007 ØDIPUS

Foretrekker du filmer om ofre eller filmer om overgripere? Det er kjernespørsmålet når Eirik Ildahl tar for seg en av verdensdramatikkens mest slitesterke arketyper.

 

Om jeg hamrer eller hamres, ligefuldt så skal der jamres!
(Henrik Ibsen)

Tenk deg en historie om en ung gutt på terskelen til livet. Enkelthetene i intrigen kan være slik eller slik, men ett er sikkert: Gutten må ut i verden og realisere seg selv som mann. Han må rydde seg en plass i verden på foreldregenerasjonens bekostning, og han må erobre Kvinnen slik at nye generasjoner kan komme til verden og følge i hans fotspor.

Den mektige farsfiguren som behersker heltens univers må nedkjempes og helten må få dama. Dette er grunnhistorien både i Sofokles’ Ødipus og i de tidlige, klassiske James Bond-filmene. Mannens livsskjebne er å drepe far og pule mor.

(Ødipus gjør det helt bokstavelig. Og James Bond dreper jo alltid den onde farsfiguren og forfører dama til far – aka ”mor” – så akkurat dén koden er vel nokså åpenbar?)

Imidlertid så handler jo ikke denne artikkelen bare om de mannlige leserne. Jeg er naturligvis alt for stolt til å formidle noe mindre enn universell visdom. Har du innovertiss, kan du tenke på elektrakomplekset i stedet – nemlig at du har en impuls til å kaldkvele mor og selv hvile kinnet mot pappas hårete bryst.

Når vi snakker om arketypiske historier, er det ikke til å unngå at man blir vulgær. Arketypene er arketyper fordi de uttrykker de mest grunnleggende, primitive tilbøyelighetene i mennesket. Man kan se dem i grunnstrukturen av de fleste suksessrike filmer, og stort sett er de godt forankret i allmennmenneskelige familiære relasjoner.

Arketypene uttrykker de første, sterkeste følelsene som kommer til å prege oss hele livet. Noen overbevisende, enhetlig og fullstendig teori om arketyper har jeg aldri sett (selv ikke hos Carl Gustav Jung eller Joseph Campbell). Uttrykk for søskenrivalisering har jeg f. eks. i forskjellige sammenhenger sett omtalt både som Jakob/Esau-arketyp og som manndatter/ kjerringdatter-arketyp. Vi kunne like gjerne kalle det en Donald/Fetter Anton-arketyp.

I kulturen finner nemlig arketypene sine mest slående uttrykk i trivialkulturen, og gjerne i rå fascinasjon for det forbudte og uaksepterte. I tilfellet Ødipus/James Bond snakker vi om den samme instinktive dragningen som gjør at menn med skrekkblandet fryd leser om fadermord i kriminalreportasjer og taster ”milf” i søkefeltet til Google.

Det er kanskje vanskelig å forsone seg med at det er slike krefter som gjør gutter til menn. Men det dreier seg ikke bare om freudianske eller jungianske symboler. Vi snakker om reelle følelsesmessige prosesser. Løsrivelse, ansvar, seksualitet og alt det tilhørende som vi voksne har fortrengt at vi en gang måtte finne ut av. Og ta konsekvensene av.

Å forklare likhetene mellom Ødipus og James Bond er altså ikke så vanskelig. Men hva med forskjellene?

Ødipus kan ved første øyekast virke som en litt naiv og umoden fetter av 007. Ødipus dreper i vanvare og uvitenhet sin kjødelige far Laios og gifter seg like uvitende med sin egen mor Jokasta. Mens James Bond på sin side (i Thunderball) dreper Emilio Largo med kaldt overlegg og med samme kyniske beregning forfører Largos elskerinne Domino for å nå sine egne mål.

Hvorfor får den første, klassiske og betagende historien en nitrist slutt, mens den glorete agentversjonen belønnes med en happy end?

Det opprørende budskapet i begge versjoner er at en mann må gå over noen grenser (altså drepe far og pule mor) på sin ferd gjennom livet. I det antikke dramaet er ikke dette morsomt i det hele tatt; det er en fullkomment tragisk utvikling. Det er mannens skjebne, som han ikke kan gjøre noe med. Der James Bond går inn i konflikten med åpne øyne og entusiastisk vellyst, stikker Ødipus ut øynene sine når han skjønner hva han har gjort. Det er kanskje et uttrykk for at Sofokles mener at Ødipus egentlig var like blind ved begynnelsen av historien som ved slutten. Men det livet som for agent 007 er en herlig svir, er for Ødipus en tragedie som det er umulig å leve videre med.

Ille? Her kommer den virkelig grusomme sannheten: De kyniske og råkommersielle agent-/eventfilmene er ikke et uttrykk for at menneskene var bedre før. Forskjellen kan over hodet ikke unnskyldes med et forfall i moral og tidsånd.

Forskjellen er genren. Tragedie og komedie. To forskjellige genrer, to forskjellige synsvinkler, hver til sin tid. Selv om historiene i bunn og grunn er de samme, står de solid plantet på sine respektive sider i en snart tretusenårig dramatisk tradisjon.

Ødipus er Tragedien. Den formaner folk hvordan de skal leve; Ødipus er det flinke europeiske filmdramaet, uhyre velgjort og følsomt og seriøst og prisvinnende med tåredryppende skuespillerprestasjoner og lange transportsekvenser som lar oss reflektere over hva karakterene helt sikkert føler når de trasker gjennom regnet. ”Engasjerende, sterkt og rørende,” som det ville ha hett i instituttets konsulentuttalelse.

Agent 007 er Komedien. Den er hedonistisk, lovløs og uhyrlig og dyrker bruddene på alle normer for sømmelighet. En anarkistisk antitese, oppstått fra dionysiske satyrspill og karnevalstradisjoner som maner allmuen til å drikke seg fulle og feire hemningsløst en hel sanseløs uke i året uten å skjenke vekkerklokka på mobilen så mye som en 12 volts lader. Livet på speed, life larger than life!

Og slik har det seg altså at James Bond i en medietid har blitt rødrussens og sydenturistenes skytshelgen, mens Sofokles vansmekter i nasjonalbibliotekets nederste kjellermagasiner, der Hades hersker og man trenger passérseddel autorisert av et akademisk masterprogram.

Men det er ikke til å komme forbi at arketypene er akkurat de samme. Hvilket fortegn man velger, er ikke et tegn på større eller mindre grad av seriøsitet. Det handler om innpakning og ingen ting annet.

Så glem ”to be or not to be” når kjølen skal strekkes på det neste filmprosjektet. Uansett hva filmen skal fortelle om livet, er det store spørsmålet om hovedpersonen skal være et lidende offer eller en munter overgriper.

 

Eirik Ildahl er forfatter og dramatiker, og fast spaltist på Rushprint.no. Du kan lese hans tidligere innlegg her:

 

Norsk film 2025

Den gode viljen

Humoranalyse 1.0

Norsk film – endelig voksen?

Et opprør i emning?

VIP – et alternativt scenario

Sviket mot filmregissøren

Perge Modo!

Bransje i ubalanse
Framtiden var ifjor
Mangfold på anbud
Damenes tale
Kunst eller troverdighet?
Writers Cut

 

1 kommentar til 007 ØDIPUS

  1. Denne sjangeren hvor man blander humor og action og tegner et muntert bilde av en som gjør mye på kanten, er jo svært populær både i Frankrike og i USA/England. I Norge har vi bare Gjest Bårdsen og Olsenbanden i denne sjangeren. Ellers har vi jo ikke så mange klare arketyper i norsk filmhistorie. Tvert imot syntes jeg at norsk film ofte tegner et for realistisk bilde av handlinger og deres konsekvenser. Vi har f. eks ingen norsk filmfigur som fremstiller et urealistisk bilde av vold slik som James bond gjør når han smilende skyter ned den ene etter den andre. Vi har heller ingen som gjør dette på den «alvorlige» måten som Tarantino gjør det.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

007 ØDIPUS

Foretrekker du filmer om ofre eller filmer om overgripere? Det er kjernespørsmålet når Eirik Ildahl tar for seg en av verdensdramatikkens mest slitesterke arketyper.

 

Om jeg hamrer eller hamres, ligefuldt så skal der jamres!
(Henrik Ibsen)

Tenk deg en historie om en ung gutt på terskelen til livet. Enkelthetene i intrigen kan være slik eller slik, men ett er sikkert: Gutten må ut i verden og realisere seg selv som mann. Han må rydde seg en plass i verden på foreldregenerasjonens bekostning, og han må erobre Kvinnen slik at nye generasjoner kan komme til verden og følge i hans fotspor.

Den mektige farsfiguren som behersker heltens univers må nedkjempes og helten må få dama. Dette er grunnhistorien både i Sofokles’ Ødipus og i de tidlige, klassiske James Bond-filmene. Mannens livsskjebne er å drepe far og pule mor.

(Ødipus gjør det helt bokstavelig. Og James Bond dreper jo alltid den onde farsfiguren og forfører dama til far – aka ”mor” – så akkurat dén koden er vel nokså åpenbar?)

Imidlertid så handler jo ikke denne artikkelen bare om de mannlige leserne. Jeg er naturligvis alt for stolt til å formidle noe mindre enn universell visdom. Har du innovertiss, kan du tenke på elektrakomplekset i stedet – nemlig at du har en impuls til å kaldkvele mor og selv hvile kinnet mot pappas hårete bryst.

Når vi snakker om arketypiske historier, er det ikke til å unngå at man blir vulgær. Arketypene er arketyper fordi de uttrykker de mest grunnleggende, primitive tilbøyelighetene i mennesket. Man kan se dem i grunnstrukturen av de fleste suksessrike filmer, og stort sett er de godt forankret i allmennmenneskelige familiære relasjoner.

Arketypene uttrykker de første, sterkeste følelsene som kommer til å prege oss hele livet. Noen overbevisende, enhetlig og fullstendig teori om arketyper har jeg aldri sett (selv ikke hos Carl Gustav Jung eller Joseph Campbell). Uttrykk for søskenrivalisering har jeg f. eks. i forskjellige sammenhenger sett omtalt både som Jakob/Esau-arketyp og som manndatter/ kjerringdatter-arketyp. Vi kunne like gjerne kalle det en Donald/Fetter Anton-arketyp.

I kulturen finner nemlig arketypene sine mest slående uttrykk i trivialkulturen, og gjerne i rå fascinasjon for det forbudte og uaksepterte. I tilfellet Ødipus/James Bond snakker vi om den samme instinktive dragningen som gjør at menn med skrekkblandet fryd leser om fadermord i kriminalreportasjer og taster ”milf” i søkefeltet til Google.

Det er kanskje vanskelig å forsone seg med at det er slike krefter som gjør gutter til menn. Men det dreier seg ikke bare om freudianske eller jungianske symboler. Vi snakker om reelle følelsesmessige prosesser. Løsrivelse, ansvar, seksualitet og alt det tilhørende som vi voksne har fortrengt at vi en gang måtte finne ut av. Og ta konsekvensene av.

Å forklare likhetene mellom Ødipus og James Bond er altså ikke så vanskelig. Men hva med forskjellene?

Ødipus kan ved første øyekast virke som en litt naiv og umoden fetter av 007. Ødipus dreper i vanvare og uvitenhet sin kjødelige far Laios og gifter seg like uvitende med sin egen mor Jokasta. Mens James Bond på sin side (i Thunderball) dreper Emilio Largo med kaldt overlegg og med samme kyniske beregning forfører Largos elskerinne Domino for å nå sine egne mål.

Hvorfor får den første, klassiske og betagende historien en nitrist slutt, mens den glorete agentversjonen belønnes med en happy end?

Det opprørende budskapet i begge versjoner er at en mann må gå over noen grenser (altså drepe far og pule mor) på sin ferd gjennom livet. I det antikke dramaet er ikke dette morsomt i det hele tatt; det er en fullkomment tragisk utvikling. Det er mannens skjebne, som han ikke kan gjøre noe med. Der James Bond går inn i konflikten med åpne øyne og entusiastisk vellyst, stikker Ødipus ut øynene sine når han skjønner hva han har gjort. Det er kanskje et uttrykk for at Sofokles mener at Ødipus egentlig var like blind ved begynnelsen av historien som ved slutten. Men det livet som for agent 007 er en herlig svir, er for Ødipus en tragedie som det er umulig å leve videre med.

Ille? Her kommer den virkelig grusomme sannheten: De kyniske og råkommersielle agent-/eventfilmene er ikke et uttrykk for at menneskene var bedre før. Forskjellen kan over hodet ikke unnskyldes med et forfall i moral og tidsånd.

Forskjellen er genren. Tragedie og komedie. To forskjellige genrer, to forskjellige synsvinkler, hver til sin tid. Selv om historiene i bunn og grunn er de samme, står de solid plantet på sine respektive sider i en snart tretusenårig dramatisk tradisjon.

Ødipus er Tragedien. Den formaner folk hvordan de skal leve; Ødipus er det flinke europeiske filmdramaet, uhyre velgjort og følsomt og seriøst og prisvinnende med tåredryppende skuespillerprestasjoner og lange transportsekvenser som lar oss reflektere over hva karakterene helt sikkert føler når de trasker gjennom regnet. ”Engasjerende, sterkt og rørende,” som det ville ha hett i instituttets konsulentuttalelse.

Agent 007 er Komedien. Den er hedonistisk, lovløs og uhyrlig og dyrker bruddene på alle normer for sømmelighet. En anarkistisk antitese, oppstått fra dionysiske satyrspill og karnevalstradisjoner som maner allmuen til å drikke seg fulle og feire hemningsløst en hel sanseløs uke i året uten å skjenke vekkerklokka på mobilen så mye som en 12 volts lader. Livet på speed, life larger than life!

Og slik har det seg altså at James Bond i en medietid har blitt rødrussens og sydenturistenes skytshelgen, mens Sofokles vansmekter i nasjonalbibliotekets nederste kjellermagasiner, der Hades hersker og man trenger passérseddel autorisert av et akademisk masterprogram.

Men det er ikke til å komme forbi at arketypene er akkurat de samme. Hvilket fortegn man velger, er ikke et tegn på større eller mindre grad av seriøsitet. Det handler om innpakning og ingen ting annet.

Så glem ”to be or not to be” når kjølen skal strekkes på det neste filmprosjektet. Uansett hva filmen skal fortelle om livet, er det store spørsmålet om hovedpersonen skal være et lidende offer eller en munter overgriper.

 

Eirik Ildahl er forfatter og dramatiker, og fast spaltist på Rushprint.no. Du kan lese hans tidligere innlegg her:

 

Norsk film 2025

Den gode viljen

Humoranalyse 1.0

Norsk film – endelig voksen?

Et opprør i emning?

VIP – et alternativt scenario

Sviket mot filmregissøren

Perge Modo!

Bransje i ubalanse
Framtiden var ifjor
Mangfold på anbud
Damenes tale
Kunst eller troverdighet?
Writers Cut

 

One Response to 007 ØDIPUS

  1. Denne sjangeren hvor man blander humor og action og tegner et muntert bilde av en som gjør mye på kanten, er jo svært populær både i Frankrike og i USA/England. I Norge har vi bare Gjest Bårdsen og Olsenbanden i denne sjangeren. Ellers har vi jo ikke så mange klare arketyper i norsk filmhistorie. Tvert imot syntes jeg at norsk film ofte tegner et for realistisk bilde av handlinger og deres konsekvenser. Vi har f. eks ingen norsk filmfigur som fremstiller et urealistisk bilde av vold slik som James bond gjør når han smilende skyter ned den ene etter den andre. Vi har heller ingen som gjør dette på den «alvorlige» måten som Tarantino gjør det.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY