Om The Social Network ikke nødvendigvis ender opp med å være årets beste film, er den uansett årets film – i den forstand at den later til å angå sin egen tid, i en grad det er de færreste filmer forunt å prøve på, langt mindre få til. Ikke bare er det ”filmen om Facebook” – og det er det egentlig slett ikke – men den er mer enn godt nok laget til at alle som har en mening om Facebook også har en mening om filmen, og filmens portrett av FB-grunderen Mark Zuckerberg.
Zuckerberg, som altså har fått en påkostet og prestisjetung Oscar-kandidat av en Hollywoodfilm laget om seg selv, og nokså spesifikt om seg selv da han var 19, er i dag 26 år gammel, og milliardær. At han også later til å være en uhyre privat fyr, er jo noe av en skjebnens ironi, all den tid det er vanskelig å komme på noe annet enkeltindivid som i større grad enn Mark Zuckerberg har bidratt til å redusere begrepet ”privatsfære” til noe du knapt kan skjule under en brasiliansk bikiniflik.
Mark Zuckerberg er imidlertid en av de svært få som lenge holdt sine meninger om The Social Network for seg selv. (Facebook var selvsagt full av korte anmeldelser den helgen filmen hadde premiere.) Isteden har han tatt dekning bak en veldedighetssjekk på hundre millioner dollar, som han signerte samme helg som The Social Network åpnet som nummer én i USA, akkompagnert av stående applaus fra et noe nær samlet kritikerkorps.
Siden har det gått slag i slag over hele den delen av verden som i dag er på Facebook, og The Social Network har blitt en slags Rorschach-test – Aaron Sorkins manus og David Finchers regi er såpass eminent og elegant at filmen lar seg lese og tolke fra nesten alle tenkelige perspektiver. Folk som ikke er på Facebook ser jevnt over ut til å finne framstillingen av Zuckerbergs vei mot toppen usmakelig forherligende, mens de mer ihuga Facebook’erne tar sin gudfar i forsvar, og mener Sorkins manus bare unntaksvis forholder seg til fakta. Noe Sorkin er den første til å innrømme; dette er mannen som forfattet replikken ”You can’t handle the truth!”.
Og så er det nødvendigvis dem som – i en film om fremmedgjorte nerder og det arkaiske miljøet på Harvard – reagerer på at det ikke er noen sterke, beundringsverdige kvinneskikkelser. Sorkin og Fincher har med andre ord gjort alt riktig her.
Men The Social Network handler altså ikke om Facebook i seg selv, like lite som Gudfaren handler om faktisk kriminalitet. Det var organiseringen av kriminalitet som nettverk som fascinerte Coppola, og det er dette med organisering av sosiale nettverk – faktiske sosiale nettverk, mer enn den virtuelle erstatningen Zuckerberg laget som trøst og hevn – som fascinerer Sorkin og Fincher her. Filmens Zuckerberg er i påtagelig grad egentlig ingen hovedperson, i den forstand at vi ser eller opplever handlingen fra hans perspektiv – han er snarere en slags avatar, hvis handlinger og valg lar seg lese og tolke, etter beste evne, av de andre rollefigurene; en ”High Plains Drifter” for programmerere – nerdenes hevner.
Men referansen til Gudfaren er på ingen måtte vilkårlig valgt; filmens Mark Zuckerberg er en Michael Corleone for vår virtuelle tidsalder – en ung, lynende intelligent, konstant undervurdert outsider som legger verden for sine føtter, og mister sin sjel underveis. ”It’s not personal – it’s business”; den amerikanske drømmen slik Hollywood har lært oss at dette fungerer rent dramaturgisk, om ikke i virkeligheten. (At Michael Corleones intelligens helt og holdent var av det sosiale slaget, mens Zuckerberg later til å være så blottet for sosial intelligens at han er noe nær autistisk, er i grunnen en variant av et annet karaktertrekk i amerikansk film de siste 30 årene; intelligens er i beste fall presentert som en skavank, oftere som en sinnslidelse – Forrest Gump-syndromet, om du vil. Zuckerberg har vel en høyere IQ enn noen andre Hollywood har laget film om, men Sorkin og Fincher er selv smarte nok til å la ham slippe med en slags Asperger-diagnose her.)
Det er uansett atskillige aspekter ved The Social Network og framstillingen av Mark Zuckerberg som hører hjemme innen klassiske amerikanske arketyper og mytologier. Den fremmedgjorte, ubekvemme og usikre nerden som overkompenserer for sine mindreverdighetskomplekser ved å konstruere en fiktiv, forførende illusjon? Det var slik vi fikk Beach Boys av Brian Wilson, tenåringsmytologien til Phil Spector, og middelklasseidyllen til Steven Spielberg; det var slik de jødiske immigrantene på flukt fra russernes pogroms brukte Hollywoods maskineri til å framstille forestillingen om et assimilerbart Amerika i første omgang.
Og Zuckerberg – hvis etniske opprinnelse og sosiale status definitivt er en faktor i The Social Network – overkompenserte altså til den store gullmedalje, uten at man vel kan tilskrive ham hele æren for at hvert syvende eller åttende menneske på kloden nå er på Facebook. (Et fenomen som dette oppnår vel sitt eget momentum etterhvert, skjønt det eksisterer vel få relevante tilfeller man kan sammenligne dette med; et av de sterkeste fortrinnene med Sorkin og Finchers fortelling er evnen til å formidle hvor vanvittig fort alt dette skjer. Noe som kanskje ikke vil overraske de som har sett Sorkins første TV-serie, Sportsnight.) Men på et eller annet plan har han altså klart å gi oss et tilbud – en venneforespørsel – vi ikke kan si nei til, hvilket i neste omgang betyr at en rekke mer eller mindre perifere bekjentskaper i dag finner det påkrevd å fortelle meg hva de skal spise eller har spist til middag, som om det på noe vis skulle være av interesse for meg. Så lenge jeg ikke er invitert til bords, er det meg revnende likegyldig hva du eller dere spiser til middag. Bare så dere har det i bakhodet.
Men Facebook handler selvsagt ikke om hva man spiser til middag, like lite som Finchers thriller handler om Facebook – det handler om hva man signaliserer til omverdenen, enten vi snakker om andebryst og Chianti, favorittlåter, litterære preferanser og pretensjoner, eller shoppingvaner. På Facebook er vi vår egen identitets kurator, og finspikker forbruksvanene våre for offentligheten, slik vi har definert den – og, i manges tilfelle, kurert den, slik vi gjerne vil kurere virkeligheten også. Det er behovet for denne signaleffekten (og ”like”-knappen!) Zuckerberg har blitt rik på – rik nok til å se gjennom fingrene med at han nå selv er blitt gjenstand for et nivå av projeksjoner og litterære snarveier filmens Zuckerberg ville fått sammenbrudd av.
Vis meg hva du kjøper/spiser/skiter, og jeg kan si deg hvem du er; dette er reklamebransjen hellige gral, og Mark Zuckerberg har med Facebook servert dem forbrukersamfunnets avføring på gullfat – og samtidig overført ansvaret for å skille mellom privat og offentlig på enkeltindividets skuldre. People who aren’t friends with Mark see only some of his profile information, står det på hans egen side – men det er ingen kollektiv enighet om hvor disse grensene går lenger. Det er opp til hver og en av oss. Jeg vil gjøre verden åpnere, sier Zuckerberg om selv. Vel, den er vid åpen nå, og alt flyter.
Og på Facebook kan alle høre deg skrike.
Sindre Kartvedt er forfatter og skribent, og tidligere kurator ved Kosmorama film festival. Han skriver fast for magasinutgaven av Rushprint.
Tidligere innlegg:
Kaosteorier i drømmefabrikken
Den uventede suksessen til Inception har skapt kaos i Hollywood. Et eller annet sted gliser Heath Ledger fra øre til øre, mener Sindre Kartvedt.
Produksjonsdesign som verdensbilde
Det er produksjonsdesignerne som har formet våre forestillinger om Los Angeles, skriver Sindre Kartvedt i dette utdraget fra hans nye bok ”La-La-Land”.
Les mer
Festivalismens forbannelse
I mars går Kosmorama av stabelen uten meg som annet enn moralsk støttespiller, hvilket setter meg i stand til å ta det berømmelige bladet fra munnen.
Les mer
Kjære filmstudenter…
Før pensum legger for mye beslag på tankevirksomheten håper jeg avgangsklassen 2012 ved Den norske filmskolen ser Kathryn Bigelows The Hurt Locker og Michael Manns Public Enemies .
Les mer
Krigsreportasjer for feiginger
Apparatet rundt filmstjerner har de siste tjue årene redusert ”journalistens” rolle til en dårlig betalt horejobb hvem som helst kan gjøre, skriver Rushprints faste spaltist Sindre Kartvedt.
Les mer
Delicious
Digg
Facebook
Twitter
Epost
«Kommenter denne artikkelen»