Tiåret som detroniserte regissøren

Jeg satt på flyet ved siden av en tysk filmprodusent, og berømmet de siste års tyske filmer, med De andres liv som et høydepunkt. ”Det var enda bra den ble laget” var svaret. For dette var et prosjekt regissøren hadde gått fra produsent til produsent med i flere år, og først da Goodbye Lenin ble suksess valgte en produsent virkelig å satse.

Hvorfor kastet produsentene seg ikke over et så fremragende prosjekt? Jeg så filmen flere ganger, uten at reginavnet festet seg. Men så traff jeg ham i heisen. To meter høy, med et barokt ansikt omgitt av gyldne Lord Fauntleroykrøller. Florian Henckel von Donnersmarck var defintivt ikke typecast som regissør på en film som ytre sett handlet om overvåkning i DDR.

Typecast, eller branding, er i økende grad blitt viktig det siste tiåret, også for regissørene, og rumenske Christian Mungiu ville nok hatt mer troverdighet enn von Donnersmarck. Men han hadde et enda mer umulig prosjekt. Bare tittelen. 4 måneder 3 uker og 2 dager… Også han gikk fra produsent til produsent, men ingen trodde noen ville kjøpe billetter for å se en ”abortfilm” fra kommunismens tid, så han endte med å produsere den selv, i tillegg til også å skrive og regissere. God gammel auteur extreme, eller Bent Hamer-modellen. Mungius film vant som kjent gullpalmen i Cannes.

At muren falt var kanskje medvirkende også til at Norsk Film ble nedlagt og den statlige filmkapitalen ble frigjort med intensjonen om dristigere og mindre byråkratisk konsulentbehandling, og større frihet og investeringsrom for produsenten. Men plutselig var alle var enige om at auteuren måtte vekk. Det ble også forbudt for regissører å produsere sine egne spillefilmer, med unntak av Bent Hamer. Her kan mange gode prosjekter ligge begravet. Jens Lien fikk i sin tid nei til å produsere Den brysomme mannen, til tross for at han hadde eget selskap og alt det formelle i orden. Han fant til slutt Jørgen Storm Rosenberg, men hvem ville i dag produsert den filmen, etter å ha sett det endelige regnskapet? Og hva ville tiåret vært uten Liens regi av Petronella Barkers designofili i møte med Trond Fausa Aurvågs eksistensielle smerte?

Vil du lese hele saken? Slå til på vårt abonnementstilbud og få denne jubileumsutgaven tilsendt som ekstra bonus.