Å gå glipp av Kristoffer Joner

Snart begynner første runde med opptak til Teaterhøgskolen. Jeg har sittet i førstejuryen de siste 3 åra. Og hvert år har jeg hatt i bakhodet: Vi slapp ikke inn Kristoffer Joner. Selv om det var lenge før min tid, vil ikke jeg være med å begå den bommerten igjen.

Vi har alle slags type søkere. Noen med lang bakgrunn og flere års skuespillererfaring, andre har omtrent ikke stått på en scene før. Men det er en sterk overvekt av jenter, og vi har alt for få søkere med fremmedkulturell bakgrunn.

Hva det skyldes er uklart, men jeg tror vi hadde vært tjent med et skolevesen som gjør at flere må prøve seg som skuespillere. Det er nemlig ikke sånn at de bråkjekke, de utadvendte eller de veltilpassede har størst naturtalent for dette. Jeg vil nesten heller si tvert imot: Det krever sensitivitet, ærefrykt og nysgjerrighet å bli en god skuespiller.

Vi tar inn åtte studenter i året, fire gutter, fire jenter. Folk søker igjen og igjen, år etter år. Det er ikke så rart; du har sånn ca. to promilles sjanse for å komme inn. Så oddsene er ikke akkurat på din side, for å si det forsiktig. Det betyr samtidig at de som kommer inn, er utrolig talentfulle og motiverte.

Men hvorfor sitter vi igjen med akkurat disse 8?

Å bedømme et skuespillertalent kan være utrolig komplisert og skummelt. Synsing og personlig smak står alltid i fare for å farge en avgjørelse. Likevel finnes det noe det går an å se etter, i første omgang, ved første runde.

Personlig kikker jeg etter evnen til å gjennomleve. Hva vil det si? Jo, at kandidaten kan tro på den situasjonen karakteren befinner seg i, at de dilemmaer som finnes i teksten blir sanne. Dernest det vi ofte kaller ”tilgang til det emosjonelle apparatet”: Er kandidaten i kontakt med sine egne følelser? Og tør hun/han å la dem komme til uttrykk? Uten at det blir privat, altså at det henger sammen med karakterens problemer, ikke kandidatens.

Dessuten er det fint om kandidaten ikke ”spiller tilstand”, som vi sier: At hun/han greier å spille mer enn bare én følelse, at det er en prosess og klar vilje hos karakteren. Og spontanitet er viktig; evnen til å følge impulser, ikke blokkere seg, være åpen og oppriktig. Å kunne være levende, skapende og lyttende i øyeblikket er en essensiell evne, alt kan ikke tenkes ut og planlegges på forhånd.

Skuespilleri er øyeblikkets kunst. Det skjer der og da. Og i første opptaksrunde skjer det med en monolog over 4 nådeløst korte minutter. Jeg blir utrolig ydmyk av å se den ene kandidaten etter den andre komme inn og gjøre seg sårbar foran oss. Mange har også et stort og intens behov for å kommunisere, og det er alltid ambivalent å avvise noen som virkelig har noe på hjertet.

Men det skumleste er: med 400 kandidater på en uke er det nesten umulig å ikke gjøre feil. Så selv om jeg bøtter på med kaffe, noterer så jeg får blemmer, tenker og diskuterer med de andre jurymedlemmene hvert ledige sekund, går jeg likevel til sengs om kvelden med en viss frykt for å ikke ha tatt inn den neste Kristoffer Joner.
 

                                                                                                                                                                                                                                                                                                             Øystein Stene skal skrive fast om skuespillerkunst på film på Rushprint.no. Han er litteraturviter og førstelektor ved Teaterhøgskolen, Kunsthøgskolen i Oslo. Har publisert et par romaner og hatt manus og regi på en rekke kortfilmer. Arbeider for tiden med en bredt anlagt introduksjonsbok til skuespillerkunsten.