Amerikanske klassiker-kandidater

Å anvende lovord som «mesterverk» er nesten ikke lenger mulig eller særlig opplysende i en filmomtale. Det gir forestillinger om noe som er opphøyd og i perfekt harmoni med seg selv, og derfor uhåndgripelig. Jeg velger derfor ikke å kalle Paul Thomas Andersons There will be blood for et mesterverk, selv om den kvalifiserer seg mer enn noen annen film jeg så siden årtusenskiftet. Filmen er et visjonært verk om Amerika som aspirerer til samme klassikerstatus som Citizen Kane, Apokalypse nå og Gudfaren. Filmen gjenforener dimensjoner som har vært fraværende i amerikansk film de siste ti, ja, tyve årene – la oss kalle det en storslagen visjon om et storslagent kontinent av et modnet stortalent.

Erobringen av Vesten.
There will be blood fortsetter der tv-serien Deadwood slutter: Det er de siste kapitlene i erobringen av Vesten vi følger gjennom oljebaronen Plainviews hensynsløse oppkjøp av landområder i California like før og etter 1900. Med løfte om å gjøre livet til fattige bønder lettere, om at den skrinne jorda skal forvandles til en grønn oase med oljepenger, tilraner Plainview seg en makt som rivaliserer Standard Oil og som gjør at han kan rørlegge det sorte gullet helt ut til kysten. Men det er selvsagt en pris å betale for dette fanatiske entreprenørskapet – som drar veksler på karrierene til Howard Hughes og John Hustons klassiske monster Noah Cross i Chinatown.

Denne ytre rammen rundt fortellingen fremstår kanskje som en billig kopi av Giganten (den er løselig basert på Oil! av Upton Sinclair). Men det er det eneste de to filmene har til felles. Andersons film likner noen ganger mest på en science fiction-film. Det bildet han tegner av det ørkenaktige landskapet i California minner om en ugjestmild planet som effektivt speiler vanviddet til de som forsøker å ta den i sin besittelse. Åpningsscenen er like urovekkende som den er besettende: En elektronisk skingrende lyd skjærer gjennom det øde og urørte landskapet som et forvarsel om overgrepet som skal skje. Vi blir med ned i en sølvgruve der Plainview først kommer over det sorte gullet. Han er innsmurt i olje og skitt, og denne primitive tilstanden, der han kravler på alle fire mens han graver, er noe som klistrer seg til Plainview resten av filmen. Selv når vi møter ham 20 år senere, i hans private bowlinghall, henger skitten ved ham og gir inntrykk av en skapning som aldri egentlig kom seg opp av gruvene.

Følsomt monster
Daniel Day-Lewis leverer her en rolletolkning som vil ruve i nyere filmhistorie. Han har tatt med seg det beste fra sin overspilte mørkemann i Gangs of New York og innlemmet det i en mer behersket og nyansert spillestil. Han tilfører Plainview den rette rastløse energien for å betone entreprenørånden – og den grunnleggende uroen for å utstyre ham med nok demoner. Som Burt Lancaster i sine mange patriark-roller dominerer han lerretet med sin voldsomme fysiske tilstedeværelse, men av den mer fryktinngytende sorten. Plainview er et følsomt monster, en einstøing med et så overdimensjonert ego at det gir bisarre utslag. «I don’t like to explain myself,» sier Plainview når noen pirker borti det som driver ham. Men vi trenger ikke å vite mer: Hans hjerteskjærende og skremmende veksling mellom det brutale og det følsomme holder oss på tå hev.

Magnetisk dissonans
Regissør Anderson ble notorisk kjent for «syndefallet» av frosker på slutten av sin urbane flettverkfilm Magnolia. I There will be blood er det ingen tilsvarende spektakulære regigrep. Han synes mer opptatt av å drive fortellingen frem mot sin naturlige konklusjon og la Day-Lewis fullføre sitt mesterskap. Det eneste overskridende grepet som bringer oss ut av fatning inntreffer til slutt i den nevnte bowlinghallen. Og det er kanskje her Anderson skiller seg fra tidligere mestere innen spesialdisiplinen «Den store amerikanske filmen». Han søker ikke det perfekte og avrundete, slik John Ford og Orson Welles gjerne gjorde det i sine storslåtte Amerika-friser. Han skaper iblant dissonans mellom oss som ser, rollefigurene og det universet de befinner seg i, og mye av filmens spesielle dynamikk oppstår i denne brytningen mellom Andersons stil og Day-Lewis magnetiske rolleprestasjon. Plainview er i konflikt med omgivelsene og seg selv, og Anderson veksler effektivt mellom nær- og totalbilder for å understreke det. Og i likhet med alle store filmverk har There will be blood et hypnotiserende musikkspor, av Radiohead-gitaristen Jonny Greenwood. Det er atonale lyder, langt fra de vi kjenner fra klassiske episke storfilmer, men de oppleves likevel som så riktige for dette originale universet. En majestetisk og storslått musikk ville aldri fungert til en så uforsonlig skildring av hvordan den amerikanske Vesten ble voldtatt.

Coenbrødrenes nattsvarte lerret
I likhet med There will be blood ble Coen-brødrenes film No country for Old Men nominert til svært mange Oscarpriser. Når to uvanlig mørke og pessimistiske visjoner av Amerika er nominert innen flest kategorier – da vet du at tidsånden har grepet inn og påvirket filmkolonien. I No Country for Old Men viderefører brødrene Joel og Ethan Coen sin uortodokse utforskning av den amerikanske krimsjangeren.Romanen filmen bygger på er skrevet av Cormac McCarthy. Det kanskje mest overraskende er hvor trofaste Coen-brødrene er mot det litterære opphavet. Til tross for enkelte nødvendige komprimeringer og snarveier, er essensen av McCarthys roman intakt.

Mens det sorte gullet utløser voldsspiralen i There will be blood, er det det hvite gullet som er bakgrunnen for den i No Country for old men. Her tegnes et bilde av det amerikanske Vesten som gir oljebaronenes hensynsløshet på 1900-tallet forsonende trekk. Vårt moralske kompass i villnisset av narkotikaoppgjør og kalkulert ondskap, er den snart pensjonerte sheriffen Tom Bell (Tommy Lee Jones). Han må motvillig plukke opp restene etter flere oppgjør mellom narkotikagjenger på grensen til Mexico, og jeg sluttet å telle lik vel midtveis i filmen. Hva har skjedd med folks verdier, undrer Tom i samtale med en jevnaldrende kollega, mens de maktesløse teller lik. Jeg opplevde den brutale volden som mye mer overveldende i filmen enn i romanen, selv om Coen-brødrene i likhet med McCarthy holder seg til saken: Det drepes raskt og ubarmhjertig – og så er vi ferdig med det.

Ingen stil-ironi
McCarthys roman er en slags sørgeskrift over en tapt verden, den gang et ord var et ord og en mann var en mann, og så videre. Coen-brødrene lar disse tankene forbli refleksjoner over hva det vil si å bli gammel, og synes mer opptatt av å finne bilder på ondskapen i en abstrakt forstand – legemliggjort gjennom djevelens sendebud Anton Chigurh. Javier Bardems massemorder er noe for seg selv – også i filmhistorien. Han er skildret som et utenomjordisk vesen som lister seg barbent innpå ofrene og gjerne innleder en filosofisk konversasjon med dem før de dør.

Enkelte McCarthy-fans fryktet at stil-ironikerne Ethan og Joel Coen skulle undergrave forfatterens robuste empati med «vanlige folk». De har intet å frykte. Det er humor og ironi, men som en naturlig forlengelse av McCarthys univers. Å se filmen er på mange måter som å lese boken, for å si det sånn. Det vi får i tillegg, som litteraturen ikke kan uttrykke, er en moderne western noir som rir av gårde på et stilrent nattsvart lerret. No Country for old men er en lekkerbisken innen klassisk amerikansk filmfortelling og Coen-brødrenes kanskje beste film.

TRAILERE:

There will be blood: