2011 – det store vannskillet?

Vil vi virkelig ha en statsoverbeskyttet filmbransje som holder nye, idealistiske stemmer på armlengdes avstand, spør Øystein Stene.

 

Mange har de siste åra pekt på at norsk film framstår som lite ambisiøs, konform og safe. Jeg er helt enig, så enig at jeg mener vi ikke lenger trenger diskutere dette. Vi trenger å diskutere hvordan vi kommer oss videre.

Når jeg forholder meg til norsk filmbransje og debattene som raser der, ser jeg stort sett ordskifter som er av teknisk, profesjonsmessige eller maktkritisk art. Debatter som starter med spørsmålet: hvordan gi oss relevant, kunstferdig og utfordrende norsk film? – synes å dø ut temmelig raskt som offentlige debatter (som tilfellet var nå sist med både Espen Klouman Høiner og Aksel Kiellands utpill i henholdsvis Dagbladet og Vagant).

En films suksess måles i norsk filmbransje primært ut fra sitt publikumsbesøk. Sekundært ut fra hva anmeldere i store norske aviser sier, samt om den får plass på en internasjonal filmfestival som Cannes, Berlinale eller Venezia. Altså filmfestivaler norske media dekker – andre festivaler eksisterer knapt nok i den norske bevisstheten. Vi har fått et klima hvor norsk film har latt seg nasjonalisere og kommersialisere. Frivillig og på statsmidler.

Min egen erfaring i møte med veletablerte norske filmprodusenter, er relativt entydig og lite flatterende: Det første de fleste begynner å snakke om når et spillefilmprosjekt ligger på bordet, er publikumstall. Videre: Den gjennomsnittlige etablerte filmprodusenten har til enhver tid en bunke manus og spillefilmprosjekter hun/han sitter og stokker om på, prosjekter som havner på konsulentenes bord i tide og utide. Det prosjektet som interesserer konsulenten mest, er det som blir produsert. Vi har dermed en gjeng produsenter som har utviklet en utpreget lydhørhet overfor konsulentene, og lydhørhet overfor den delen av publikum som har en forutsigbar konsumadferd.

Filmbransjen synes sjelden å føle seg forpliktet til å produsere og distribuere små, skakke filmer som vil et annet formspråk, som vil eksperimentere, som man rett og slett ikke kan forutsi publikumspotensialet til, eller som man må tenke annerledes om markedsføringen av. Hvis vi tenker på film som retorikk, som et utsagn, er det forstemmende å se så mange jobbe så hardt for å si ting som er så lite oppsiktsvekkende.

 

Som mange alt har pekt på; situasjonen skaper film som konsoliderer allerede veletablerte oppfatninger av verden. Som at einstøingen er god, de rike er ond, heltene under andre verdenskrig var helter, alminnelige folk sliter med alminnelige problemer, innvandrere, alkoholikere og narkomane har en trist hverdag. Går det an å si noe utover det? Noe som gjør oss oppmerksom på disse problemene på en annen måte, eller på nye problemer, som gjør oss i stand til å fornemme, forstå og handle annerledes?

På samme måte forlanger systemet at film skal lages på et bestemt vis, at ting skal skje i en allerede fastlagt rekkefølge. Eksempel: Mange med internasjonal suksess (hvis det er en målestokk som trengs) har castet og utviklet prosjekter i samarbeid med skuespillere, f.eks. Suzanne Osten og Mike Leigh. Eksperimentelle arbeidsformer synes omtrent utenkelig i statsstøttet norsk filmproduksjon. Et annet eksempel: Robert McKee og Syd Field synes å være de eneste dramaturgiske preferansene når filmfortelling skapes. Når hørte du sist en norsk produsent referere til brechtiansk dramaturgi eller til Arthaud (begge effektivt benyttet av Von Trier), til fransk nybølgefilm eller Tarkovskij, når det var snakk om estetikk og dramaturgi?

Jeg fornemmer en urovekkende kunnskapsløshet og en mangel på aktive preferanser på de ulike produksjonsnivåene av norsk film. Det vil si, jeg tror gjerne at folk har sett mye film og lest mange bøker om temaet, men det er akkurat som man ikke har med seg all denne lærdommen når film faktisk skal produseres. Ryggmargsrefleksene går i retning av det som umiddelbart og friksjonsløst funker. Hvordan kan vi ellers forklare at filmdialoger er så forutsigbare, at foto og klipp sjelden overrasker, at produksjonsestetikken er temmelig lik, at skuespillet alltid er kontrastløst, lavmælt og liksom-realistisk?

Det jeg finner mest sjokkerende akkurat nå, er at vi står foran et filmår med flere norske spillefilmer enn noensinne, og at store deler av filmbransjens reaksjon er: Det er alt for mange. Det vitner om en forestilling av publikum som en kake som har en viss begrensning, og det vitner om et grådig behov for et så stort kakestykke som mulig.

 

Bak så mange filmer ligger et uhyrlig antall timer fra statsstøttede folk som allerede har fått sitt, men også fra frivillige, fra uetablerte og idealistiske produsenter og regissører, cast og crew, som brenner for prosjektene sine, som vil og må nå ut til publikum. Hvordan kan det på noen som helst måte være negativt? Er det slik vi vil ha det: En statsoverbeskyttet filmbransje som produserer et forutsigbart antall konforme filmer årlig?

Etter at den økonomiske krisen i Argentina satte inn for fullt på 90-tallet, ble filmproduksjonen i løpet av få år mangedoblet. Samtidig som statsstøtten forsvant. Både de kommersielle og de kunstneriske prosjektene økte i antall. Nå er vi, i Norge, så heldige at vi årlig er garantert en passe bunke penger til filmproduksjon. Men min frykt er at vi verken får den hardcore kommersielle eller den insisterende kunstneriske filmen, men noe midt i mellom, og at utviklingen går mer og mer i den retning. Det er selvsagt ikke nødvendigvis slik at ”kunstnerisk film” er bra og ”kommersiell film” er dårlig, klisjeer finner vi alle steder, men vi står i fare for å få en film som ikke tør å tryne, en film som ikke tør å drite seg ut, å være annerledes. En film som safer seg gjennom systemet og kommer ut som noe alle kan like sånn passe.

Akkurat nå, ved inngangen til 2011 og flere norske filmer enn noensinne, tror jeg vi står foran et mulig vannskille i norsk film. Det er uhyre vesentlig at bransjen – og spesielt konsulentene, produsentene og distributørene, altså de som sitter på størst makt til å få prosjektene ut til publikum – tar dette på alvor.

 

Mange, deriblant Hisham Zaman, Ole Giæver og undertegnede, har nylig laget spillefilm på ekstremt små budsjett. Og det er åpenbart at vi og våre medprodusenter har møtt en endeløs rekke utfordringer i systemet for å få disse filmene ut til publikum. Det er omtrent ingenting som har forandret seg siden Mongoland ble produsert for slikk og ingenting for 10 år siden. Også de slet lenge, mot konsulenter og distributører, for å få filmen ut. Det kan lages film på ren idealisme. Men da synes det absurd at systemet nærmest motsetter seg å la dem nå fram, slik tendensen ser ut til å være om dagen.

Uavhengig av disse filmenes historikk og mottagelse, er jeg overbevist om at vi trenger fortsatt produksjon av uavhengige prosjekter på små budsjetter, som kan og tør ta stor risiko. I så måte er innlegget ”Omdisponer midlene!” her på Rushprint fra en rekke produsenter og regissører et fint initiativ: De ønsker at novellefilmpenger istedenfor skal gå til low-budget spillefilm.

 

Personlig tror jeg imidlertid ikke forslaget er radikalt nok; med en slik ordning er det slett ikke sikkert at vi ender opp med mer vågale prosjekter, det kan til og med hende vi får mer av det samme, bare billigere produsert.

Misforstå meg ikke: Jeg har ingen prinsipiell motstand mot at det lages bred og motstandsløs film i Norge som appellerer til mange, og som ikke vil så mye annet enn at vi skal leve oss litt inn, kanskje gråte en liten skvett, kanskje le litt, og så glemme alt fem minutter etter at rulleteksten er over. Vi har en stor velfødd middelklasse med et primært mål om å skape et beskyttet og lykkelig liv i dette landet, og denne middelklassen vil alltid kreve sitt. Men vi er flere og flere som savner alternativet, også fra den velfødde middelklassen. Og akkurat nå ser vi at alternativene blir produsert, det er mye som rører seg, men det fanges åpenbart ikke opp i tilstrekkelig grad, det verdsettes ikke av bransjen, og det står i fare for å ikke nå publikum.

Problemstillingen involverer en lang rekke forhold: Regulativene fra kulturdepartementet, konsulentenes måte å forholde seg til stat og filmbransje på, produsentene og deres kompetanse og motivasjon, filmbransjens forståelse av sin egen oppgave og plassering i det norske samfunn, distributørenes makt, medias måte å dekke, anmelde og kommentere norsk film på, publikums motivasjon til å forholde seg til norsk film, forventinger eller mangel på slike. For å nevne noe.

Uansett hvordan debatten om disponering av midler løper videre, uansett hvordan filmåret 2011 blir, tror jeg det er vesentlig å stoppe opp med jevne mellomrom å gjøre seg noen ideologiske refleksjoner: Hva slags film ønsker vi? Hvorfor ønsker vi denne filmen? Hvordan ønsker vi den?

 

Les Øystein Stenes forrige innlegg her:

Filmanmelderne anmeldt

Filmskolens vilje til å feile

Skuespilleren som medieidiot

Filmskuespilleren

Skuespillermyten

Unngår samtidsdramatikken

Kunstig kjønnspolarisering

Å gå glipp av Kristoffer Joner

Øystein Stene skrive fast om blant annet skuespillerkunst på film på Rushprint.no. Han er litteraturviter og førstelektor ved Teaterhøgskolen, Kunsthøgskolen i Oslo. Har publisert et par romaner og hatt manus og regi på en rekke kortfilmer. Arbeider for tiden med en bredt anlagt introduksjonsbok til skuespillerkunsten.
 

 

 

 

 

3 kommentarer til 2011 – det store vannskillet?

  1. Den Norske Filmdebatten® lukter syklubb, ‘filmakademikere’, synsing, fagforening, kjønnskvotering, sysselsetting, politiske mål og statlige retningslinjer.
    Det eneste den ikke inneholder er gode filmer.

  2. Jeg kan være enig i at historiene er litt lite varierte, men resten du sier er jeg ikke enig i. Komersialiseringen av norsk film er det beste som har skjedd filmbransjen. Jeg har fortsatt mareritt om den realistiske bølgen på sen 70 og tidlig åtti tall. Når det gjelder de flotte menneskene som du trekker frem, fransk nybølge og Tarkovski, så er det bare en ting å si: du tar feil. Filmene før fransk nybølge var bedre enn de som nybølgen produserte. De største filmskaperne i fransk historie var Carne, Duvivier og Renoir, ikke Trufaut og Godard. Trufaut var på sitt beste når han kopierte Hitchcock slik som i Vivement Dimanche. Faktum er at fransk nybølge ofte var ulidelig kjedelig. Tarkovski er så sær og vanskelig at han aldri kommer til å appellere til noen andre enn intelektuelle som tror de er bedre enn resten av befolkningen.
    Det at produsentene tenker på hva publikum vill ha er et godt tegn. Så slipper vi den elitiske og nedlatende holdningen som alle selverklærte «geni-regissører» fører med seg. Men de burde være mer kreative i sine valg av historier. Der kan vi være enige.

Legg igjen en kommentar

2011 – det store vannskillet?

Vil vi virkelig ha en statsoverbeskyttet filmbransje som holder nye, idealistiske stemmer på armlengdes avstand, spør Øystein Stene.

 

Mange har de siste åra pekt på at norsk film framstår som lite ambisiøs, konform og safe. Jeg er helt enig, så enig at jeg mener vi ikke lenger trenger diskutere dette. Vi trenger å diskutere hvordan vi kommer oss videre.

Når jeg forholder meg til norsk filmbransje og debattene som raser der, ser jeg stort sett ordskifter som er av teknisk, profesjonsmessige eller maktkritisk art. Debatter som starter med spørsmålet: hvordan gi oss relevant, kunstferdig og utfordrende norsk film? – synes å dø ut temmelig raskt som offentlige debatter (som tilfellet var nå sist med både Espen Klouman Høiner og Aksel Kiellands utpill i henholdsvis Dagbladet og Vagant).

En films suksess måles i norsk filmbransje primært ut fra sitt publikumsbesøk. Sekundært ut fra hva anmeldere i store norske aviser sier, samt om den får plass på en internasjonal filmfestival som Cannes, Berlinale eller Venezia. Altså filmfestivaler norske media dekker – andre festivaler eksisterer knapt nok i den norske bevisstheten. Vi har fått et klima hvor norsk film har latt seg nasjonalisere og kommersialisere. Frivillig og på statsmidler.

Min egen erfaring i møte med veletablerte norske filmprodusenter, er relativt entydig og lite flatterende: Det første de fleste begynner å snakke om når et spillefilmprosjekt ligger på bordet, er publikumstall. Videre: Den gjennomsnittlige etablerte filmprodusenten har til enhver tid en bunke manus og spillefilmprosjekter hun/han sitter og stokker om på, prosjekter som havner på konsulentenes bord i tide og utide. Det prosjektet som interesserer konsulenten mest, er det som blir produsert. Vi har dermed en gjeng produsenter som har utviklet en utpreget lydhørhet overfor konsulentene, og lydhørhet overfor den delen av publikum som har en forutsigbar konsumadferd.

Filmbransjen synes sjelden å føle seg forpliktet til å produsere og distribuere små, skakke filmer som vil et annet formspråk, som vil eksperimentere, som man rett og slett ikke kan forutsi publikumspotensialet til, eller som man må tenke annerledes om markedsføringen av. Hvis vi tenker på film som retorikk, som et utsagn, er det forstemmende å se så mange jobbe så hardt for å si ting som er så lite oppsiktsvekkende.

 

Som mange alt har pekt på; situasjonen skaper film som konsoliderer allerede veletablerte oppfatninger av verden. Som at einstøingen er god, de rike er ond, heltene under andre verdenskrig var helter, alminnelige folk sliter med alminnelige problemer, innvandrere, alkoholikere og narkomane har en trist hverdag. Går det an å si noe utover det? Noe som gjør oss oppmerksom på disse problemene på en annen måte, eller på nye problemer, som gjør oss i stand til å fornemme, forstå og handle annerledes?

På samme måte forlanger systemet at film skal lages på et bestemt vis, at ting skal skje i en allerede fastlagt rekkefølge. Eksempel: Mange med internasjonal suksess (hvis det er en målestokk som trengs) har castet og utviklet prosjekter i samarbeid med skuespillere, f.eks. Suzanne Osten og Mike Leigh. Eksperimentelle arbeidsformer synes omtrent utenkelig i statsstøttet norsk filmproduksjon. Et annet eksempel: Robert McKee og Syd Field synes å være de eneste dramaturgiske preferansene når filmfortelling skapes. Når hørte du sist en norsk produsent referere til brechtiansk dramaturgi eller til Arthaud (begge effektivt benyttet av Von Trier), til fransk nybølgefilm eller Tarkovskij, når det var snakk om estetikk og dramaturgi?

Jeg fornemmer en urovekkende kunnskapsløshet og en mangel på aktive preferanser på de ulike produksjonsnivåene av norsk film. Det vil si, jeg tror gjerne at folk har sett mye film og lest mange bøker om temaet, men det er akkurat som man ikke har med seg all denne lærdommen når film faktisk skal produseres. Ryggmargsrefleksene går i retning av det som umiddelbart og friksjonsløst funker. Hvordan kan vi ellers forklare at filmdialoger er så forutsigbare, at foto og klipp sjelden overrasker, at produksjonsestetikken er temmelig lik, at skuespillet alltid er kontrastløst, lavmælt og liksom-realistisk?

Det jeg finner mest sjokkerende akkurat nå, er at vi står foran et filmår med flere norske spillefilmer enn noensinne, og at store deler av filmbransjens reaksjon er: Det er alt for mange. Det vitner om en forestilling av publikum som en kake som har en viss begrensning, og det vitner om et grådig behov for et så stort kakestykke som mulig.

 

Bak så mange filmer ligger et uhyrlig antall timer fra statsstøttede folk som allerede har fått sitt, men også fra frivillige, fra uetablerte og idealistiske produsenter og regissører, cast og crew, som brenner for prosjektene sine, som vil og må nå ut til publikum. Hvordan kan det på noen som helst måte være negativt? Er det slik vi vil ha det: En statsoverbeskyttet filmbransje som produserer et forutsigbart antall konforme filmer årlig?

Etter at den økonomiske krisen i Argentina satte inn for fullt på 90-tallet, ble filmproduksjonen i løpet av få år mangedoblet. Samtidig som statsstøtten forsvant. Både de kommersielle og de kunstneriske prosjektene økte i antall. Nå er vi, i Norge, så heldige at vi årlig er garantert en passe bunke penger til filmproduksjon. Men min frykt er at vi verken får den hardcore kommersielle eller den insisterende kunstneriske filmen, men noe midt i mellom, og at utviklingen går mer og mer i den retning. Det er selvsagt ikke nødvendigvis slik at ”kunstnerisk film” er bra og ”kommersiell film” er dårlig, klisjeer finner vi alle steder, men vi står i fare for å få en film som ikke tør å tryne, en film som ikke tør å drite seg ut, å være annerledes. En film som safer seg gjennom systemet og kommer ut som noe alle kan like sånn passe.

Akkurat nå, ved inngangen til 2011 og flere norske filmer enn noensinne, tror jeg vi står foran et mulig vannskille i norsk film. Det er uhyre vesentlig at bransjen – og spesielt konsulentene, produsentene og distributørene, altså de som sitter på størst makt til å få prosjektene ut til publikum – tar dette på alvor.

 

Mange, deriblant Hisham Zaman, Ole Giæver og undertegnede, har nylig laget spillefilm på ekstremt små budsjett. Og det er åpenbart at vi og våre medprodusenter har møtt en endeløs rekke utfordringer i systemet for å få disse filmene ut til publikum. Det er omtrent ingenting som har forandret seg siden Mongoland ble produsert for slikk og ingenting for 10 år siden. Også de slet lenge, mot konsulenter og distributører, for å få filmen ut. Det kan lages film på ren idealisme. Men da synes det absurd at systemet nærmest motsetter seg å la dem nå fram, slik tendensen ser ut til å være om dagen.

Uavhengig av disse filmenes historikk og mottagelse, er jeg overbevist om at vi trenger fortsatt produksjon av uavhengige prosjekter på små budsjetter, som kan og tør ta stor risiko. I så måte er innlegget ”Omdisponer midlene!” her på Rushprint fra en rekke produsenter og regissører et fint initiativ: De ønsker at novellefilmpenger istedenfor skal gå til low-budget spillefilm.

 

Personlig tror jeg imidlertid ikke forslaget er radikalt nok; med en slik ordning er det slett ikke sikkert at vi ender opp med mer vågale prosjekter, det kan til og med hende vi får mer av det samme, bare billigere produsert.

Misforstå meg ikke: Jeg har ingen prinsipiell motstand mot at det lages bred og motstandsløs film i Norge som appellerer til mange, og som ikke vil så mye annet enn at vi skal leve oss litt inn, kanskje gråte en liten skvett, kanskje le litt, og så glemme alt fem minutter etter at rulleteksten er over. Vi har en stor velfødd middelklasse med et primært mål om å skape et beskyttet og lykkelig liv i dette landet, og denne middelklassen vil alltid kreve sitt. Men vi er flere og flere som savner alternativet, også fra den velfødde middelklassen. Og akkurat nå ser vi at alternativene blir produsert, det er mye som rører seg, men det fanges åpenbart ikke opp i tilstrekkelig grad, det verdsettes ikke av bransjen, og det står i fare for å ikke nå publikum.

Problemstillingen involverer en lang rekke forhold: Regulativene fra kulturdepartementet, konsulentenes måte å forholde seg til stat og filmbransje på, produsentene og deres kompetanse og motivasjon, filmbransjens forståelse av sin egen oppgave og plassering i det norske samfunn, distributørenes makt, medias måte å dekke, anmelde og kommentere norsk film på, publikums motivasjon til å forholde seg til norsk film, forventinger eller mangel på slike. For å nevne noe.

Uansett hvordan debatten om disponering av midler løper videre, uansett hvordan filmåret 2011 blir, tror jeg det er vesentlig å stoppe opp med jevne mellomrom å gjøre seg noen ideologiske refleksjoner: Hva slags film ønsker vi? Hvorfor ønsker vi denne filmen? Hvordan ønsker vi den?

 

Les Øystein Stenes forrige innlegg her:

Filmanmelderne anmeldt

Filmskolens vilje til å feile

Skuespilleren som medieidiot

Filmskuespilleren

Skuespillermyten

Unngår samtidsdramatikken

Kunstig kjønnspolarisering

Å gå glipp av Kristoffer Joner

Øystein Stene skrive fast om blant annet skuespillerkunst på film på Rushprint.no. Han er litteraturviter og førstelektor ved Teaterhøgskolen, Kunsthøgskolen i Oslo. Har publisert et par romaner og hatt manus og regi på en rekke kortfilmer. Arbeider for tiden med en bredt anlagt introduksjonsbok til skuespillerkunsten.
 

 

 

 

 

3 Responses to 2011 – det store vannskillet?

  1. Den Norske Filmdebatten® lukter syklubb, ‘filmakademikere’, synsing, fagforening, kjønnskvotering, sysselsetting, politiske mål og statlige retningslinjer.
    Det eneste den ikke inneholder er gode filmer.

  2. Jeg kan være enig i at historiene er litt lite varierte, men resten du sier er jeg ikke enig i. Komersialiseringen av norsk film er det beste som har skjedd filmbransjen. Jeg har fortsatt mareritt om den realistiske bølgen på sen 70 og tidlig åtti tall. Når det gjelder de flotte menneskene som du trekker frem, fransk nybølge og Tarkovski, så er det bare en ting å si: du tar feil. Filmene før fransk nybølge var bedre enn de som nybølgen produserte. De største filmskaperne i fransk historie var Carne, Duvivier og Renoir, ikke Trufaut og Godard. Trufaut var på sitt beste når han kopierte Hitchcock slik som i Vivement Dimanche. Faktum er at fransk nybølge ofte var ulidelig kjedelig. Tarkovski er så sær og vanskelig at han aldri kommer til å appellere til noen andre enn intelektuelle som tror de er bedre enn resten av befolkningen.
    Det at produsentene tenker på hva publikum vill ha er et godt tegn. Så slipper vi den elitiske og nedlatende holdningen som alle selverklærte «geni-regissører» fører med seg. Men de burde være mer kreative i sine valg av historier. Der kan vi være enige.

Legg igjen en kommentar

MENY