”Vurdert etter publikumstala for kino, video og fjernsyn kan filmen hevdast å væra det viktigste kulturuttrykket i vår tid,” står det å lese i sammendraget til St.meld. 48 (2002-2003), Kulturpolitikk fram mot år 2014.
Intet mindre. Denne påstanden ble gjentatt i St.meld. 22 (2006-2007), Veiviseren. For det norske filmløftet der det kort og godt fastlås i første setning at ”Film er et av vår tids viktigste kulturuttrykk”, og denne gangen uten henvisning til publikumstall.
Bemerkelsesverdig, da, at kunnskapsproduksjonen om vilkårene for ’det viktigste kulturuttrykket i vår tid’ er så mangelfull. Slår man opp i vedlegget til Kulturpolitikk fram mot 2014, og oversikten over publiserte bakgrunnsdokument, finner man til dels fyldige referanselister for feltene som dekker arkiv bibliotek museum (abm), billedkunst, kulturbygg, kunstnerrollen, litteratur, musikk, språk, samt en mer generell del. Men ingen referanser til filmfeltet, heller ikke under det generelle. Går man til de stortingsmeldingene som handler om film, St.meld. 17 (1981-1982), Filmen og samfunnet, St.meld. 21 (1983-1984), Filmen og mediesamfunnet, og nevnte Veiviseren, så er heller ikke de utstyrt med egne referanser. Heller ikke Einarsson-utvalgets innstilling, som dannet grunnlaget for Veiviseren, hadde referanser. Forklaringen er neppe en slepphendt holdning til kildehenvisninger, snarere en mangel på kildetilfang.
Hvis vi tar et tilbakeblikk på filmpolitikken de siste 20 årene ser vi at den har gått gjennom en rekke store omlegginger. I 1992 ble Produksjonsutvalget for film erstattet med en spillefilmkonsulent etter dansk modell, i 1994 ble audiovisuelt produksjonsfond opprettet, i 2001 la man ned det statlige produksjonsselskapet Norsk Film A/S og AV-fondet, og videreførte konsulentordningen under Norsk Filmfond, og i 2008 la man ned Filmfondet og utvidet i stedet ansvarsområdene til et omorganisert Norsk filminstitutt. Fortsetter det i dette tempoet vil man få en ny omfattende omlegging av filmsektoren i løpet av neste stortingsperiode.
Ingen av disse omleggingene er evaluert, i alle fall fins det ingen dokumenter som er kjent i offentligheten og som det refereres til. I den filmvitenskapelige litteraturen er det riktignok enkelte eksempler på at man peker på tendenser til endring i filmproduksjonen som resultat av omlegging av støtteordninger, men slike forklaringer baserer seg på nokså generelle betraktninger.
Spørsmål som bør være interessante å stille er hva var egentlig konsekvensene av etableringen av konsulentordningen i 1994, estetisk og institusjonelt, på kort og lengre sikt? Hvilke erfaringer gjorde man seg som motiverte og nødvendiggjorde nye omlegginger i 2001 og 2008? Når underlagsmaterialet ikke er tilgjengelig i form av utredninger, dokumenter eller andre kilder, er det grunn til å lure på hva de politiske målsettingene og reformene på filmfeltet baseres på.
Endringene i filmpolitikken virker ikke å være styrt av en form for kumulativ kunnskapsbasert erfaring, der man går gjennom tidligere virkemidler og hva man ønsket å oppnå med disse. Filmpolitikken styres heller ut fra dagsaktuelle problemstillinger. Det kan virker rimelig nok, det er slik store deler av politikken utformes. Løsningene på de dagsaktuelle problemstillingene har man fått konsulentbyråer som Ernst & Young, Rambøll og Econ til å utrede, og de er heller ikke, også det naturlig nok, spesielt opptatt av den filmpolitiske historikken. I stedet setter de seg på første fly til København, og melder hjem om hvordan de gjør det der (riktignok grovt fortegnet).
Filmpolitikken har blitt redusert til måltall om volum og publikumsoppslutning, og til hvordan sektoren best kan struktureres. I løpet av perioden fra den første filmmeldingen i 1982 til den siste i 2007 har filmens kulturelle status, i en kulturpolitisk sammenheng, gått fra å være en kunstnerisk uttrykksform i en populærkulturell forkledning, med spesielle støttebehov, til å bli et næringsprodukt i en massekulturell sektor, også det med særegne støttebehov, men nå rettet mot produsentene og ikke de skapende. Denne endringen skyldes neppe en kunnskapsbasert filmpolitikk, men ser heller ut til å være et resultat av at konsulentbransjen har tatt over filmpolitikken.
Den mangelfulle forsknings- og utredningsvirksomheten på filmsektoren skyldes flere forhold. Der kultursektoren har Kulturrådet og et virksomt kulturforskningsmiljø til å ivareta kunnskapsproduksjon innen blant annet litteratur, musikk, billedkunst, og scenekunst er ansvaret for dette innen filmsektoren underlagt Norsk filminstitutt. I Veiviseren står det at det nye filminstituttet skal ha ansvar for formidling og forskning, og at dette arbeidet skal styrkes. Det har vi ikke sett noe til. Oppgaven med filmformidling ble overført til Nasjonalbiblioteket, og ett eller annet sted i dragsuget mellom disse to institusjonene forsvant ansvaret for forskning og utredning. Filminstituttets forgjenger, Norsk filmfond, hadde riktignok en egen utredningsavdeling, men produksjonen var nokså beskjeden, og var primært rettet mot publikumsundersøkelser.
Et annet forhold gjelder de mer generelle vilkårene for filmvitenskapelig forskning innen universitets- og høgskolesektoren. Der særlig litteratur, men også musikk, billedkunst og scenekunst er solid representert ved mange av våre universitet og flere høgskoler, er det filmvitenskapelige miljøet relativt lite og spredt, og er blant annet helt marginalisert på vårt største universitet. Norsk filmvitenskap driftes i all vesentlighet på småforskmidler og ansattes tildelte forskningstid. Her er det grunn til å rette et stikk mot Norges forskningsråd. Det går alt for lang tid, ofte mange år, mellom hvert forskningsprogram som har en innretning som passer for et filmvitenskapelig prosjekt. Forskningsministerens oppfordring om å konsentrere seg om programutlysningene framfor de frie forskningsmidlene er ikke til særlig hjelp for den filmvitenskapelige forskningen.
For å konkludere: Filmforskningen er en forskningspolitisk lausunge ingen vil vedkjenne seg ansvaret for. Og filmpolitikken iverksettes etter innfallsmetoden. Det er ikke spesielt dristig å anta at det er en sammenheng mellom disse to forholdene.
Dette innlegget ble presentert under konferansen ”Kulturrikets tilstand”, Oslo, 20 oktober 2010.
Audun Engelstad er førsteamanuensis ved Høgskolen i Lillehammer. Han skriver fast for Rushprint.no
Tidligere innlegg av Engelstad:
Den norske sjangerfilmen appell
Hva slags filmnasjon er vi (egentlig)?
Det store spørsmålet om kvinnene
Delicious
Digg
Facebook
Twitter
Epost
Kommentarer
Leif Holst Jensen, Generalsekretær Produsentforeningen | 18. november 2010 0:41
Produsentforeningen ønsker forskning og fakta for filmpolitikken velkommen. Vi har behov for bedre analyser og verktøy for å vurdere tiltak for fremtiden.
Samtidig vil vi understreke at vi har jobbet tett med myndighetene de siste fem-seks årene, og at den filmpolitikk man ser ikke er et resultat av en ad-hoc politikk, men av dialog og langsiktige målsetninger. Det kommer riktignok ulike nye forslag, og det er ting som kan følges opp ennå bedre, og hvis det ikke var for en konstruktiv dialog mellom departement, bransje og Norsk Filminstitutt, så ville vi sett noen forslag som ville gitt merkelige resultater.
Bransjen har jobbet samlet, og grundig, og det finnes en rekke dokumenter fra omorganiseringen av Filminstituttet, og fra innspill til konkrete tiltak, som forskerne gjerne kan ta del om de vil.
Ragnar Go’hjerta | 7. mars 2011 15:28
Skam deg Leif ! Produsentforeningen har forført de naive kulturmyndighetene til å satse på forflatning via tv.
Resultatet av dette kulturforræderiet er færre regissører som arbeider med spillefilmens kunstneriske muligheter; og midler for høyverdige spillefilmopplevelser er dermed omskapt til flatskjerm-tv .