Emmyjakt uten en plan

Hva var det egentlig som ble innført med det ambisiøse Emmy-målet, og hva har danskene gjort annerledes enn oss, spør Andreas Iversen som har skrevet masteroppgaven "Kodenavn Kvalitet".

Danmark har de siste ti årene fått frem en rekke gode dramaserier som både har blitt populære hos publikum og blitt nominert og vunnet den internasjonale Emmyprisen for beste dramaserie. For å være helt presis så har danske dramaserier blitt nominert seks ganger til siden 2002, og vunnet fire ganger (Mordkommisjonen i 2002, Nikolaj og Julie i 2003, Ørnen i 2005 og Livvaktene i 2009). Tar man med miniserien Unge Andersen (2005) som vant Emmy for beste utenlandske miniserie i 2005 så står dette som en sterk kontrast til hva norske dramaserier har oppnådd. Danskens suksess var en av inspirasjonene da man utformet Kampanjen for Emmy 2007 her til lands. Det ble ingen norsk Emmy i 2007 og heller ikke siden. Men hva var det egentlig som ble innført med det ambisiøse Emmy-målet, og hva har danskene har gjort annerledes enn oss?

Først av alt så mener ikke jeg at det står dårlig til med norske dramaserier. Det har blitt produsert flere gode norske dramaserier de seneste årene, og flere av disse har slått an blant publikum. Men det kan virke som om disse seriene mangler det lille ekstra, det som gjør dem til ”snakkiser”, det som gjør at de kan kjempe om de internasjonale prestisjeprisene. Emmy 2007 førte med seg en del positive ting, og man kan se på starten på denne kampanjen som et merkeår for dramaserien her i Norge på samme måte som 1994 kan sees på som et merkeår for den danske dramaserien. I og med at Emmy målet ble presentert i 2004 kan man dermed si at danskene ligger ti år foran når det kommer til dramaserie produksjon. Det er det en del likheter mellom 1994 og 2004 i forhold til hva målene var og hvilke tiltak som skulle innføres for å innfri disse målene. Målet både i Danmark (1994) og Norge (2004) var å heve kvaliteten på dramaseriene som ble produsert. For å oppnå dette ble det i begge land innført/presentert en rekke tiltak. Allikevel er det noen betydelige forskjeller mellom det som skjedde i Danmark og i Norge.

Den største forskjellen er at det i Danmark var det dramaavdelingen i kanalen DR stod bak dette forsøket på å løfte dramaserien, mens Emmy satsingen i Norge ble satt i gang av personer i offentlige institusjoner.

 

Det var altså et internt tiltak som fant sted i Danmark, mens det i Norge var tiltak som kom utenfra som skulle oppfordre de dramaproduserende institusjonene til å satse på dramaserier av høyere kvalitet. Da kan det også legges til at det er DR som har produsert alle de danske dramaseriene som har blitt nominert og vunnet en Emmy. 1994 kan sees på som startpunktet for den suksessen dansk tv-drama har opplevd de siste ti årene. Dette var året Lars Von Trier lagde tv-serien Riget, og året hvor Rumle Hammerich ble dramasjef i DRs dramaavdeling. Hammerich ville vinne tilbake tilliten hos publikum til danske tv-drama, og satte i gang en rekke tiltak. Målet var å produsere dramaserier som hadde høy produksjonsverdi og kvalitet, samtidig som de skulle ha en folkelig appell.

 

Det er hovedsakelig tre ting Hammerich og hans stab gjorde for å oppnå disse målene:

Det første de gjorde var å lokke over personer fra filmbransjen til å jobbe i fjernsynet med dramaserier. Dette var også et av målene med Emmy 2007, man ville bryte ned skilleveggene mellom filmbransjen og fjernsynsbransjen. Dette hadde vært vellykket i Danmark hvor et samarbeid mellom de to bransjene hadde hatt en positiv synergieffekt, og gjennom å satse mer på tv-serier i Norge skulle det bli attraktiv å jobbe i fjernsynet. Om det har vært like vellykket i Norge skal ikke jeg uttale meg om, men man finner eksempler på personer med bakgrunn fra film og andre medium som har laget fjernsynsdrama.

 

Det andre som dramaavdelingen i DR gjorde var å bygge egne filmstudioer, som lå vegg i vegg med bygningene som dramaavdelingen holdt til i. På den måten ble alle de funksjonene som en dramaavdeling har bruk for samlet dør om dør i det som blir kalt TV-Byen. Noe lignende har man ikke i Norge.

Det tredje, og kanskje viktigste, som ble innført i DR var en standardisert modell for dramaserieproduksjon. Denne modellen ble kalt one vision. Dette er en dansk variant av det som i USA kalles showrunner-prinsippet. Det går ut på at en person kommer opp med ideen til en dramaserie selv. Som regel er denne personen en forfatter, og det innbærer at denne personen får mye kreativ frihet, men samtidig også mye ansvar og makt. Forfatteren har en utvidet rolle gjennom at han har siste ord i alle produksjonsledd, og det er hans visjon alle jobber for å realisere. Tanken bak one vision er at det skal være helt klart hvem som tar de kreative beslutningene, og at kvaliteten på serien av den grunn skal heves gjennom at den har en klar avsender.

Man presenterte en lignende modell i forbindelse med Emmy-målet. Her ble man introdusert for begrepet ansvarlig kreatør. Dette er i praksis en norsk variant av one vision. Men til forskjell fra Danmark, hvor denne måten å lage dramaserier på er standardisert, så har man kun sett noen eksempler på ansvarlig kreatør i praksis i Norge. Hvilken rolle forfatteren har varierer fra prosjekt til prosjekt. Hvorfor har ikke Norge standardisert denne modellen når man ser hvilke resultater DR har hatt med one vision på produksjonen av sine dramaserier?

Det er nok flere årsaker til dette. Blant annet så står fellesskapstanken sterkt i Norge. Det er naturlig at de som er involvert i en produksjon av en dramaserie vil føle at de bidrar mer enn som et redskap for én persons visjon. En annen grunn til at ansvarlig kreatør ikke er standardisert er at man kanskje ikke har nok personer med den rette kompetansen til å gå inn i en slik rolle. Om man er ansvarlig kreatør så bør man ha en god forståelse av hva en dramaserieproduksjon innebærer, og man må ha evnen til å innta en lederrolle hvor man får alle de involverte til å jobbe for å realisere sin visjon. Det holder altså ikke bare å være en god forfatter, selv om det er første kriteriet. Men varianter av ansvarlig kreatør er utprøvd i norske serier som Torpedo (Trygve Allister Diesen, regissør og medforfatter), Svarte Penger – Hvite Løgner (Jarl Emsell Larsen, regissør og medforfatter), Ved Kongens Bord (Leidulv Risan, regi og manus), den kommende Koselig med Peis (Thomas Seeberg Torjussen, ansvarlig kreatør) og Hvaler (Arne Berggren, ansvarlig kreatør). Med andre ord, det finnes folk som kan gå inn i slike roller i Norge.

Den norske fjernsynsbransjen ville nok ha tjent på å standardisere en produksjonsmodell på samme måte som de har gjort i DR. Dette vil skape en kontinuitet som man ikke finner i dag, gjennom at man tar med seg lærdom fra en produksjon til den neste.

 

Hvilken modell får være opp til hver enkelt dramaproduserende institusjon, men om man ser til Danmark så er det liten tvil om at one-vision har vært en suksess der. Hvorfor skulle ikke one-vision, showrunner, ansvarlig kreatør eller hva man velger å kalle det, bli like vellykket i Norge som i Danmark? Hvorfor kan ikke en dramaproduserende institusjon ansette et par forfattere på heltid som kunne fått tid til å utvikle originale ideer og konsepter til som egner seg til dramaserier, og deretter gitt disse forfatterne muligheten til å fullføre sine visjoner.

 

Det var det man gjorde i DR, hvor man ansatte to erfarne forfattere som hadde jobbet med tv-serier i mange år (Stig og Peter Thorsboe), pluss en som var noe mer fersk (Søren Sveistrup). Disse jobbet utelukkende med å utvikle dramaserier for kanalen. I motsetning så har for eksempel ikke NRK Drama noen faste ansatte manusforfattere i sin dramaavdeling, og når denne avdelingen opplever en enorm seersuksess med en adaptert dramaserie som Himmelblå, skrevet av en rekke manusforfattere, så er nok villigheten til å standardisere en annen produksjonsmodell liten.

Spørsmålet den norske fjernsynsbransjen kan stille seg er om den vil fortsette i samme spor hvor produksjonsformene for dramaserier varierer fra produksjon til produksjon, eller om man vil standardisere en produksjonsmodell på samme måte som de har gjort i Danmark (og i USA). Danskene har vist at deres tilnærming med en klar avsender på sine dramaserier både slår an blant seerne og vinner anerkjennelse og prestisje priser.  

Andreas Iversen har skrevet masteroppgaven ”Kodenavn Kvalitet” – om norske og danske dramaserier i forhold til kvalitetsserie-begrepet. Den inngikk i hans mastergrad i film og fjernsynsvitenskap ved Høgskolen i Lillehammer.

Les de andre innleggene i debatten:

Hva gir best tv-drama?

-Tungrodd dramaavdeling

En bastion for fall?

NRKs ansvar for fortellerkunsten

-Vi er for feige
 

 

4 kommentarer til Emmyjakt uten en plan

  1. Jeg kan se for meg at en vesentlig forskjell på danske serier og norske serier er at danskene neppe har hatt møter der de har diskutert hva som skal til for å vinne en Emmy. Trolig har man her til lands seriøst satt seg ned å sett Emmy vinnere for så å gjøre hva man kan for å ”knekke” koden.

  2. DRdrama har gennem mange år gjort det rigtig rigtig godt – og har været med til at få tvdrama tilbage som seersucces, har givet international eksponering og har på nogle punkter været vigtig forden samlede branche. Men der er også en bagside af medaljen, som bør medtages for at få en nuanceret norsk debat.
    1) DR har gennem årene udviklet et næsten monopol på AAAdrama, som broadcaster og som producent.

    2) Det har betydet, at man har drænet branchen for en række kreative kræfter, feks manusforfattere der langt hellere vil have højtbetalte langtidskontrakter for DR end at gå ud i branchen og lave en enkelt eller to spillefilm.

    3) Den måde DRdramas produktioner er tilrettelagt på, budgetteringsmæssigt og regnskabsmæssigt, har betydet at det ikke har været muligt at sammenligne produktionspriser internt og eksternt produceret. Herved er den private branche med enkelte undtagelser de facto blevet udelukket for at producere drama for DR.Herved har DR mistet muligheden for et kreativt og økonomisk samspil med branchen – hvilket på lang sigt skader udviklingen af gode dramaserier.

    Jeg uddyber selvfølgelig gerne disse påstande.

    Mange hilsener
    Klaus Hansen
    Direktør Producentforeningen (DK)

  3. Jeg gleder meg til årets TV-Drama konvent på Losby 6.-7. januar 2011. Uansett utfall av den interne prosessen i NRK bør dette bli det mest interessante konventet på lenge.
    Diskusjonen om hvordan vi kan gjøre ting bedre er hele grunnlaget for arrangementet, og en felles ambisjon uansett hvilken organisasjon man tilhører.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Emmyjakt uten en plan

Hva var det egentlig som ble innført med det ambisiøse Emmy-målet, og hva har danskene gjort annerledes enn oss, spør Andreas Iversen som har skrevet masteroppgaven "Kodenavn Kvalitet".

Danmark har de siste ti årene fått frem en rekke gode dramaserier som både har blitt populære hos publikum og blitt nominert og vunnet den internasjonale Emmyprisen for beste dramaserie. For å være helt presis så har danske dramaserier blitt nominert seks ganger til siden 2002, og vunnet fire ganger (Mordkommisjonen i 2002, Nikolaj og Julie i 2003, Ørnen i 2005 og Livvaktene i 2009). Tar man med miniserien Unge Andersen (2005) som vant Emmy for beste utenlandske miniserie i 2005 så står dette som en sterk kontrast til hva norske dramaserier har oppnådd. Danskens suksess var en av inspirasjonene da man utformet Kampanjen for Emmy 2007 her til lands. Det ble ingen norsk Emmy i 2007 og heller ikke siden. Men hva var det egentlig som ble innført med det ambisiøse Emmy-målet, og hva har danskene har gjort annerledes enn oss?

Først av alt så mener ikke jeg at det står dårlig til med norske dramaserier. Det har blitt produsert flere gode norske dramaserier de seneste årene, og flere av disse har slått an blant publikum. Men det kan virke som om disse seriene mangler det lille ekstra, det som gjør dem til ”snakkiser”, det som gjør at de kan kjempe om de internasjonale prestisjeprisene. Emmy 2007 førte med seg en del positive ting, og man kan se på starten på denne kampanjen som et merkeår for dramaserien her i Norge på samme måte som 1994 kan sees på som et merkeår for den danske dramaserien. I og med at Emmy målet ble presentert i 2004 kan man dermed si at danskene ligger ti år foran når det kommer til dramaserie produksjon. Det er det en del likheter mellom 1994 og 2004 i forhold til hva målene var og hvilke tiltak som skulle innføres for å innfri disse målene. Målet både i Danmark (1994) og Norge (2004) var å heve kvaliteten på dramaseriene som ble produsert. For å oppnå dette ble det i begge land innført/presentert en rekke tiltak. Allikevel er det noen betydelige forskjeller mellom det som skjedde i Danmark og i Norge.

Den største forskjellen er at det i Danmark var det dramaavdelingen i kanalen DR stod bak dette forsøket på å løfte dramaserien, mens Emmy satsingen i Norge ble satt i gang av personer i offentlige institusjoner.

 

Det var altså et internt tiltak som fant sted i Danmark, mens det i Norge var tiltak som kom utenfra som skulle oppfordre de dramaproduserende institusjonene til å satse på dramaserier av høyere kvalitet. Da kan det også legges til at det er DR som har produsert alle de danske dramaseriene som har blitt nominert og vunnet en Emmy. 1994 kan sees på som startpunktet for den suksessen dansk tv-drama har opplevd de siste ti årene. Dette var året Lars Von Trier lagde tv-serien Riget, og året hvor Rumle Hammerich ble dramasjef i DRs dramaavdeling. Hammerich ville vinne tilbake tilliten hos publikum til danske tv-drama, og satte i gang en rekke tiltak. Målet var å produsere dramaserier som hadde høy produksjonsverdi og kvalitet, samtidig som de skulle ha en folkelig appell.

 

Det er hovedsakelig tre ting Hammerich og hans stab gjorde for å oppnå disse målene:

Det første de gjorde var å lokke over personer fra filmbransjen til å jobbe i fjernsynet med dramaserier. Dette var også et av målene med Emmy 2007, man ville bryte ned skilleveggene mellom filmbransjen og fjernsynsbransjen. Dette hadde vært vellykket i Danmark hvor et samarbeid mellom de to bransjene hadde hatt en positiv synergieffekt, og gjennom å satse mer på tv-serier i Norge skulle det bli attraktiv å jobbe i fjernsynet. Om det har vært like vellykket i Norge skal ikke jeg uttale meg om, men man finner eksempler på personer med bakgrunn fra film og andre medium som har laget fjernsynsdrama.

 

Det andre som dramaavdelingen i DR gjorde var å bygge egne filmstudioer, som lå vegg i vegg med bygningene som dramaavdelingen holdt til i. På den måten ble alle de funksjonene som en dramaavdeling har bruk for samlet dør om dør i det som blir kalt TV-Byen. Noe lignende har man ikke i Norge.

Det tredje, og kanskje viktigste, som ble innført i DR var en standardisert modell for dramaserieproduksjon. Denne modellen ble kalt one vision. Dette er en dansk variant av det som i USA kalles showrunner-prinsippet. Det går ut på at en person kommer opp med ideen til en dramaserie selv. Som regel er denne personen en forfatter, og det innbærer at denne personen får mye kreativ frihet, men samtidig også mye ansvar og makt. Forfatteren har en utvidet rolle gjennom at han har siste ord i alle produksjonsledd, og det er hans visjon alle jobber for å realisere. Tanken bak one vision er at det skal være helt klart hvem som tar de kreative beslutningene, og at kvaliteten på serien av den grunn skal heves gjennom at den har en klar avsender.

Man presenterte en lignende modell i forbindelse med Emmy-målet. Her ble man introdusert for begrepet ansvarlig kreatør. Dette er i praksis en norsk variant av one vision. Men til forskjell fra Danmark, hvor denne måten å lage dramaserier på er standardisert, så har man kun sett noen eksempler på ansvarlig kreatør i praksis i Norge. Hvilken rolle forfatteren har varierer fra prosjekt til prosjekt. Hvorfor har ikke Norge standardisert denne modellen når man ser hvilke resultater DR har hatt med one vision på produksjonen av sine dramaserier?

Det er nok flere årsaker til dette. Blant annet så står fellesskapstanken sterkt i Norge. Det er naturlig at de som er involvert i en produksjon av en dramaserie vil føle at de bidrar mer enn som et redskap for én persons visjon. En annen grunn til at ansvarlig kreatør ikke er standardisert er at man kanskje ikke har nok personer med den rette kompetansen til å gå inn i en slik rolle. Om man er ansvarlig kreatør så bør man ha en god forståelse av hva en dramaserieproduksjon innebærer, og man må ha evnen til å innta en lederrolle hvor man får alle de involverte til å jobbe for å realisere sin visjon. Det holder altså ikke bare å være en god forfatter, selv om det er første kriteriet. Men varianter av ansvarlig kreatør er utprøvd i norske serier som Torpedo (Trygve Allister Diesen, regissør og medforfatter), Svarte Penger – Hvite Løgner (Jarl Emsell Larsen, regissør og medforfatter), Ved Kongens Bord (Leidulv Risan, regi og manus), den kommende Koselig med Peis (Thomas Seeberg Torjussen, ansvarlig kreatør) og Hvaler (Arne Berggren, ansvarlig kreatør). Med andre ord, det finnes folk som kan gå inn i slike roller i Norge.

Den norske fjernsynsbransjen ville nok ha tjent på å standardisere en produksjonsmodell på samme måte som de har gjort i DR. Dette vil skape en kontinuitet som man ikke finner i dag, gjennom at man tar med seg lærdom fra en produksjon til den neste.

 

Hvilken modell får være opp til hver enkelt dramaproduserende institusjon, men om man ser til Danmark så er det liten tvil om at one-vision har vært en suksess der. Hvorfor skulle ikke one-vision, showrunner, ansvarlig kreatør eller hva man velger å kalle det, bli like vellykket i Norge som i Danmark? Hvorfor kan ikke en dramaproduserende institusjon ansette et par forfattere på heltid som kunne fått tid til å utvikle originale ideer og konsepter til som egner seg til dramaserier, og deretter gitt disse forfatterne muligheten til å fullføre sine visjoner.

 

Det var det man gjorde i DR, hvor man ansatte to erfarne forfattere som hadde jobbet med tv-serier i mange år (Stig og Peter Thorsboe), pluss en som var noe mer fersk (Søren Sveistrup). Disse jobbet utelukkende med å utvikle dramaserier for kanalen. I motsetning så har for eksempel ikke NRK Drama noen faste ansatte manusforfattere i sin dramaavdeling, og når denne avdelingen opplever en enorm seersuksess med en adaptert dramaserie som Himmelblå, skrevet av en rekke manusforfattere, så er nok villigheten til å standardisere en annen produksjonsmodell liten.

Spørsmålet den norske fjernsynsbransjen kan stille seg er om den vil fortsette i samme spor hvor produksjonsformene for dramaserier varierer fra produksjon til produksjon, eller om man vil standardisere en produksjonsmodell på samme måte som de har gjort i Danmark (og i USA). Danskene har vist at deres tilnærming med en klar avsender på sine dramaserier både slår an blant seerne og vinner anerkjennelse og prestisje priser.  

Andreas Iversen har skrevet masteroppgaven ”Kodenavn Kvalitet” – om norske og danske dramaserier i forhold til kvalitetsserie-begrepet. Den inngikk i hans mastergrad i film og fjernsynsvitenskap ved Høgskolen i Lillehammer.

Les de andre innleggene i debatten:

Hva gir best tv-drama?

-Tungrodd dramaavdeling

En bastion for fall?

NRKs ansvar for fortellerkunsten

-Vi er for feige
 

 

4 Responses to Emmyjakt uten en plan

  1. Jeg kan se for meg at en vesentlig forskjell på danske serier og norske serier er at danskene neppe har hatt møter der de har diskutert hva som skal til for å vinne en Emmy. Trolig har man her til lands seriøst satt seg ned å sett Emmy vinnere for så å gjøre hva man kan for å ”knekke” koden.

  2. DRdrama har gennem mange år gjort det rigtig rigtig godt – og har været med til at få tvdrama tilbage som seersucces, har givet international eksponering og har på nogle punkter været vigtig forden samlede branche. Men der er også en bagside af medaljen, som bør medtages for at få en nuanceret norsk debat.
    1) DR har gennem årene udviklet et næsten monopol på AAAdrama, som broadcaster og som producent.

    2) Det har betydet, at man har drænet branchen for en række kreative kræfter, feks manusforfattere der langt hellere vil have højtbetalte langtidskontrakter for DR end at gå ud i branchen og lave en enkelt eller to spillefilm.

    3) Den måde DRdramas produktioner er tilrettelagt på, budgetteringsmæssigt og regnskabsmæssigt, har betydet at det ikke har været muligt at sammenligne produktionspriser internt og eksternt produceret. Herved er den private branche med enkelte undtagelser de facto blevet udelukket for at producere drama for DR.Herved har DR mistet muligheden for et kreativt og økonomisk samspil med branchen – hvilket på lang sigt skader udviklingen af gode dramaserier.

    Jeg uddyber selvfølgelig gerne disse påstande.

    Mange hilsener
    Klaus Hansen
    Direktør Producentforeningen (DK)

  3. Jeg gleder meg til årets TV-Drama konvent på Losby 6.-7. januar 2011. Uansett utfall av den interne prosessen i NRK bør dette bli det mest interessante konventet på lenge.
    Diskusjonen om hvordan vi kan gjøre ting bedre er hele grunnlaget for arrangementet, og en felles ambisjon uansett hvilken organisasjon man tilhører.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY