på utvikling i et lengre perspektiv. Kontinuitet er en av de viktigste faktorene for kvalitet.
 

3. Vi må bli profeter i andre land. Det er ikke alltid så lett å bli profet hjemme, men hver gang en norsk dokumentar markerer seg på en internasjonal festival, hver gang det blir et salg til en av de store internasjonale kanalene, hver gang vi kan lese om norsk nominasjon til Emmy, hver gang vi forstår at verden virkelig har sett en norsk dokumentar – blir vi alle stolte. Internasjonal anerkjennelse er viktig for den enkelte film, men det er nesten mer viktig for hele den norske bransjens egen selvfølelse, våre egne ambisjoner, og den selvtillitt som er nødvendig for å våge å strekke seg helt mot toppen. Av dem NFI gav tilskudd I 2009 var det bare to enkeltstående dokumentarer som hadde budsjett på over 3,5 millioner og internasjonale ambisjoner. Dette antallet bør minst dobles i 2011, samtidig som NFI har som målsettingen å øke sin andel av budsjettet betydelig i denne type produksjoner. Får vi med oss tv-selskapene og andre organisasjoner på noen tydelige ambisiøse satsninger kan vi få flere produksjoner med den kvaliteten som trengs på den internasjonale arena. Samtidig kommer lanseringsavdelingen på NFI til å prioritere mye tydeligere sine ressurser til de prosjektene som virkelig har et potensial på det internasjonale markedet.


4. Vi må være enestående i det vi gjør.
Jeg opplever ofte prosjektene som presenteres for oss blir mer beskrivende enn fortellende. De er ofte litt 1:1, det handler om det det handler om, i et ganske nært perspektiv. Jeg tror at om vi skal opp på et internasjonalt nivå må vi være oppmerksom på både hva vi forteller om, men ikke minst at vi innehar en identitet som gjør at det vi forteller er det bare vi som kan fortelle. Vi må gå dypere inn i stoffet og finne det unike, og den unike måten å fortelle det på. Det tar tid å finne gull, og det er ikke gull alt som glimrer. NFI kommer derfor til å gi mer tilskudd til utvikling. Produsentene må ha råd til å finansiere letingen etter gullet – og produsenten må ha råd til legge ned om det bare er glimmer.

5. Vi skal ikke være opptatt av vår egen viktighet. Jeg mener at det å se og bli sett er det viktigste for oss mennesker. Derfor synes jeg at det å lage film, det å se og formidle det man har sett slik at andre kan se, det er den viktigste oppgaven man kan ha. Vi behøver ikke bruke ordet ”viktig” som en motivasjon for å skulle fortelle den historien vi vil fortelle. Tvert i mot kan det være et varselsignal; når man sier at noe må lages fordi det er viktig at det blir laget, så er det tegn på at man ikke har så mange andre gode kort å spille. Uansett, NFI har ikke noe som helst redaksjonelt ansvar på å sette dagsorden, til å bestemme hva som er viktig. Hva vi på NFI synes er viktig tematisk, kan ikke være avgjørende for våre vurderinger. NFI skal bidra til mangfold og ytringsfrihet. Vi skal bidra til at det blir laget filmer med kvalitet, med klare stemmer, med engasjement, med visuell kraft, med lidenskap. At det er viktig er en selvfølge.


6. Vi må våge å gjøre det vi er redd for.
Når vi møter utfordringer er det naturlig at vi prøver å svare på disse ved å gjøre det som har fungert før. Ingen av oss synes det er ålreit å ha det vondt, og derfor gjør vi alt for å unngå dette ved å følge rutiner eller metoder som vi vet fungerer og som holder oss unna det ubehagelige. Men da skjer det heller ingen forandring. Det blir ingen utvikling. Skal vi skape noe nytt må vi våge, eller tvinges, til å møte utfordringene uten å gjøre som vi alltid har gjort. Dette gjelder filmskapere så vel som byråkrati og innkjøpere. Vi må ha ambisjoner om å nå så langt at det føles ekkelt. Vi må ha tillit til at filmskaperne har den kraften som skal til for å komme dit, og filmskaperne må ha tillit til at de er utvalgt for å representere oss på områder vi selv ikke våger å gå inn i. For NFI er det viktig å fortsatt satse på Nye veier til dokumentarfilm. At det i enda større grad blir et program som utfordrer det enkelte talent, og som sikrer at dokumentarfilmen ikke henfaller til konvensjonelle, overleverte uttrykk, men til stadighet utforsker grenser og skaper nye opplevelser for publikum.

7. Vi må se at den audiovisuelle sektor er digital. Den digitale revolusjonen er ikke noe som kommer. Den har allerede feid over oss, og nå må vi forstå hvordan vi skal fungere i en ny hverdag. Vi kan ikke lenger forvente at folk tar i mot det som blir budt dem. Vi må se at folk i mye større grad velger å ta det de synes er relevant for dem der de er, når de er der. Det er en utfordring fordi vi ikke lenger kan selge oss til én plass for 100 kroner, men må selge oss til 100 plasser for 1 krone. Det er en utfordring fordi tilbudet blir så stort, og det er vanskeligere å gjøre seg synlig i det store tilbudet. Men det åpner også muligheter fordi vi kan nå vårt helt eget publikum over hele verden. Fordi vi kan få en usensurert direktekontakt mellom filmmaker og publikum. Fordi det ikke bare er 100 plasser å selge for en krone, men 100 000-vis av plasser å selge for en krone. Det er bare tre ting som er sikkert med digitaliseringen: Det ene er at det man lager må ha noe som oppleves som en tydelig kvalitet. Det andre er at vi egentlig ikke behøver å fundere på utfordringer og muligheter som om det er noe vi kan velge å forholde oss til eller ikke, men konstatere at det er dette som gjelder. Det tredje er at i den digitale fremtiden er ingenting sikkert, og ikke det en gang er sikkert. NFI vil fra 2011 ha et definert fokus på effekten av digitaliseringen, og bidra til at bransjen klarer å ta opp i seg endringene, både når det gjelder innholdsproduksjon, finansiering, og ikke minst distribusjon.

Ivar Køhn
Avdelingsdirektør Utvikling og produksjon
Norsk filminstitutt

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY