Pitch 22

Ordet er for lengst glidd inn i hverdagsvokabularet til alle oss som forsøker å leve av idéene våre. En pitch er en kortfattet presentasjon av filmen eller serien du forsøker å selge inn. Amerikanerne er naturligvis verdensmestre på å selge inn alt mulig med et par tre setninger. Det fins egne bøker om hvordan du skal presentere prosjektet ditt på seksti sekunder, den såkalt elevatorpitchen, om du skulle være så heldig å møte sjefen for HBO i heisen og han tilfeldigvis spør deg om du har noe bra på gang.

Det er alltid mye å lære av amerikanerne. Vi er ikke gode til å selge her på berget, for å si det forsiktig. Det skader ikke å formulere prosjektet sitt i noen setninger, leke seg med en såkalt logline eller kryste ut det vesentlige for å se om det fenger interesse.

Men jeg møter stadig flere som tror idéutvikling starter med en pitch for deretter å bli til et synopsis som igjen blir en outline og deretter vokser til et treatment før noen skriver dialogen. Og om forventningene til at hjernen jobber på denne måten brer seg inn i tankegangen til dem som sitter på penga, er vi rett og slett ute å kjøre.

Alle har med jevne mellomrom besøk av disse såkalte kreative lynnedslagene. Du får det man gjerne kaller en jævlig god idé. Du går mellom hylleradene på Ikea og plutselig ser du for deg en hel tv-serie fra nettopp Ikea og en familie som bare blir boende der, og en konspirasjon og en kjærlighetsgreie og et mysterium. Du blir svært entusiastisk, ja kanskje du ringer noen og forteller om den jævlig gode idéen. Du kan til og med ringe tv-kanalen og be om et møte, og for alt jeg vet, greier du å skape entusiasme, du får utviklingspenger og er tilfeldighetene på din side, blir det en tv-serie. ”Det er Riket av von Trier som møter Lost bare at det er på Ikea, lissom”.  Og sjefen for innkjøpsavdelingen, som tente på idéen, greide å gå videre til sin sjef og gjenfortelle at det er Riket møter Lost på Ikea med en dæsj av Heroes og litt Seinfeld, og sjefen blir glad, for det er akkurat det målgruppene etterlyser, Seinfeld og Lost og Heroes, lissom. Og når sjefen sjekker ut hjemme med sin sønn på atten som er midt i målgruppen er det enda mer bravo pluss en dæsj Prison Break og snart sitter du og skriver manuset på første episode.

I virkeligheten er det litt tyngre. Det begynner alltid med lynnedslaget, men jo mer erfaren du er, desto mer holder du igjen. Kommer nedslaget tilbake et par ganger til, begynner du kanskje å notere ned idéen, for å bli ferdig med at den hjemsøker deg. Om ikke det hjelper, skriver du kanskje noen scener og litt dialog, og er du fremdeles ikke kvitt den, strukturerer du opp hele greia i akter og vendepunkter og lar det ligge noen uker. Nå likner det en ordentlig idé.

Så du setter deg kanskje sammen med noen og forsøker å finne ut hva det handler om.  ”Flate pakker” er en veldig bra tittel, men er det en komedie, en thriller eller en sitcom? Har vi riktig hovedperson, eller er det flere? Du skriver et røft utkast til en første episode, 40-50 sider, du konsulterer Robert McKee, Syd Field, Blake Snyder, Laurie Hutzler & co, bare for å oppdage at du ikke aner hva det handler om, og du pælmer alt sammen for å starte på nytt. Du er ikke i stand til å forklare hva det handler om, selv om du fikk en heis full av HBO-folk, en trillebår med penger og en revolver i pannen. Og du som syntes du hadde drømmepitchen. Opp igjen!

Jeg har full forståelse for at de som sitter og skal kjøpe inn dramaserier til norske tv-kanaler vil ha enkle presentasjoner og at de ikke kan sitte i dagslange møter eller lese skissemanus til episoder på femti-seksti sider. Noen av dem får inn flere tusen såkalte idéer til tv-serier i året, og med de rette folkene kunne kanskje flere hundre av dem blitt til ok serier.  De skal representere seerne sine, de kjøper sine prosjekter og serier på vegne av dem. De er dørvoktere. Greier du ikke å tenne disse beslutningstagerne, greier du neppe å nå ut til seerne deres, heller, tenker de. De driter i hvordan du fikk idéen eller hvor lenge du har jobbet med den. Og det er sånn det skal være. Det er her det skal pitches.

Problemene oppstår når rollene blandes og alle blir dørvoktere og kunder. Som serieskaper kan du i dag oppleve at du må pitche til et produksjonsselskap først. Og dersom de tenner, kaller de inn en regissør som du må pitche til, og sammen skal dere dra avgårde til en konsulent på Filminstituttet eller til en tv-kanal og pitche der, også. Det pitches i øst og vest og huet og ræva, uten at det egentlig foreligger ordentlig dramatikk der. Vi har tv-dramakonvent med pitchekonkurranser, det pitches på filmfestivaler, på seminarer og over alt snart. Og vi blir stadig mer industrielle og strømlinjeformede. Det blir en catch-22 der du kan få penger til idéutvikling hvis du har utviklet en god idé. En zenbuddhistisk øvelse bare de mest ressurssterke og erfarne kan forventes å delta i.

Poenget mitt er i grunnen så enkelt som at denne amerikanske pitchingen er en veldig fin øvelse, men at det ikke må ta helt overhånd. Jeg elsker å pitche, for min del, men jeg har en stadig mer uggen følelse av at vi kan gå glipp av noe. At det fins talenter der som ikke liker å knipse med fingrene og gjøre seg til i møter. Som ikke trives med å gjøre ideene salgbare før det egentlig er noe å selge. Pitching fremelsker plotorientert, ytrestyrt og konseptuelt mainstream drama. Men de virkelig gode seriene er ikke alltid så lette å formidle iløpet av seksti sekunder. Skal vi hevde oss internasjonalt innen tv-drama ved å konkurrere på Hollywoods banehalvdel, eller er det på tide å stanse opp, trekke pusten å gå et skritt tilbake mens vi tenker oss om? Tenk om det er det langsomme og utydelige som er vår greie? Det amerikanerne ikke tør?

Det er fortsatt mulig for en forfatter å få støtte uavhengig av produsent og tv-kanal i Norge. Den tidligere litt fragmenterte manusutiklingsspotten til NFI brukes nå i større grad til å støtte utviklingen av færre manus over lengre tid, såvidt jeg har skjønt.

Jeg har vært en av de svært heldige og fått utvikle et prosjekt over et års tid sammen med konsulent Edvar Norman Rønning. Det har aldri vært pitchet. Det fantes bare et historisk materiale jeg ønsket å utforske, skisser. Ikke noe kjapt og salgbart. Jeg skriver det jeg selv vil se. Jeg jobber langsomt. Jeg snakker med historikere, jeg researcher og jeg bruker noe av det mest verdifulle som fins for en forfatter – tid. Jeg sier ikke at dette manuset vil løfte norsk tv-drama til nye høyder, jeg aner ikke en gang om det blir produsert. Men for en fyr som meg, som har elsket all verdens pitching og kjappe møter og knipsing med fingerne og se for dere en kald og stormfull natt, lissom og dette er Breaking Bad bare at på Slependen med en dæsj Sopranos – så er det en skjellsettende opplevelse, bedre enn sex, som det heter i VG – å få lov til å fordype seg. Jobbe langsomt uten helt å vite hvor det skal. Jeg er ikke i tvil om at jeg skriver bedre på denne måten. Og jeg skulle i grunnen bare ønske at jeg oftere hadde hatt råd til å jobbe så langsomt og konsentrert. Ja, så jeg ville bare slå et lite slag for det langsomme og ikke fullt så tydelige og umiddelbare før det forsvinner helt.

Arne Berggren er forfatter, serieskaper og fast spaltist i magasinutgaven av Rushprint. Les hans tidligere innlegg:

7 feil forfattere elsker å gjøre

Treme – enda en verdens beste serie?

8 tricks for produktivitet

Forbanna møkkascene!

Forfatteren som regissør

Hvaler i Sør-Korea

Den norske dugnadsånden