Shirin Neshats eksil

Under fjorårets filmfestival i Venezia vant Shirin Neshat prisen for beste regi for sin første langfilm Women Without Men. Da jeg møtte den verdenskjente iranske kunstneren til intervju etter filmvisningen, var hun iført en signalgrønn kjole. Iranerne på Lido var kledd i grønt som protest mot at president Ahmadinejad beholdt makten ved åpenbart valgfusk.

Neshats film handler om det vestlig støttede statskuppet til sjahen i 1953 – der briter og amerikanere var redde for at statsminister Mossadegh skulle nasjonalisere oljefeltene. Iran sto den gang for 60 prosent av Vestens oljeforsyning. Filmen parallellkjører statskuppet med fire kvinner som selv har funnet deres «eksil» – de samles i huset omgitt av en høy mur rundt hagen med orkideer. Her klarer de seg selv, finner trøst og fellesskap. Men det er bare et tidsspørsmål før verden utenfor trenger seg inn – statskuppet påvirker også deres liv.

Filmen tar tak i et vendepunkt i Irans historie. Statskuppet motiverte senere til den islamske revolusjonen og landet slik vi kjenner det i dag. Demonstrasjonene i kjølvannet av statskuppet i 1953 minner om årets valg i Iran – i et land som fremdeles siden 1953 ikke har hatt reelt demokrati.

I lengre tid kunne man i det minste lage subversiv kunst i Iran – slik undertrykte borgere i diktaturer gjerne tyr til magisk realisme, eller utvikler et metaforisk språk for det som er forbudt. Men i dagens Iran vet Ahmadinejads statsstyre for godt hva subversiv kunst og litteratur er. Eksempelvis er Shahrnush Parsipurs bok ”Women Without Men”, som filmen tar utgangspunkt i, ikke akseptert av det nåværende iranske regimet, på grunn av bokens religiøse og seksuelle overtoner. Denne eldre kvinnen bor nå i Canada. Shirin Neshat har siden hun kom til USA som student, nærmest valgt å bo i eksil i New York.

Du har stadig undertrykkelse som tema i dine arbeider. Anser du deg som grunnleggende politisk i ditt arbeid?

– Som man kan se av mine tidligere kunstverk, har jeg aldri arbeidet utenfor den politiske virkeligheten mitt hjemland er i. Det er nærmest uunngåelig. Jeg har aldri hatt den luksus det er å kunne distansere seg. Dette fortsetter jeg med i Women Without Men. Filmen er politisk, men også kunstnerisk og filosofisk. Men det er en utfordring å kritisere Irans sosiopolitiske virkelighet og samtidig klare å skape noe mer kunstnerisk universelt.

Jeg har observert at du i forhold til Parsipurs bok gjør fortellingen langt mer politisk. Hvorfor valgte du og manusforfatteren dette?

– Det er riktig. For statskuppet sommeren 1953 er både internt og eksternt et nesten glemt kapittel i Irans historie. Vi inkluderte dette så godt vi kunne i fortellingen, eksempelvis ved å gjøre den kvinnelige rollefiguren Munis til en politisk aktivist. Via henne kunne vi erfare den tids politiske omveltninger. Vi hadde faktisk et demokratisk styre før Vesten med Storbritannia og amerikanske CIA tok militant grep. Ingen skal fortelle oss at iranere er barbarer – det er det nok heller dere i Vest som er.

– Filmen viser også en vakker poetisk parallell mellom kvinnene som søker frihet fra mennene og landet som søker frihet fra undertrykkelse. Sett i lys av mine tidligere arbeider griper jeg stadig til spenningen mellom enkeltindividet og omverdenen som forsøker å kontrollere dets skjebne.

Hvilket tema er sterkest, selve menneskeverdet eller det politiske nasjonale nivået?

– Det dreier seg om begge deler. Fordi jeg som kvinne er et vanlig menneske med et opplevd liv, er jeg engstelig og sårbar overfor livet og fremtiden – mine uttrykk er alltid personlige. Samtidig er jeg opptatt av mitt folks verden og fremtid. Men vel så viktig som å være politisk aktivist, er mitt kunstneriske bidrag av følelsesmessig umiddelbarhet.

Women Without Men navigerer i Irans sosiopolitiske, religiøse og historiske virkelighet. Jeg kan være enig i at Neshat via rollefigurene griper tak i både det dypt personlige og følelsesmessige, men også mer filosofiske temaer uavhengig av tid og sted. Slik orkidéhagen er metafor for eksilet – noe Neshat selv kjenner fra New Yorks skyskraperverden. Filmens innmurte hage sees eksempelvis fra blomstene på marken, der en av kvinnene ligger og observerer lysstrålene som slipper inn stripevis ovenfra mellom trærne. Neshat fargelegger kvinnenes verden – militærfruen, den prostituerte, den gudfryktige og den politiske aktivisten – i en grønngrå tone. Fargen for å føle seg undertrykt? Samtidig er de politiske demonstrasjonene der menn kledd i hvite skjorter løper gjennom gatene, fargelagt i en mer gulaktig sjattering. Filmens personlige og politiske verden stemningslegges både i form og innhold.

Du har med filmen her i Venezia beveget deg langt vekk fra videokunstens verden. Hva motiverte deg til det?

– Jeg har lenge laget videokunst, ofte med en begynnelse, midte og slutt. Jeg dras mot fortellingene. Dessuten ønsket jeg å legge galleri- og museumsverdenen bak meg. Jeg følte en motstand mot at kunstverkene man lager ender opp i en eller annens hus, eller en samling som er eksklusivt tilgjengelig for en viss type mennesker. Film er en mer demokratisk verden. Women Without Men skal være en film som min egen mor og mitt folk kan se. Jeg er her nærmere populærkulturen. Men det var en større utfordring enn jeg hadde trodd å gå fra kunsten til filmen.

Hva er spesifikt annerledes mellom videokunst og film egentlig? Kan det ha med rollefigurene og skuespillet å gjøre?

– Ja, for kunstnerisk bruker jeg mennesker mer som ikoniske figurer, som symbolske representasjoner av samfunnet. Innen filmen måtte jeg nærme meg de enkeltes indre bevissthet, kunne formidle hva som skjer i hoder og hjerter. Dessuten er filmens tempo annerledes. Manusforfatter Shoja Azari og jeg sørget for en tydelig utviklende fortelling som var trofast overfor mitt visuelle vokabular.

Du har tidligere nevnt svenske Ingmar Bergman som en inspirasjonskilde, hvorfor det?

– Jeg er spesielt inspirert av Persona (1966) og Skammen (1968). Min manusforfatter oppmuntret meg til å se mange av Bergmans filmer. Det er interessant hvordan han lar skuespillere forbli så lenge i et rom at fokus automatisk flyttes mot personens psykologiske tilstand. Men andre som Andrej Tarkovskij og Michelangelo Antonioni fascinerer med sin poetiske kamerabruk i måten de tar tak i selve rommet på. Min tenkning om film er like påvirket av dem.

Angående rom: Hva med Antonionis Zabriskie Point der rommene sprenges i sluttscenen?

– Å ja, fantastisk! Egentlig er jeg jo en filmstudent. Så i min alder er det en åpenbaring å finne veiledning hos slike mestere. Jeg har aldri tidligere vært så begeistret som ved gleden av å se disse regissørene retrospektivt – å kunne oppleve filmens kraft! Legg merke til hvordan de fotograferer, maler og skaper skuespill – de samler jo alle utrykkene fra kunstens verden.

Den andre kunstneren her i Venezia som også debuterte med en fiksjonsfilm er Pippilotti Rist. Tror du at kunstnere som dere kan bidra til ny forståelse av hva film kan være?

–Enhver kunstner som går til filmen har nok sine egne grunner for å gjøre det. Rist forblir nok fremdeles innenfor kunstvideoen der hun med en konvensjonell fortelling forlenger kunstverket til 80 minutter. Derimot tar andre kunstnere som Julian Schnabel og Steve McQueen et sannere grep i filmmediet. Jeg prøver å skape noe i likhet med dem, der vi risikerer mer uten å være redde. De to hoppet jo med suksess nærmest rett inn i et medium de aldri hadde studert eller erfart.

I filmen din fokuseres kroppen tydelig, noe som minner om nevnte McQueens film Hunger. Du bringer også i likhet med tidligere arbeider frem huden, slik vi ser den prostituerte skrubbe seg til blods. Noe spesielt du vil utrykke med sanselige close-ups av ansikter og hud?

– Ja, jeg er påvirket av McQueens tidligere arbeider. Husk at dette er mitt visuelle formspråk, og ikke bare estetikk. McQueen, Rist og jeg har bakgrunn som videokunstnere og Schnabel er maler. Vi har lenge arbeidet med bilder. Men selv om dette automatisk videreføres, er det et sprang å gå over til filmen.

Nylig boikottet iranske filmskapere den internasjonale filmfestivalen i Teheran – 50 regissører underskrev et manifest om at regimet setter for store begrensninger på ytringsfriheten deres. Ville eksilanter som Neshat og hennes partner Azari også stått for boikott?

– Vi hadde gjort det samme hadde vi bodd der. Men vår protest er her ute. Og her i Venezia er vi alle kledd i grønt for å vise solidaritet med folket vårt. Vi støttet dem i valget i sommer ved å stemme. Selv om vi ikke er like direkte involvert som dem, demonstrerte vi også. Men media har dessverre mistet interessen for undertrykkelsen som pågår, siden færre dramatiske fotografier og videoopptak når frem.

Vil du klare å få sendt din regimekritiske film inn i Iran – er det overhodet mulig?

– Filmen vil definitivt bli spredd i kopier gjennom undergrunnsbevegelser og andre medier, så det iranske folket kan se den.

Jeg lurer til slutt på hvor sterk din hjemlengsel er, Neshat. Ville du flyttet tilbake om forholdene tillot det?

– Rett før jeg møtte deg ringte min søster fra Iran. Jeg har ikke sett min familie på årevis. Direktesendingen fra den røde løperen nådde dem. Det er fortvilet at vi ikke kan være sammen her. Selv om de ikke har blitt utsatt for overgrep slik mange andre vi kjenner, er det vanskelig når vi ikke kjenner fremtiden.

– … Beklager, men jeg kan ikke styre tårene. Friheten er viktig for oss.