Norske Erik Møse er hoveddommer i FNs internasjonale straffedomstol for Rwanda (ICTR). Møse er internasjonalt høyt respektert og anerkjent. Han har i flere år har arbeidet med skyldspørsmål etter massakrene i 1994. De siste årene har det blitt innkalt vitner i hopetall – det finnes få bevis, så domstolen må basere seg på vitneutsagn.
Beate Arnestads dokumentarfilm Sannhetens mange ansikter, som ikveld vises på NRK 2, tar opp ICTRs og Møses arbeid. Hun er den første uavhengige filmskaperen som har fått adgang til rettssalen i Arusha (Tanzania). Hun følger domstolens sak overfor en tidligere velrespektert katolsk prest, pater Hormisdas Nsengimana, tiltalt for medvirkning til folkemordet for sin rolle som åndelig inspirator og leder. Vi får se en rekke vitneserklæringer, utspørringer og forklaringer. Både anklager og forsvarer innkalte et tjuetalls vitner hver. Disse har tydeligvis helt forskjellige oppfatninger av virkeligheten, av hva Nsengimana gjorde for 16 år siden. Dommer Møse forteller derfor Arnestad at domstolens oppgave er å komme nærmest mulig virkeligheten. Vitneserklæringene viser klart at noen lyver, at de vitner falskt av redsel eller av egeninteresse.
Dommeren og domstolens personell drar på et tidspunkt til kirken Nyanza og Christ-Roi College hvor Nsengimana jobbet da folkemordet fant sted. De kikker ned i kirkens latrine der 36 lik ble funnet i gjørmen i 1994 – mange av dem slått i hjel mot muren ved siden av. Også her i Nyanza satte hutuene opp veisperringer som hindret innbyggerne fra å flykte fra morderne. Veisperringer, omkranset av lik. I filmen fortelles det om gamle pater Mathieu Ngirumpatse som ble drept da han forsøkte å flykte. Han ble liggende i veikanten i dagevis mens han ble spist på av hunder. På spørsmål om hvorfor han ikke hadde begravet eller holdt messe for sin tutsi-kollega, forklarer Nsengimana motvillig i rettssalen at han hadde da nevnt ham en gang i bønnen et par dager senere.
Sannhetens mange ansikter er vakkert fotografert av Linn Therese Amundsen, med veksling mellom flyfoto over landskapet og nærbilder. Og typisk for Afrika er fargekledde mennesker i solfylte landskap – hva mer kan et kamera be om?
Den internasjonale straffedomstolen har bare siktet rundt åtti personeri etter nedslaktingen av nesten én million mennesker. Domstolen har konsentrert seg om lederne, og rettsprosessen vil sannsynligvis avsluttes i år. Det har forlengst også blitt ført en rekke andre saker ved lokale krigsdomstoler i landet, der rundt 100 000 skal ha blitt dømt.
Underveis i filmen klipper Arnestad inn nyhetsbilder fra 1994, likhauger og aggressive væpnede gjenger. Vi ser også det eneste kjente nyhetsklippet der vi direkte ser hutuer hogge i hjel tutsier som finnes fra folkemordet,.ii
Som kjent fra 1994 pekte de morderiske bandene forvandlet til rovdyr ut tutsier, der de løp blodtørstige rundt med klubber og macheter. Og folk utpekte hverandre, alle visste hvem som var hvem. Det ble skrevet lister. Tustsiene ble plukket ut pga sine lange neser og fingre – hutuenehar flate neser. Og i blandingsfamilier lot morderne gjerne hutuen flykte, mens ektefelle og barn ble slaktet.
Belgiske pater Simons har drevet et barnehjem i Nyanza i 40 år. I filmen argumenterer han – i likhet med FN – at Nsengimana har et stort ansvar for folkemordet som følge av posisjonen han hadde. Simons beklager seg over menneskehetens tendens til stadig å skape klasser og grupper – han omtaler det som dens «sykdom».
En annen prest, Andrew Sezerand, anslår under en gudstjeneste at det i anklagede Nsengimanas distrikt Nyanza, ble drept rundt 100 000. Arnestad fanger inn et talende øyeblikk i filmen: Nsengimana nevner til sin advokat at det ikke bodde så mange tutsier der som antallet som var drept. Advokaten frarådet ham å si dette i vitneboksen. Nsengimana er velartikulert, men virker lite troverdig.
Til slutt i Arnestads film faller dommen, fire år etter at hun startet på arbeidet. Det tok faktisk ett år å avklare skyldspørsmålet etter at rettssaken var over. 17. november 2009 leses dommen opp:
«1. Folkemord: Ikke skyldig.
2. Mord som forbrytelse mot menneskeheten: Ikke skyldig.
3. Utryddelse som en forbrytelse mot menneskeheten: Ikke skyldig.»
Vi hører pater Nsengimana kommentere dommen i rettsalen med: «Godt gjort gutter!» Men som Arnestad forteller etter visningen her i Norge, var alle like overrasket. Dommerne festet lit til forsvarets 24 vitner. De avviste hovedanklager Hassan B. Jallows 19 vitner som lite troverdige.
Møse har nå gjennomført 18 rettssaker i Rwanda – hvorav bare 3 endte med frifinnelse. En av disse ble Nsengimana. SOm Møse sier til Arnestad, var det ikke nok bevis eller troverdige vitner nok til å bli overbevist om at Nsengimana sto bak ugjerningene.
Filmen avslutter med et klipp av en menneskemengde som demonstrerer mot frifinnelsen av Nsengimana og en annen siktet. Folk er sinte. Nsengimana bor nå i dag i Italia.
ARNESTAD er blitt en dreven internasjonal filmregissør med viktige prinsipielle saker på samvittigheten. Mange kjenner henne som filmskaperen bak Min Datter Terroristen (2007), der hun følger to unge kvinnelige soldater hos de tamilske tigrene på Sri Lanka. Dette vitnesbyrdet av en film gjør det mulig å forstå hvilken undertrykkelse og håpløs situasjon landets regjering har bragt tamilerne i – at mange ikke så noen annen utvei enn å verve seg i opprørsbevegelsen. Vi oppfatter dem som en frihetsbevegelse – hva statsmenn dessverre ofte politisk avskriver som «terrorister», dvs «utryddbare». Vi vet alle hva som skjedde med den tamilske etniske gruppen i fjor, da regjeringen angrep den nordlige delen av Sri Lanka, og hardhendt drepte både opprørere og sivile – sannsynligvis de to i filmen også.
Arnestads forrige film har talt tamilernes sak verden over. Dessuten fulgte en uhyggelig konsekvens med at moren til «min datter terroristen» ble myrdet etter at myndighetene på Sri Lanka fikk sett om filmen. Moren visste ikke hva datteren foretok seg. Arnestad fortalte meg senere at dette sannsynligvis var en «advarsel» til regissører som henne mot å lage slike filmer.
Arnestads neste film Voices (Stemmer, 2011) vil handle om journalisters rettigheter, de tap og den risiko de utsetter seg for som journalister i et land i krise. Folk som kritiserer sin egen regjering «forsvinner». Men en del har også kommet seg i eksil. Arnestad møter denne gang tre journalister i eksil, som hver på sin måte fortsetter med å framskaffe bevismateriale for myndighetenes forbrytelser.
Også Arnestads tredje film virker internasjonalt svært aktuell. Hun har som regissør utviklet en lavmelt stemme – hennes egne intervjuspørsmål klippes vekk –men indirekte ser vi hennes viktige etiske grunnleggende spørsmål. Ikke bare griper hun tak i myndigheter og øvrighetspersoner som undertrykker sine medborgere. Hun viser også – som i Sannhetens mange ansikter – at voldelige internasjonale hendelser ikke har noen entydige svar. Det er en god kvalitet ved en filmskaper.
Truls Lie er utgiver av og filmkritiker i månedsavisen Le Monde diplomatique (hvor denne artikkelen tidligere er trykket). Han arbeider også som redaktør for det europeiske dokumentarfilmmagasinet DOX.
Lie sin dokumentarfilm "Kjære Haiti, hva nå?" ble vist på NRK i august. Den tok for seg Haiti etter jordskjelvet, ved å følge pengene innsamlet fra konserten Dugnad for Haiti i Norge. Filmen tar for seg institusjoner som kirke, sykehus, skole og en rekke hjelpearbeidere i Port-au-Prince. Intervjuet med landets tidligere statsminister Michelle Pierre-Louis er filmens ledetråd. Men først og fremst er fokus satt på folkets vitalitet, til tross for tragediene som stadig rammer dem (se www.dokumentar.no) Lie har også de siste tre årene arbeidet med en essayfilm om filmskaperen Jørgen Leth, som skal vises neste vår.
Delicious
Digg
Facebook
Twitter
Epost
«Kommenter denne artikkelen»