Kvinnefilm? Æsj-uah!

Er en film for kvinner, selv i dag, mindre verdt enn filmer skapt av, med og for menn ? Anne Gjelsvik begynner å lure når hun ser på mottakelsen Spis Elsk Lev fikk av særlig mannlige anmeldere.

Først gangen lo jeg. Jeg lo godt. Men så var den britiske kritikeren Peter Bradshaws anmeldelse særdeles velopplagt og gjennomført. Og jeg er en hund etter de spesielle filmanmeldelsene. Jeg tenkte til og med at jeg ville inkludere den i høstens undervisning i filmkritikk, fordi den kritiske og harselerende anmeldelsen, fra den ellers dannede og saklige kritikeren i The Guardian, både var krass, poengtert og formmessig unik. Hele anmeldelsen besto av setninger på tre korte poeng. Helst tre ord:
    
Sit, watch, groan. Yawn, fidget, stretch. Eat Snickers, pray for end of dire film about Julia Roberts’s emotional growth, love the fact it can’t last for ever. Wince, daydream, frown. Resent script, resent acting, resent dinky tripartite structure. Grit teeth, clench fists, focus on plot.

Inspirert altså av filmens tittel : Eat Pray Love (Ryan Murphy 2010) eller Spis Elsk Lev som den altså heter på norsk. Det slike ordvariasjoner som får en til å fundere på kulturelle forskjeller, som at når man handler julegaver på den amerikanske internettbutikken Amazon kan legge ting i en handlevogn (cart), mens man i den engelske versjonen må nøyes med en kurv (basket). Nåvel.

Men så begynte jeg å lure litt etter hvert som jeg leste andre anmeldelser (for eksempel  Filmpolitiet, NRK P3: ”Slapp husmorporno – uten sex ”, og ”Spis, elsk, lev, gjesp”). Og når jeg kom til Espen Svenningsen Rambøls anmeldelse i Dagsavisen så lo jeg ikke lengre. Under overskriften ”Meg-meg-meg” spydde anmelderen her ut følgende beskrivelse av filmen: ”Spy – hat – zzz. Kjed deg fra sans og samling med årets aller verste film”. Og på sitt mest hatske fortsatte han:

Det er sannelig ikke lett å være så rik, elsket og hvit. En kvinne som henne fortjener jo å være mye lykkeligere. En natt går Liz ned på knærne og ber gråtende til Gud om hva hun skal gjøre for å føle seg mer tilfreds. Guds svar er enkelt: du er en selvopptatt, sutrete tøyte som ikke har noe som helst å klage over, og du burde se å skjerpe deg litt bråfort. Og så gir Gud henne kreft. Nei, ønsketenkning.

Og anmelderen konkluderer ”Jeg kan knapt tenke meg noe verre” og med at han sympatiserer med de som blir anti-amerikanske terrorister. Og da er det latteren altså har blitt til denne undringen: Hvorfor dette sinnet?

Jeg er ikke den første som har reagert på sinnet og forakten som har møtt filmen. I  Klassekampen 27 oktober stilte forskerne Bjarne Øvrelid og Anne Bregnballe spørsmålet: ”Finnes det noe verre enn vellykkede kvinner som leter etter en mening i livet?” Også de undrer seg over hva det er som får kritikerne til å ”dundre løs på filmen med forutrettet ironi”. Kronikkforfatterne berører flyktig betydningen av kjønn, men fokuserer på kritikernes manglende evne til å ta inn over seg perspektiver på meditasjon og religiøsitet. Jeg lurer imidlertid på om ikke den viktigste årsaken har med kjønn å gjøre.
 

At en film er en dårlig film fordi den er en kvinnefilm eller en film for kvinner kan man jo ikke si i rene ord. Selv om ord som tøyte, ”kvinnebabbel” og ”menstruasjonshestehale” (Arild Abrahamsen i Stavanger Aftenblad) kan gi et slikt inntrykk. Birger Vestmo i P3 er i alle fall ærlig når han definerer seg selv som utenfor målgruppen:

 

Spis elsk lev er nemlig en kvalmende søtsuppe for kvinner med akutt drømmebehov fra vanlig hverdag.… Men først og fremst er dette en drømme-seg-vekk-film for godt voksne kvinner,     som lengter vekk fra masete unger og snorkende menn. Det er mulig noen kommer til å elske den. Men jeg er ikke godt voksen kvinne, og kunne godt klart meg foruten.

Jeg er for tiden del av et større tverrfaglig forskningsprosjekt som ser på forholdet mellom kulturell verdsetting og kjønn. Med prosjektet ”Forhandlinger og strid. Kjønn og verdsetting i kunst, estetikk og kulturell offentlighet” vil kunst og kulturforskere fra fire av landets universiteter undersøke forestillinger om kjønn i litteratur, film og kunst, og hvordan vi tilskriver de ulike verkene ulik estetisk verdi.  Sagt på en annen måte hvilke betydninger har kjønn, for hvordan vi leser en bok, vurderer en kunstner, anmelder en film ? Er en film for kvinner, selv i dag, mindre verdt enn filmer skapt av, med og for menn ? Et latterlig spørsmål?

La det være sagt, dette er jo ikke en god film. Og kanskje er filmen ”en tynn suppe” eller ”selvhjelp med sukker på” som Aftenposten beskrev den som, og de kvinnelige anmelderne (Kjersti Nipen i Aftenposten og Inger Merete Hobbelstad i Dagbladet) likte den heller ikke. Det vil si Silje Bekeng (VG) likte den litt og gav den en firer. Men ingen av dem hamrer løs eller definerer dette som årets verste film.

 

Så jeg undres: Er Spis, elsk, lev høstens dårligste film? Er den virkelig dårligere enn for eksempel Machete, Jackass 3D, Piranha 3D eller Saw 3D? Eller er Spis, elsk, lev ”dårligere ” fordi den er for kvinner og de andre er for menn?

Innenfor filmvitenskapen har kvinnelige filmforskere arbeidet systematisk for at kvinnelige filmgenre, som det amerikanske familiemelodramaet eller ”women weepies” skulle oppvurderes. Slik populærkulturelle maskuline genre som western eller gangsterfilm har fått sin rettmessige status i filmhistorien. Den tyske forfatteren og nobelprisvinneren Thomas Mann er blitt sitert på at filmmediet i alle fall ikke kunne være kunst for han hadde grått når han var på kino. Mens det populærkulturelle i dag er oppvurdert, er det fremdeles noe problematisk med sentimentalitet og føleri, selv på film.
  

Vi kan selvsagt diskutere verdien av populærkulturell genrefilm til blodet renner, og man kan argumentere for at denne typen filmer bare skal more, og derfor ikke trengs å tas med så stort alvor. Og her er Dagsavisen helt konsekvent når Svenningens Rambøl gir terningkast 4 til Jakcass og 5 til Piranha. Som det heter i anmeldelsen av den siste:

Men er du ute etter en trashy tøysefilm der halv- og helnakne bikinipiker blir spist levende av dataanimerte fortidsfisker i tre dimensjoner, er ”Piranha 3D” et forskrudd B-mesterverk.

Og siden jeg ikke vil bli avvist som en som er utenfor målgruppen eller som en middelaldrende kvinne som ikke liker puppefilmer, benytter jeg meg her av A.O Scotts anmeldelse i New York Times som eksempel på at også verdier i slike ”bare-på-tøys-og tull-filmer” kan problematiseres:

Young women dance around in, and frequently shed, their bikinis, and are then devoured by swarms of predatory fish. What is disturbing — in addition to an ugly element of punitive sexual violence implicit in the piranhas’ choice of victims — is the talent and distinction of much of the cast, whose mere presence seems to signify an element of smart, self-conscious fun that the movie does not really supply

Når jeg vendte tilbake og leste anmeldelsen til ”min mann” i New York Times, vendte latteren også tilbake, for han beskrev Spis Drikk Lev som en film som ikke ville framprovosere sterke følelser.

 Men hos noen mannlige filmanmeldere gjorde den altså nettopp det.

 

Verdier og verdivurderinger er et komplekst felt hvor genrekontrakter, forventninger og egen tilskuerposisjon og holdninger spiller inn. Det gjør også at vurderinger av slike vurderinger kan være et vanskelig terreng. Jeg mener ikke at anmeldere ikke skal problematisere verdier, holdninger eller kvinnesynet i Spis Elsk Lev, slik for eksempel Arild Abrahamsen gjør innimellom alle utbruddene sine. Mer av det.

 

Men jeg klarer ikke å slippe disse følelsene helt da: Er det verre at godt-voksne-kvinner drømmer seg vekk fra en kald hverdag til en solrik drømmeverden med Javier Bardem enn at unge-menn drømmer seg vekk  fra en kald hverdag til en solrik drømmeverden hvor kvinner med store bryst ikke har mer på seg enn en liten bikini? Er det ganske enkelt slik at en film for unge gutter og barnslige menn per definisjon er en bedre film enn en film for middelaldrende kvinner?

 

 

Les Gjelsviks tidligere innlegg:

 

Hvorfor adapterer vi?

Den nye Hollywood-helten

Will Smith – den komplette stjernen

Vampyren eller nerden?

 Jeg, en kjøleskapsmagnetsamler

 

Anne Gjelsvik er fast spaltist på Rushprint.no. Hun er professor i filmvitenskap ved Institutt for kunst og medivitenskap, NTNU. Hun har særlig forsker på amerikansk samtidsfilm og forholdet film og samfunn. Hun har blant annet skrevet bøkene Mørkets øyne – filmkritikk, vurdering og analyse og Vondt og Vakkert – vold i audiovisuelle medier, og redigert boken Clint Eastwood’s Iwo Jima som kommer på Wallflower. Hun arbeider for tiden på et bokprosjekt om farsrollen i amerikansk samtidsfilm.

 

 

10 kommentarer til Kvinnefilm? Æsj-uah!

  1. Du er utvilsomt inne på noe. Men den største forskjellen på Piranah og Spis, elsk er vel at førstnevnte ikke utgir seg for å være noe annet enn fjas, mens sistnevnte fryktelig gjerne vil være dyp og viktig, men likevel ikke beveger seg utover det mange av oss vil karakterisere som føleri og fjas. I disse alternative engle-tider (som også i stor del assosieres med kvinner), der en hack som Paulo Cohelo kan tjene seg styrtrik på hule one-liners, kommer en slik film som en ekstra liten provo-prikk over i-en. Håper at dette er grunnen for enkelte mannlige anmelderes sinne, snarere enn ekte bitterhet.

    Håper du liker denne anmeldelsen. Ebert henter fram slaktekniven, men fyren hater definitivt ikke kvinner.

    http://rogerebert.suntimes.com/apps/pbcs.dll/article?AID=/20100525/REVIEWS/100529986

  2. Interessant. Enten eller.

    Og at trash og lettbent underholdning ment for menn skal få terningkast fem bare fordi det lanseres og gir seg ut for å være trash er jo ikke noe holdbart argument.

  3. Eg skal definitivt sjå «Spis Elsk Lev» etter å ha lese Anne Gjelsvik sin artikkel! Anne Gjelsvik gjer nokre svært interessante betraktningar og dersom det er slik ho reflekterar seg fram til, så burde dei mannlege filmkritikarane verkeleg gå i seg sjølv og ender på haldningane sine, – eller så bør dei finne seg nytt arbeid!!

  4. Takk for kommentarer, innspill og anmeldelse.

    Du har et poeng Harald, og forventinger som dette spiller selvsagt inn, hvis man føler at filmen «gir seg ut for å være viktigere enn den er» kan det også provosere.

    Jeg brukte disse eksemplene som eksempler nettopp fordi de er så illustrerende. Imidlertid var intensjonen å peke på en tendens som gjelder flere filmer enn dissse, – de mange tilbakemeldingene jeg har fått tyder på at det er en følelse også flere sitter med.

  5. Takevekkende artikkel!

    En interessant film i denne sammenhengen er «The Women» (Regi Diane English), som kom for ganske nøyaktig to år siden. En film av, for og om kvinner, men som forfekter et håpløst foreldet kvinnesyn, tør jeg påstå (noe desken også gjorde til overskrift for min anmeldelse av den). Jeg tror ikke det var som mann, men som feminist at jeg mente «The Women» var sitt års verste film.

    Jeg mener å huske at Espen Svenningsen Rambøl (kanskje ikke så overraskende) også slaktet den, og at han i sin anmeldelse hadde med et godt poeng som jeg ikke hadde fått med meg: Nemlig at den satiriske holdningen det opprinnelige teaterstykket fra 30-tallet hadde til sine overfladiske protagonister, var blitt til en slags hyllest i filmversjonen fra 2008.

    Med fare for å framstå noe selvopptatt, her er min anmeldelse av «The Women» for Side2 Nettavisen:
    http://www.side2.no/film/anmeldelser/article2467921.ece

  6. Dette du skriver om Spis.Elsk.Lev er jo meget interessant.Kvinner flokket jo til Sex and The City II filmen også. Jeg er redd jeg ikke skjønner kvinner godt nok til å forstå hvorfor de liker sentimentale filmer om sminke og overfladiske ting. Er kvinner kanskje sentimentale og overfladiske skapninger? Jeg håper du tar feil og at dette ikke er en egen feministisk sjanger, men heller en konstruksjon skapt av markedet om hvordan kvinner bør være. Tror ikke jeg kommer til å se noen av disse filmene om de kommer på TV.

Legg igjen en kommentar

Kvinnefilm? Æsj-uah!

Er en film for kvinner, selv i dag, mindre verdt enn filmer skapt av, med og for menn ? Anne Gjelsvik begynner å lure når hun ser på mottakelsen Spis Elsk Lev fikk av særlig mannlige anmeldere.

Først gangen lo jeg. Jeg lo godt. Men så var den britiske kritikeren Peter Bradshaws anmeldelse særdeles velopplagt og gjennomført. Og jeg er en hund etter de spesielle filmanmeldelsene. Jeg tenkte til og med at jeg ville inkludere den i høstens undervisning i filmkritikk, fordi den kritiske og harselerende anmeldelsen, fra den ellers dannede og saklige kritikeren i The Guardian, både var krass, poengtert og formmessig unik. Hele anmeldelsen besto av setninger på tre korte poeng. Helst tre ord:
    
Sit, watch, groan. Yawn, fidget, stretch. Eat Snickers, pray for end of dire film about Julia Roberts’s emotional growth, love the fact it can’t last for ever. Wince, daydream, frown. Resent script, resent acting, resent dinky tripartite structure. Grit teeth, clench fists, focus on plot.

Inspirert altså av filmens tittel : Eat Pray Love (Ryan Murphy 2010) eller Spis Elsk Lev som den altså heter på norsk. Det slike ordvariasjoner som får en til å fundere på kulturelle forskjeller, som at når man handler julegaver på den amerikanske internettbutikken Amazon kan legge ting i en handlevogn (cart), mens man i den engelske versjonen må nøyes med en kurv (basket). Nåvel.

Men så begynte jeg å lure litt etter hvert som jeg leste andre anmeldelser (for eksempel  Filmpolitiet, NRK P3: ”Slapp husmorporno – uten sex ”, og ”Spis, elsk, lev, gjesp”). Og når jeg kom til Espen Svenningsen Rambøls anmeldelse i Dagsavisen så lo jeg ikke lengre. Under overskriften ”Meg-meg-meg” spydde anmelderen her ut følgende beskrivelse av filmen: ”Spy – hat – zzz. Kjed deg fra sans og samling med årets aller verste film”. Og på sitt mest hatske fortsatte han:

Det er sannelig ikke lett å være så rik, elsket og hvit. En kvinne som henne fortjener jo å være mye lykkeligere. En natt går Liz ned på knærne og ber gråtende til Gud om hva hun skal gjøre for å føle seg mer tilfreds. Guds svar er enkelt: du er en selvopptatt, sutrete tøyte som ikke har noe som helst å klage over, og du burde se å skjerpe deg litt bråfort. Og så gir Gud henne kreft. Nei, ønsketenkning.

Og anmelderen konkluderer ”Jeg kan knapt tenke meg noe verre” og med at han sympatiserer med de som blir anti-amerikanske terrorister. Og da er det latteren altså har blitt til denne undringen: Hvorfor dette sinnet?

Jeg er ikke den første som har reagert på sinnet og forakten som har møtt filmen. I  Klassekampen 27 oktober stilte forskerne Bjarne Øvrelid og Anne Bregnballe spørsmålet: ”Finnes det noe verre enn vellykkede kvinner som leter etter en mening i livet?” Også de undrer seg over hva det er som får kritikerne til å ”dundre løs på filmen med forutrettet ironi”. Kronikkforfatterne berører flyktig betydningen av kjønn, men fokuserer på kritikernes manglende evne til å ta inn over seg perspektiver på meditasjon og religiøsitet. Jeg lurer imidlertid på om ikke den viktigste årsaken har med kjønn å gjøre.
 

At en film er en dårlig film fordi den er en kvinnefilm eller en film for kvinner kan man jo ikke si i rene ord. Selv om ord som tøyte, ”kvinnebabbel” og ”menstruasjonshestehale” (Arild Abrahamsen i Stavanger Aftenblad) kan gi et slikt inntrykk. Birger Vestmo i P3 er i alle fall ærlig når han definerer seg selv som utenfor målgruppen:

 

Spis elsk lev er nemlig en kvalmende søtsuppe for kvinner med akutt drømmebehov fra vanlig hverdag.… Men først og fremst er dette en drømme-seg-vekk-film for godt voksne kvinner,     som lengter vekk fra masete unger og snorkende menn. Det er mulig noen kommer til å elske den. Men jeg er ikke godt voksen kvinne, og kunne godt klart meg foruten.

Jeg er for tiden del av et større tverrfaglig forskningsprosjekt som ser på forholdet mellom kulturell verdsetting og kjønn. Med prosjektet ”Forhandlinger og strid. Kjønn og verdsetting i kunst, estetikk og kulturell offentlighet” vil kunst og kulturforskere fra fire av landets universiteter undersøke forestillinger om kjønn i litteratur, film og kunst, og hvordan vi tilskriver de ulike verkene ulik estetisk verdi.  Sagt på en annen måte hvilke betydninger har kjønn, for hvordan vi leser en bok, vurderer en kunstner, anmelder en film ? Er en film for kvinner, selv i dag, mindre verdt enn filmer skapt av, med og for menn ? Et latterlig spørsmål?

La det være sagt, dette er jo ikke en god film. Og kanskje er filmen ”en tynn suppe” eller ”selvhjelp med sukker på” som Aftenposten beskrev den som, og de kvinnelige anmelderne (Kjersti Nipen i Aftenposten og Inger Merete Hobbelstad i Dagbladet) likte den heller ikke. Det vil si Silje Bekeng (VG) likte den litt og gav den en firer. Men ingen av dem hamrer løs eller definerer dette som årets verste film.

 

Så jeg undres: Er Spis, elsk, lev høstens dårligste film? Er den virkelig dårligere enn for eksempel Machete, Jackass 3D, Piranha 3D eller Saw 3D? Eller er Spis, elsk, lev ”dårligere ” fordi den er for kvinner og de andre er for menn?

Innenfor filmvitenskapen har kvinnelige filmforskere arbeidet systematisk for at kvinnelige filmgenre, som det amerikanske familiemelodramaet eller ”women weepies” skulle oppvurderes. Slik populærkulturelle maskuline genre som western eller gangsterfilm har fått sin rettmessige status i filmhistorien. Den tyske forfatteren og nobelprisvinneren Thomas Mann er blitt sitert på at filmmediet i alle fall ikke kunne være kunst for han hadde grått når han var på kino. Mens det populærkulturelle i dag er oppvurdert, er det fremdeles noe problematisk med sentimentalitet og føleri, selv på film.
  

Vi kan selvsagt diskutere verdien av populærkulturell genrefilm til blodet renner, og man kan argumentere for at denne typen filmer bare skal more, og derfor ikke trengs å tas med så stort alvor. Og her er Dagsavisen helt konsekvent når Svenningens Rambøl gir terningkast 4 til Jakcass og 5 til Piranha. Som det heter i anmeldelsen av den siste:

Men er du ute etter en trashy tøysefilm der halv- og helnakne bikinipiker blir spist levende av dataanimerte fortidsfisker i tre dimensjoner, er ”Piranha 3D” et forskrudd B-mesterverk.

Og siden jeg ikke vil bli avvist som en som er utenfor målgruppen eller som en middelaldrende kvinne som ikke liker puppefilmer, benytter jeg meg her av A.O Scotts anmeldelse i New York Times som eksempel på at også verdier i slike ”bare-på-tøys-og tull-filmer” kan problematiseres:

Young women dance around in, and frequently shed, their bikinis, and are then devoured by swarms of predatory fish. What is disturbing — in addition to an ugly element of punitive sexual violence implicit in the piranhas’ choice of victims — is the talent and distinction of much of the cast, whose mere presence seems to signify an element of smart, self-conscious fun that the movie does not really supply

Når jeg vendte tilbake og leste anmeldelsen til ”min mann” i New York Times, vendte latteren også tilbake, for han beskrev Spis Drikk Lev som en film som ikke ville framprovosere sterke følelser.

 Men hos noen mannlige filmanmeldere gjorde den altså nettopp det.

 

Verdier og verdivurderinger er et komplekst felt hvor genrekontrakter, forventninger og egen tilskuerposisjon og holdninger spiller inn. Det gjør også at vurderinger av slike vurderinger kan være et vanskelig terreng. Jeg mener ikke at anmeldere ikke skal problematisere verdier, holdninger eller kvinnesynet i Spis Elsk Lev, slik for eksempel Arild Abrahamsen gjør innimellom alle utbruddene sine. Mer av det.

 

Men jeg klarer ikke å slippe disse følelsene helt da: Er det verre at godt-voksne-kvinner drømmer seg vekk fra en kald hverdag til en solrik drømmeverden med Javier Bardem enn at unge-menn drømmer seg vekk  fra en kald hverdag til en solrik drømmeverden hvor kvinner med store bryst ikke har mer på seg enn en liten bikini? Er det ganske enkelt slik at en film for unge gutter og barnslige menn per definisjon er en bedre film enn en film for middelaldrende kvinner?

 

 

Les Gjelsviks tidligere innlegg:

 

Hvorfor adapterer vi?

Den nye Hollywood-helten

Will Smith – den komplette stjernen

Vampyren eller nerden?

 Jeg, en kjøleskapsmagnetsamler

 

Anne Gjelsvik er fast spaltist på Rushprint.no. Hun er professor i filmvitenskap ved Institutt for kunst og medivitenskap, NTNU. Hun har særlig forsker på amerikansk samtidsfilm og forholdet film og samfunn. Hun har blant annet skrevet bøkene Mørkets øyne – filmkritikk, vurdering og analyse og Vondt og Vakkert – vold i audiovisuelle medier, og redigert boken Clint Eastwood’s Iwo Jima som kommer på Wallflower. Hun arbeider for tiden på et bokprosjekt om farsrollen i amerikansk samtidsfilm.

 

 

10 Responses to Kvinnefilm? Æsj-uah!

  1. Du er utvilsomt inne på noe. Men den største forskjellen på Piranah og Spis, elsk er vel at førstnevnte ikke utgir seg for å være noe annet enn fjas, mens sistnevnte fryktelig gjerne vil være dyp og viktig, men likevel ikke beveger seg utover det mange av oss vil karakterisere som føleri og fjas. I disse alternative engle-tider (som også i stor del assosieres med kvinner), der en hack som Paulo Cohelo kan tjene seg styrtrik på hule one-liners, kommer en slik film som en ekstra liten provo-prikk over i-en. Håper at dette er grunnen for enkelte mannlige anmelderes sinne, snarere enn ekte bitterhet.

    Håper du liker denne anmeldelsen. Ebert henter fram slaktekniven, men fyren hater definitivt ikke kvinner.

    http://rogerebert.suntimes.com/apps/pbcs.dll/article?AID=/20100525/REVIEWS/100529986

  2. Interessant. Enten eller.

    Og at trash og lettbent underholdning ment for menn skal få terningkast fem bare fordi det lanseres og gir seg ut for å være trash er jo ikke noe holdbart argument.

  3. Eg skal definitivt sjå «Spis Elsk Lev» etter å ha lese Anne Gjelsvik sin artikkel! Anne Gjelsvik gjer nokre svært interessante betraktningar og dersom det er slik ho reflekterar seg fram til, så burde dei mannlege filmkritikarane verkeleg gå i seg sjølv og ender på haldningane sine, – eller så bør dei finne seg nytt arbeid!!

  4. Takk for kommentarer, innspill og anmeldelse.

    Du har et poeng Harald, og forventinger som dette spiller selvsagt inn, hvis man føler at filmen «gir seg ut for å være viktigere enn den er» kan det også provosere.

    Jeg brukte disse eksemplene som eksempler nettopp fordi de er så illustrerende. Imidlertid var intensjonen å peke på en tendens som gjelder flere filmer enn dissse, – de mange tilbakemeldingene jeg har fått tyder på at det er en følelse også flere sitter med.

  5. Takevekkende artikkel!

    En interessant film i denne sammenhengen er «The Women» (Regi Diane English), som kom for ganske nøyaktig to år siden. En film av, for og om kvinner, men som forfekter et håpløst foreldet kvinnesyn, tør jeg påstå (noe desken også gjorde til overskrift for min anmeldelse av den). Jeg tror ikke det var som mann, men som feminist at jeg mente «The Women» var sitt års verste film.

    Jeg mener å huske at Espen Svenningsen Rambøl (kanskje ikke så overraskende) også slaktet den, og at han i sin anmeldelse hadde med et godt poeng som jeg ikke hadde fått med meg: Nemlig at den satiriske holdningen det opprinnelige teaterstykket fra 30-tallet hadde til sine overfladiske protagonister, var blitt til en slags hyllest i filmversjonen fra 2008.

    Med fare for å framstå noe selvopptatt, her er min anmeldelse av «The Women» for Side2 Nettavisen:
    http://www.side2.no/film/anmeldelser/article2467921.ece

  6. Dette du skriver om Spis.Elsk.Lev er jo meget interessant.Kvinner flokket jo til Sex and The City II filmen også. Jeg er redd jeg ikke skjønner kvinner godt nok til å forstå hvorfor de liker sentimentale filmer om sminke og overfladiske ting. Er kvinner kanskje sentimentale og overfladiske skapninger? Jeg håper du tar feil og at dette ikke er en egen feministisk sjanger, men heller en konstruksjon skapt av markedet om hvordan kvinner bør være. Tror ikke jeg kommer til å se noen av disse filmene om de kommer på TV.

Legg igjen en kommentar

MENY