Den gode viljen

“Home is not where your grandparents are buried,
it’s where your grandchildren will be raised.”
Maher Hathout

En gang for lenge siden hadde jeg en hund som var livredd for å gå i trapper. Hunden var en diger, svart newfoundlandshund som het Bianca (hvorfor en svart bamse på femti kilo ble hetende ”hvit” skal jeg la ligge her), og jeg var en fjortis som var mer enn alminnelig interessert i hundedressur.

Jeg tok meg faen på at jeg skulle få Bianca til å gå i trapper, og inspirert av Ivan Pavlovs berømte eksperiment utstyrte jeg meg med Biancas livrett: Hundesjokolade. Jeg sa ”sitt”, og lot Bianca sitte forventningsfull (i hvert fall tolket jeg det slik) på en folketom parkeringsplass mens jeg la én og én bit hundesjokolade på hvert eneste trappetrinn i en ikke altfor lang og ikke altfor bratt trapp opp til et friareal. Så sa jeg ”vær så god” og trådte seierssikkert til side. Men eksperimentet gikk – for å si det forsiktig – litt skeis.

Bianca ville ikke for noen pris gå opp trappen. Men ikke nok med det: Etter dette nektet hun konsekvent å spise hundesjokolade. Hun rygget skremt unna alt som lignet på hundesjokolade så lenge hun levde. Hvis hun måtte opp en trapp – stor eller liten – måtte hun bæres. (Løft en femtikilos sementsekk opp en etasje og forestill deg at den glefser og spreller.) Med andre ord: Et skoleeksempel på negativ læring.

På samme måte som jeg hadde de beste hensikter med å legge sjokoladebiter på trappetrinnene opp fra parkeringsplassen, har våre politikere mange gode hensikter med sine insentiver til de som lager film – politikerne vil blant annet ha flere barnefilmer, flere seere, flere kvinner, flere prestisjetunge priser og flere utenlandssalg. Dette – og mye mer! – er alt sammen prisverdige mål som ingen er uenige i.

Og alle disse målsetningene er åpent og ærlig nedfelt i betingelsene for å få en helt nødvendig økonomisk støtte til å produsere en norsk film. Så hvis du vil virkeliggjøre filmdrømmen din, er det bare å lage seg en sjekkliste. Kan du krysse av på mange nok punkter med integriteten i behold, er det fullt mulig å få kunstverket opp på lerretet.

(Det slår deg kanskje at nesten ingen spør hva andre kunstarter – billedkunsten f. eks. – gjør for barn, kvinner, turistnæringen og Norges anseelse i utlandet, men ikke tenk på det. At det ikke stilles tilsvarende eksplisitte krav til billedkunstnere er bare fordi billedkunst er uten virkelig gjennomslagskraft – støtten til billedkunst er bare et snobbete symbol på at vi er en kulturnasjon.)

”Film er et av vår tids viktigste kulturuttrykk,” fastslår Stortingsmelding nr. 22 (2006-2007), kjent som ”Veiviseren”. Derfor er det naturligvis viktig å ha en mening om hva mediet skal brukes til. Allerede Goebbels skjønte det.

Så: Hva er statens visjon for filmproduksjon i Norge på 2010-tallet? Hvilke trapper er de viktigste av alle de trappene dagens filmpudler må lære seg å beherske for å gjøre seg fortjent til departementets sjokoladebiter? Veiviseren svarer: ”(…) Det er derfor viktig at det legges til rette for at det kan produseres gode norske filmer som fremmer norsk språk, kultur og fortellertradisjon.”

Dette er altså den innerste kjernen av den politiske begrunnelsen for å støtte film: Norsk språk. Norsk kultur. Norsk fortellertradisjon.

Man kan alltids diskutere hva ”norsk” innebærer i denne sammenhengen, men det er kanskje rimelig å tolke det vidt. For eksempel at ”norsk” også inkluderer alt av ikke-norsk etnisk opprinnelse som de facto utgjør dagens norske virkelighet, det være seg samisk joik eller indisk magedans. Men vi kommer ikke utenom at formålet er å styrke identitetsskapende kulturell praksis innenfor rikets grenser.

(Les mer om hva norske verdier egentlig er for noe i Anders Hegers artikkel i Dagsavisen.)

Støtten til norske filmer er altså – som all annen statlig kulturstøtte – primært en støtte til den norske nasjonsbyggingen. Noen ville kanskje tro at nasjonsbyggeriet ble fullendt med 1905 – eller i hvert fall med 1945? – men det kan jo hende at vi står foran en nasjonsbygging 2.0 på nye premisser. Uansett er det store spørsmålet om nasjonsbygging er en fyllestgjørende – eller overhodet en hensiktsmessig – begrunnelse for filmproduksjon?

Kanskje det bare er en administrasjonsteknisk bekvemmelighet, en fordeling langs stats-grensene slik at de offentlige midlene får en rimelig geografisk spredning? Norske penger til Norge, svenske penger til Sverige, og franske penger til Frankrike. Det høres ut som en praktisk måte å organisere distribusjonen av kulturmidler på, men hvorfor da denne vekt-leggingen av ”norsk språk, kultur og fortellertradisjon”?

Er tiden moden for å distansere oss fra nasjonsbyggingsidealet, og i stedet legge vekt på at vi skal finne en plass i en globalisert fremtid? Ikke ved å underslå vår nasjonale identitet – den er jo den eneste vi har, og slik sett vår største kapital – men ved å bruke egenarten som et spring-brett i stedet for å konservere og idealisere den?

I vår nye tid hoies det like gjerne på engelsk og urdu som på norsk under slottsbalkongen 17. mai. Urnorskingen, som bare behersker norsk språk, finnes vel bare som et velfødd skrukke-troll i en spansk pensjonistghetto. Det kan synes som om nasjonsbyggingsparagrafen mest er et bekvemt alibi for globale heimfødinger – vi kjenner typen, det er den charterturisten som leter etter den norske baren i Pattaya.

Eller den norske filmfestivaldeltageren som klorer seg fast på den skandinaviske terrassen i Cannes.

Den offisielle begrunnelsen for å støtte kulturformål står sannsynligvis i direkte motsetning til ønsket om at kulturen skal være nyskapende og vital. Den norske fortellertradisjonen er Olsenbanden jr., Varg Veum og Himmelblå. Ikke noe stygt sagt om disse; de fyller alle viktige behov. Men hvor cutting edge kan det egentlig bli å fremme denne fortellertradisjonen i inter-nasjonale fora? Hvor mange priser venter styresmaktene seg egentlig for dristighet og nyskapning basert på den norske tradisjonens trauste trivia?

Men dersom man spør seg om nasjonsbyggingsargumentet i det hele tatt er en hensiktsmessig begrunnelse for å støtte kulturproduksjon med offentlige midler, må man også – og mye viktigere! – spørre seg: Kan det finnes alternative grunner for å tre støttende til?

• Bør begrunnelsen for støtte heller være at kultur er et nyttig instrument for helse, velferd og sosial utjevning, slik det hevdes at kulturminister Huitfeldt legger opp til?

• Eller kanskje at kultur er et nyttig instrument for å øke næringsaktivitet – at kultur er en attraksjon som kan tiltrekke seg turister og shoppere?

(Tendensene er her allerede: Produktplassering er f. eks. en voksende kilde til finansiering. Og hvorfor ikke? Penger er aldri gratis, og for mange kunstnere kan det være lettere å forholde seg til en investors enkle forventning om PR og/eller profitt enn å håndtere statens mange politiske krav.)

• Eller bør kulturen være et instrument for å øke den nasjonale prestisjen i utlandet – et instru-ment for utenrikspolitikken, rett og slett?

I så fall er filmproduksjonen kanskje på helt riktig spor – som Thomas Hylland Eriksen skriver: ”En grunn til at norsk fredsmegling har vært så fremgangsrik, kan være at nordmenn fremstår som keitete og ufarlige. De snakker ofte et enkelt engelsk med kraftig aksent, mangler kulturell tyngde og representerer et harmløst og ukjent land.”

(I tillegg bør vi kanskje nedlegge all dokumentarfilmproduksjon? Når smigret egentlig en norsk dokumentarfilm noen som UD vil være venner med?)

For det må vel være slik, at hvis kulturen ikke skal være et instrument for nasjonsbyggingen så må den være et instrument for noe annet? Noe nyttig, liksom? Vi kan ikke hive penger etter formål som ikke gagner noen, som ikke opplyser noen om noe, og ikke lærer én eneste én så mye som en iota om noe som helst innen himmel og jord forgår?

Alle statlig bekostede tiltak må jo kunne gi målbare resultater? Hvor vanskelig kan det være å finne ei passende trapp til den bikkja?

GODE HENSIKTER er som kjent brolegningen på den brede vei mot fortapelsen. Til og med navlebeskuende filmskapere vet det. Derfor gjør stadig flere filmskapere, inngjerdet av gode formål, det samme som min barndoms egensindige, lodne venninne. De beveger seg ikke et eneste trinn oppover den offentlig tilrettelagte himmelstigen.

De følger i stedet eksempelet til Leon Bashir, Patrik Syversen, Tommy Wirkola og Hisham Zaman: Strammer inn beltereima enda noen ubegripelig lange hakk og lager filmene sine uten kulturpolitikernes penger.

PS: Bianca viste seg forresten ikke å være befengt med noen slags opposisjonell integritet. Hun led rett og slett av hoftedysplasi.

Eirik Ildahl er forfatter og dramatiker, og fast spaltist på Rushprint.no. Du kan lese hans tidligere innlegg her:

Humoranalyse 1.0

Norsk film – endelig voksen?

Et opprør i emning?

VIP – et alternativt scenario

Sviket mot filmregissøren

Perge Modo!

Bransje i ubalanse
Framtiden var ifjor
Mangfold på anbud
Damenes tale
Kunst eller troverdighet?
Writers Cut