Festivalismens forbannelse

En gang var jeg på restaurant i Macao, som da stadig var en portugisisk koloni i Kina. I Macao spiser de bacalao. De spiser bacalao på 30 forskjellige måter, men det er og blir bacalao. Tørrfisk. Som, etter alle disse årene, er det jeg tenker på når jeg tenker på filmfestivaler.

I de siste fem årene har jeg på denne tiden av vinteren jobbet mer eller mindre iherdig med å få på plass den seksjonen av Kosmoramas filmprogram jeg har hatt ansvaret for. Når jeg sier ”iherdig”, er det selvsagt en sannhet med visse modifikasjoner; det å programmere filmene, er den enkleste jobben du kan ha i en filmfestival. Antagelig var det derfor jeg fikk den i første omgang.

Men i mars går Kosmorama av stabelen uten meg som annet enn moralsk støttespiller, hvilket setter meg i stand til å ta det berømmelige bladet fra munnen uten å skite i eget reir. Ikke at det er spesielt vågalt å påstå at dette med filmfestivaler har gått fullstendig av skaftet. Det arrangeres en filmfestival et eller annet sted akkurat nå. Det er knapt et tettsted i den vestlige verden som ikke har sin egen årlige filmfestival. Du kan gå tørrskodd gjennom et helt filmår, og aldri trå på en Sandra Bullock-film. (Et polsk film-ektepar gjestet Kosmorama for noen år siden – de hadde ikke vært hjemme på halvannet år).

En ting man bør vite om filmfestivaler, er at alle de andre jobbene enn den jeg hadde, er veldig vanskelige. Det er f.eks. noen stakkars jævler som må booke de filmene programmereren har pekt seg ut, en innfløkt prosess som kan involvere alt fra griske svensker til japanere som er så sjenerte at de ikke tør svare på engelskspråklige henvendelser av frykt for å tape ”ansikt”. Videre er det noen som har ansvaret for å forklare overfor det lokale næringslivet hvorfor de burde sponse den lokale filmfestivalen med en million eller to eller ti, slik at 86 spesielt interesserte kan få se siste skrik innen tsjekkisk posefyll, og med det – på mystisk vis – bli inspirert til å kjøpe en Audi eller en lokalavis. (Denne transaksjonen kalles ”branding”. Å forklare gevinstpotensialet her, er en kunst.) Og så er det noen – Bente Maalen, om du har flaks – som må arrangere hele greia.

Jeg, derimot, ble skjermet for alt dette, og reiste isteden rundt på alskens filmfestivaler, for å se om jeg fant noe jeg likte. Dette fikk jeg betalt for. Jeg fikk til og med dagpenger. Da får man egentlig bare akseptere at det på filmfestivaler kryr av folk fra filmbransjen, som – helt mellom oss – ikke nødvendigvis er den typen folk jeg helst menger meg med. Jeg vil tro Rushprints lesere, om noen, vil ha forståelse for dette – og også vite at slikt lar seg oppveie av tilgangen på alkohol.

Nei, den eneste nedturen med denne jobben, var egentlig filmene. Det absolutt verste med jobben som festivalprogrammerer, er at du risikerer å se veldig mange av de filmene som til enhver tid sirkulerer på den globale festivalkarusellen. Det er nemlig, til enhver tid, omtrent 350 titler som triller rundt kloden. Jeg ga dette dyret kallenavnet ”The Blob”. The Blob kalver tre ganger i året – Berlin, Cannes, Toronto – der nye titler kommer til, og andre faller fra. Det er en slags filmatisk drøvtygging, og det hele virker veldig overveldende den første gangen du holder i Toronto-katalogen med begge hender.

Men så lærte jeg meg å stryke alle filmene som handler om ”11-year old Elian lives with his mother in –”. Allerede der letner katalogen betraktelig; river du ut alle sidene som har ”coming of age” i seg, kan du nesten løfte The Blob med en arm. Adjektivet ”Felliniesque” er grønn kryptonitt. Stryker du videre filmer fra land som er så fattige at de burde brukt penger på noe mer fornuftig enn film, kan du nesten stappe dingsen i lomma. Og se når den nye Johnnie To-filmen vises.

Jepp. Jeg innrømmer det gjerne – min entusiasme for rumenske bakromsaborter, balkanske voldtekter, tyrkiske bildungsromaner, og amerikansk mumblecore er nokså nedslitt. Det betyr ikke at jeg ikke kan sette pris på en og annen höjdare innen denne genren – men at jeg har sett for mange av alle de andre cinematiske bakromsabortene som nødvendigvis ligger til grunn for den ene perlen. Så la oss, sånn for moro skyld, bare late som om det faktisk ikke er meg det er noe i veien med – og isteden lansere teorien om at det eksisterer en omfattende, verdensomspennende sammensvergelse, der selvopptatte og middelmådige filmskapere lager selvopptatte og middelmådige filmer som fra første øyeblikk av er myntet på festivalkarusellen, der like selvopptatte og middelmådige kritikere og programmerere kan sole seg i glansen av å ikke gidde se Avatar. La oss definere dette med et amerikansk begrep – circle jerk – som jeg er for bluferdig til å utrede for i detalj, men som sikkert lar seg google.

The New York Times’ eminente filmkritiker A.O. Scott utredet imidlertid for dette fenomenet mye bedre enn jeg kan gjøre. I anledning den årlige prestisjekavalkaden NYFF definerte han et begrep han kalte ”festivalisme”, der den sentrale, hellige tesen er en vedvarende skepsis overfor alt som synes lystbetont. ”Denne anskuelsen deles av filmskapere uavhengig av bakgrunn og stil, og av kritikerne som etablerer og vedlikeholder disses renommé,” konkluderte Scott, under overskriften ”Wallowing in Misery for Art’s Sake”.
      

Scotts bramside ble nesten umiddelbart tilbakevist av Village Voice’s sjefskritiker, Scott Foundas, som i en artikkel om AFI-festivalen i Los Angeles noen uker senere, berømmet AFIs nye programsjef Robert Koehler, Varietys førende festivalist, for å ha hentet omtrent halve programmet sitt fra NYFF. For ordens skyld – Foundas hadde, sammen med to av sine kolleger i Village Voice-imperiet, programmert NYFF-festivalen; ikke rart han likte Koehlers program. To er minimumskravet for en circle jerk.
       

Foundas og Koehler tilhører det sjiktet filmelitister som holder festivalkarusellen i gang. Det er mange flere enn de to, men akkurat slik de samme titlene og den samme filmideologien går igjen fra en festivalkatalog til den neste, finner du de samme navnene på jurylister, programkomiteer, Polanski-opprop, og hva det nå måtte være. Denne symbiosen har resultert i en slags pretensiøs evighetsmaskin som faktisk forringer ambisjonene om å servere festivalpublikummet en flerkulturell buffé fra resten av verden. (Det er det alle festivaler vil. Kors på halsen.) Det vi isteden ender opp med, er en buffé der den samme filmen er kokt i et utall forskjellige kjøkken. Vi ender opp med tørrfisk. Kokt på alt fra meksikansk chili til indonesisk safran og norsk rømmegrøt – men tørrfisk okke som.

Sindre Kartvedt er forfatter og skribent, og tidligere kurator ved Kosmorama film festival. Han skriver fast for magasinutgaven av Rushprint.