Storslagen Pocahontas-myte

Hver gang den amerikanske filmskaperen Terrence Malick kommer med en film, er det en begivenhet. En medvirkende årsak er den lave produktiviteten – fem filmer på over 35 år er ikke mye. Men alle filmene gjenspeiler et ambisjonsnivå og en lyrisk sensibilitet du ikke finner maken til. Malick er kanskje den siste regissøren som forsøker å lage Den store amerikanske filmen, en "stormannsgal" ambisjon som tidligere utøvere av disiplinen ikke lenger er i stand til å forfølge (Coppola, Scorsese, Stone med flere).

Men Malick er ikke bare opptatt av tradisjonelle amerikanske besettelser, som penger, sex og spektakulær hybris. Hans visjon er like mye en unik blanding av naturbevissthet og etnografi, ja, noen ganger zoologi, der en kornåker som bøyer seg i vinden kan få større betydning for en scene enn rollefigurene som beveger seg gjennom den.
Malicks filmer etterlater meg som regel i en henført tilstand, men også litt frustrert. Jeg må alltid se filmene flere ganger. Hans siste film, The New World, er intet unntak, og må være en av de vakreste filmene som er laget om de europeiske settlernes første møte med Amerika på 1600-tallet. Det er en film med alle Malicks særegenheter og irritasjonsmomenter, som for eksempel diffus voice-over og nesten dumdristig neglisjering av fortellerstruktur.

Likevel sitrer filmen av intensitet og poesi, den er til tider hypnotiserende. I større grad enn hans forrige film, The Thin Red Line, makter Malick her å forene sin fascinasjon for naturen med krigsmaskineriet som valser over den. Gjennom Pocahontas-myten skildrer han nysgjerrigheten og uskylden som preget det første møtet mellom settlerne og indianerne, og gjør det til en gripende film om det fundamentet Amerika hviler på, som er fri for moralisme.

Allerede i åpningssekvensen, når settlerne ankommer til kysten av det som skulle bli Virginia, kan vi fornemme følelsen av frihet og mulighet de betraktet den nye verden med. Vi har sett så mange indianermassakrer på film, at Malicks beskrivelse av det første møtet med settlerne får en uvanlig uskyld ved seg.

Powathan-indianerne lukter på nykommerne, kjenner på klærne deres, og denne barnlige nysgjerrigheten er gjensidig. Engelskmannen John Smith (Colin Farrell) blir overveldet av Powathan-prinsessen Pocahontas (Q’Orianka Kilcher) og hennes yndige "naturvesen", og kan nesten ikke tro den harmoniske måten indianerne lever i pakt med naturen på. I filmens voice-over, som er basert på John Smiths nedtegnelser, uttrykker han forundring over deres mangel på eiendomsfølelse og sjalusi. Han avdekker samtidig sitt eget verdigrunnlag.

The New World handler om disse blikkene de to verdensdelene betrakter hverandre med, og Malick og filmfotograf Emmanuel Lubezki gir oss noen hjerteskjærende vakre bilder på det. Den innledende uskylden er et paradis vi vet vil gå tapt. Det er nettopp det som gjør skjønnheten vond å se på. Snart forvandles John Smiths drømmeaktige forundring til kynisme, når han tvinges tilbake til sin rolle som erobrer. Hans begjær etter Pocahontas blir et bilde på begjæret etter territorium. Malick tar seg store friheter når han skildrer historien om møtet mellom Smith og Pocahontas, vel vitende om at det er en myte, og at forholdet mellom dem kanskje aldri fant sted. Han dikter skamløst videre, noen ganger akkompagnert av Mozart og Wagner, andre ganger med etnografiske fremstillinger av indianerne.

Verken denne eksentriske blandingen av virkemidler eller Pocahontas’ tettsittende "designer"-skinnstøvler forstyrrer for den lyriske intensiteten i nevneverdig grad. Nykommeren Kilchers åpne ansikt er en hyperfølsom avleser for møtet mellom den gamle og den nye verden, og et perfekt instrument for Malicks filmskaping. Hun kunne selvsagt blitt bare et objekt for våre forestillinger om "de andre", en eksotisk abstraksjon. Isteden gjør Malick henne til et bindeledd mellom to verdener, og hun fremstår som "alle amerikaneres mor", slik regissøren etter eget sigende ønsker at vi skal se henne.

SE TRAILER: