Piratene i filmpolitikken

– Det er frustrerende at fildelingsdebatten har blitt så polarisert at politikerne må velge mellom å være på parti med forbrukerne eller filmskaperne, skriver Elisabeth O. Sjaastad om Gallo-rapporten.

De siste månedene har spørsmålet om hvordan opphavsretten skal håndheves, spesielt i forhold til Internet, eskalert til en skyttergravskrig mellom de folkevalgte i Europa-parlamentet. Gallo-rapporten, en såkalt ”own-initiative report”, altså et egen-initiert resolusjonsforslag fra franske Marielle Gallo, medlem av justiskomitéen, ble raskt sett på som et forsøk på å innføre den omstridte franske Hadopi-prosedyren (som kutter nettilgangen etter 3 advarsler for ulovlig nedlasting) på EU nivå.

I komitébehandlingen ble det fremsatt 122 endringsforslag fra de andre komitémedlemmene, deriblant flere fra Christian Engström, den svenske representanten fra Piratpartiet. En kompromiss-tekst ble fremforhandlet og plenumsavstemning i juni stod for tur.

Men så dukket det opp en egen alternativ resolusjon fra Engström der ordet ”piracy” konsekvent var byttet ut med det behendige uttrykket ”ikke-kommersiell fildeling”. Dette begrepet fikk raskt fotfeste og dukket også opp i de to andre alternative resolusjonene, først fra sosialistene og så fra de liberale, og plutselig virket det stuerent for enhver parlamentariker å være mot kommersiell fildeling , men for ikke-kommersiell fildeling. Det er jo så flott å la ungdommen påberope seg den ”fundamentale friheten til å dele” presumptivt kulturelle opplevelser med noen kompiser sånn helt uskyldig og i det små.

 

DIGITAL FAIR TRADE
Men kan noen gjøre rede for hva som er ikke-kommersielt ved en webportal som tjener penger på salg av tvilsomme annonser og ”supporter” effekter, og hvor 25 millioner PC’er deler filer samtidig? Er det i så fall i kraft av at opphavspersonene og produsentene ikke får en eneste krone i vederlag?

Og hvem er det egentlig som driver med den kommersielle fildelingen alle er så skrekkelig imot?

De fleste regissører ønsker både et størst mulig publikum til filmene sine, og et rimelig vederlag som bidrar til at vi kan fortsette å utvikle nye filmidéer. Det er enormt frustrerende at debatten har blitt så polarisert at politikerne blir tvunget til å velge mellom å være på parti med forbrukerne eller filmskaperne. For i et langsiktig og bærekraftig perspektiv så er – og må – våre interesser være sammenfallende.

At forbrukerne skal kunne tilbys et lovlig, rimelig og variert utbud av filmer i et digitalt indre marked, er et viktig mål for EU kommisjonen. Det er det lett å ville slutte seg til, men før det er politisk vilje til å få på plass en ”digital fair trade” på nettet, så sitter nok mange fremtidige aktører på gjerdet og følger spent med på erfaringer fra musikknettjenester som Spotify og Wimp og de siste rundene i retten i prinsipielt viktige saker.

 

SANKSJONER
Det trøblete spørsmålet som er Gallo-rapportens hovedanliggende er hvordan brudd på Opphavsretten på internett skal håndteres.

Det har blitt lansert flere forslag, men følgende eksempel fra Pirate Bay selv er jo slett ikke så ulikt de andres :
Pirate Bay’s ”brukerlisens” slik den står å lese på nettsiden forbyr kommersiell bruk, og plasserer ansvaret for at ulovlig materiale ikke lastes opp hos brukeren. Du ilegges en bot på 5000 euro, eller utestenges fra nettsiden dersom du ikke respekterer reglene, og Pirate Bay forbeholder seg retten til å publisere all tilgjengelig informasjon i forbindelse med slike regelbrudd. En aldri så liten global gapestokk – med andre ord.

Dette kommer altså fra gjengen som hyler om brudd på grunnleggende rettigheter som personvern og allmennhetens tilgang til informasjon hvis man diskuterer å legge så mye som et gammeldags brev med en streit advarsel i postkassen til de som beviselig bryter Åndsverksloven gjentatte ganger.

FINANSIERING
To dager før representant Engström lanserte sin alternative resolusjon til Gallo-rapporten, arrangerte det Grønne partiet en konferanse i EU-parlamentet om finansiering av kultur i den digitale tidsalderen. Der slo Engström melodramatisk fast at å forby fildeling var som ”å gjøre det ulovlig å være ung”. Jeg gikk bort til han etterpå og under vår litt beske meningsutveksling fastholdt markeds-darwinisten Engström hardnakket at det ikke angikk ham som politiker hvorvidt filmskapere i Europa kan leve av sine filmer, og at dersom kunstnere ikke hadde økonomi til å jobbe med prosjekter på heltid, men måtte ta ekstra jobber for å tjene til livets opphold, hadde jo det frie markedet felt sin dom over produktet deres og fremtidsutsiktene til vedkommende burde jo tilsi at man etter hvert ga opp, så kontinuitet var ikke noe han ville ofre en tanke, i hvertfall ikke før om 10-20 år. Han visste selv alt om hvor vanskelig det var å være gründer, han hadde nemlig bygd opp et software selskap.

I en helt ny spørreundersøkelse blant europeiske bedrifter innenfor kulturnæringene, går det frem at 60% er mikro-bedrifter med kun 1-3 ansatte, at de egen-finansierer 70% av sine egne aktiviteter og prosjekter (arbeidskreditt, privatlån, investering av penger tjent i annen jobb mm.), mottar 15% offentlige tilskudd, og skaffer resten fra ulike kilder, men at dette var en konstant utfordring fordi det å investere i kultur anses for å være risikabelt. Likevel er den økonomiske veksten i kulturnæringene 3 ganger større enn i andre næringer. Det unisone svaret på hva som må til for at de skulle ta et kritisk steg videre var tilgang på mer reell finansiering. Vi er jo unektelig en gjeng masochister.

Mange synses å ha store forventninger til finansiering av film prosjekter via Internet. ”Crowd financing” er ikke akkurat et nytt konsept, bemerker kinoene tørt og sikter til den ordinære kinogjenger som løser billett til sju’ern på Saga. Og selv om en gjeng entusiaster i ren nostalgi får i gang ny Bugg tyggis produksjon hos Malaco via Facebook, så er de skarve tusenlappene som folk så langt vil spytte i kassa på en film de ikke vet om blir bra mest nyttig som PR-stunt og tidlig rekruttering av publikum til lavbudsjett sjangerfilmer med et visst kult-fenomén potensiale.

Men uansett hvor revolusjonerende Internet allerede er på mange områder, så er det en ting som ikke forandrer seg: Regissører må faktisk lage filmene, og hvis Facebook blir det nye filmfondet så kanskje vi til slutt overlater til glade amatører å gjøre det for Bugg-budsjett og i Bugg-kvalitet – for jeg husker faktisk fra 80-tallet at smaken varer i omtrent 2 minutter, og egentlig ikke var verdt selv 50 øre. Den var i hvert fall ikke noe å dele på.

 

BLI GULL-PIRAT
Det siste eksempelet på dårlig uttelling er, ironisk nok, Piratpartiets nettkampanje for å få partimedlemmene til å støtte partiet økonomisk frem mot det svenske parlamentsvalget. ”Bli Guld Pirat!” ”Å kunne gjøre det her på heltid gir et helt annet engasjementsnivå, enn om det gjøres i de timene som er igjen etter en vanlig heltidsjobb” lyder hjertesukket…

Og det er ikke noe i veien med ambisjonsnivået. Nivå IV i finansieringsplanen sikter mot verdensherredømme og støttespillere i Silicon Valley som hver donerer 10 millioner dollar – når de bare har noen flere resultater å vise til… På dette nivået kan de tapetsere Sverige med valgkampmateriale og fremstå som et seriøst og ressurssterkt parti som kan konkurrere med de andre partiene i Riksdagen.

Men foreløpig er målet Nivå I i finansieringsplanen som krever 500 gull pirater (10% av medlemsmassen) på 100 kr autogiro i måneden for å klare de løpende driftskostnadene på 50.000 SEK. Men selv i august , så tett opp til valget, samlet partiet inn relativt magre 154.603 SEK – som rekker til 3 måneders drift. Det trengs nok adskillig større giverglede for å få gjennomført partiprogrammet, som inkluderer avskaffelsen av viktige vederlagsordninger for svenske filmskapere.Valgresultatet ble tilslutt 0,8 % og dermed blir den svenske Riksdagen likevel ikke vertskap for Pirate Bay.

Piratpartiet kjemper angivelig for å ”redde det åpne samfunnet”, ”redde kulturen” og ”spre kunnskapen”. Men selv lidenskapen for å få ting gratis holder tydeligvis ikke i lengden…

 

”Gå till din Internetbank. Just nu. Inte imorgon, inte till helgen. Precis just nu. Gör det nu. Vi väntar.”

 

Europa-parlamentet vedtok Gallo-rapporten med 328 stemmer for, 245 mot og 81 avholdne onsdag 22. september.

 

Elisabeth O. Sjaastad skal skrive fast for Rushprint.no fra sitt ståsted i Federation of European Film Directors.

 

 

Elisabeth O. Sjaastad er regissør og produsent i Directors at Work AS og tidligere nestleder i Norsk filmforbund (2005-2009) der hun fortsatt er styremedlem. Elisabeth tiltrådte formelt stillingen som Chief Executive Officer (generalsekretær) i Federation of European Film Directors (FERA) i desember 2009 og pendler mellom filmprosjekter i Oslo og lobbyvirksomhet i Brussel der FERA har sitt hovedkontor. Både Norske filmregissører (NFR) og Norsk filmforbund (NFF) er medlemmer i FERA (stiftet 1980) som teller 36 medlemsorganisasjoner i 31 europeiske land. Liv Ullmann var president i FERA fra 2004-2008. Nåværende president er István Szábó.
www.filmdirectors.eu

 

 

1 kommentar til Piratene i filmpolitikken

  1. Interessant artikkel. Utsagnet om at å forby fildeling er som å gjøre det ulovlig å være ung fikk meg til å tenke på en samtale jeg hadde med en lærer på en medialinje på videregående som hadde sympati for at elevene lasta ned piratkopier av filmer fra internett. For ungdom har jo ikke råd til å kjøpe DVDer. Senere i samtalen kommer det fram at samtlige av elevene i klassa hadde kjøpt iPhone (dette var da iPhone var ny og kostet nærmere 10000 usubsidiert). Det er et stort dilemma for filmskapere at folk gladelig betaler for teknologien som skal til for å se og høre innhold, som nye dyre Pcer, telefoner, mediespillere og raskt bredbånd, men innholdet skal være gratis…
    Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor det skal være så vanskelig å bare få sperra nettadressene til de til enhver tid mest kjente piratnettstedene som f.eks. Pirate Bay.

Legg igjen en kommentar

Piratene i filmpolitikken

– Det er frustrerende at fildelingsdebatten har blitt så polarisert at politikerne må velge mellom å være på parti med forbrukerne eller filmskaperne, skriver Elisabeth O. Sjaastad om Gallo-rapporten.

De siste månedene har spørsmålet om hvordan opphavsretten skal håndheves, spesielt i forhold til Internet, eskalert til en skyttergravskrig mellom de folkevalgte i Europa-parlamentet. Gallo-rapporten, en såkalt ”own-initiative report”, altså et egen-initiert resolusjonsforslag fra franske Marielle Gallo, medlem av justiskomitéen, ble raskt sett på som et forsøk på å innføre den omstridte franske Hadopi-prosedyren (som kutter nettilgangen etter 3 advarsler for ulovlig nedlasting) på EU nivå.

I komitébehandlingen ble det fremsatt 122 endringsforslag fra de andre komitémedlemmene, deriblant flere fra Christian Engström, den svenske representanten fra Piratpartiet. En kompromiss-tekst ble fremforhandlet og plenumsavstemning i juni stod for tur.

Men så dukket det opp en egen alternativ resolusjon fra Engström der ordet ”piracy” konsekvent var byttet ut med det behendige uttrykket ”ikke-kommersiell fildeling”. Dette begrepet fikk raskt fotfeste og dukket også opp i de to andre alternative resolusjonene, først fra sosialistene og så fra de liberale, og plutselig virket det stuerent for enhver parlamentariker å være mot kommersiell fildeling , men for ikke-kommersiell fildeling. Det er jo så flott å la ungdommen påberope seg den ”fundamentale friheten til å dele” presumptivt kulturelle opplevelser med noen kompiser sånn helt uskyldig og i det små.

 

DIGITAL FAIR TRADE
Men kan noen gjøre rede for hva som er ikke-kommersielt ved en webportal som tjener penger på salg av tvilsomme annonser og ”supporter” effekter, og hvor 25 millioner PC’er deler filer samtidig? Er det i så fall i kraft av at opphavspersonene og produsentene ikke får en eneste krone i vederlag?

Og hvem er det egentlig som driver med den kommersielle fildelingen alle er så skrekkelig imot?

De fleste regissører ønsker både et størst mulig publikum til filmene sine, og et rimelig vederlag som bidrar til at vi kan fortsette å utvikle nye filmidéer. Det er enormt frustrerende at debatten har blitt så polarisert at politikerne blir tvunget til å velge mellom å være på parti med forbrukerne eller filmskaperne. For i et langsiktig og bærekraftig perspektiv så er – og må – våre interesser være sammenfallende.

At forbrukerne skal kunne tilbys et lovlig, rimelig og variert utbud av filmer i et digitalt indre marked, er et viktig mål for EU kommisjonen. Det er det lett å ville slutte seg til, men før det er politisk vilje til å få på plass en ”digital fair trade” på nettet, så sitter nok mange fremtidige aktører på gjerdet og følger spent med på erfaringer fra musikknettjenester som Spotify og Wimp og de siste rundene i retten i prinsipielt viktige saker.

 

SANKSJONER
Det trøblete spørsmålet som er Gallo-rapportens hovedanliggende er hvordan brudd på Opphavsretten på internett skal håndteres.

Det har blitt lansert flere forslag, men følgende eksempel fra Pirate Bay selv er jo slett ikke så ulikt de andres :
Pirate Bay’s ”brukerlisens” slik den står å lese på nettsiden forbyr kommersiell bruk, og plasserer ansvaret for at ulovlig materiale ikke lastes opp hos brukeren. Du ilegges en bot på 5000 euro, eller utestenges fra nettsiden dersom du ikke respekterer reglene, og Pirate Bay forbeholder seg retten til å publisere all tilgjengelig informasjon i forbindelse med slike regelbrudd. En aldri så liten global gapestokk – med andre ord.

Dette kommer altså fra gjengen som hyler om brudd på grunnleggende rettigheter som personvern og allmennhetens tilgang til informasjon hvis man diskuterer å legge så mye som et gammeldags brev med en streit advarsel i postkassen til de som beviselig bryter Åndsverksloven gjentatte ganger.

FINANSIERING
To dager før representant Engström lanserte sin alternative resolusjon til Gallo-rapporten, arrangerte det Grønne partiet en konferanse i EU-parlamentet om finansiering av kultur i den digitale tidsalderen. Der slo Engström melodramatisk fast at å forby fildeling var som ”å gjøre det ulovlig å være ung”. Jeg gikk bort til han etterpå og under vår litt beske meningsutveksling fastholdt markeds-darwinisten Engström hardnakket at det ikke angikk ham som politiker hvorvidt filmskapere i Europa kan leve av sine filmer, og at dersom kunstnere ikke hadde økonomi til å jobbe med prosjekter på heltid, men måtte ta ekstra jobber for å tjene til livets opphold, hadde jo det frie markedet felt sin dom over produktet deres og fremtidsutsiktene til vedkommende burde jo tilsi at man etter hvert ga opp, så kontinuitet var ikke noe han ville ofre en tanke, i hvertfall ikke før om 10-20 år. Han visste selv alt om hvor vanskelig det var å være gründer, han hadde nemlig bygd opp et software selskap.

I en helt ny spørreundersøkelse blant europeiske bedrifter innenfor kulturnæringene, går det frem at 60% er mikro-bedrifter med kun 1-3 ansatte, at de egen-finansierer 70% av sine egne aktiviteter og prosjekter (arbeidskreditt, privatlån, investering av penger tjent i annen jobb mm.), mottar 15% offentlige tilskudd, og skaffer resten fra ulike kilder, men at dette var en konstant utfordring fordi det å investere i kultur anses for å være risikabelt. Likevel er den økonomiske veksten i kulturnæringene 3 ganger større enn i andre næringer. Det unisone svaret på hva som må til for at de skulle ta et kritisk steg videre var tilgang på mer reell finansiering. Vi er jo unektelig en gjeng masochister.

Mange synses å ha store forventninger til finansiering av film prosjekter via Internet. ”Crowd financing” er ikke akkurat et nytt konsept, bemerker kinoene tørt og sikter til den ordinære kinogjenger som løser billett til sju’ern på Saga. Og selv om en gjeng entusiaster i ren nostalgi får i gang ny Bugg tyggis produksjon hos Malaco via Facebook, så er de skarve tusenlappene som folk så langt vil spytte i kassa på en film de ikke vet om blir bra mest nyttig som PR-stunt og tidlig rekruttering av publikum til lavbudsjett sjangerfilmer med et visst kult-fenomén potensiale.

Men uansett hvor revolusjonerende Internet allerede er på mange områder, så er det en ting som ikke forandrer seg: Regissører må faktisk lage filmene, og hvis Facebook blir det nye filmfondet så kanskje vi til slutt overlater til glade amatører å gjøre det for Bugg-budsjett og i Bugg-kvalitet – for jeg husker faktisk fra 80-tallet at smaken varer i omtrent 2 minutter, og egentlig ikke var verdt selv 50 øre. Den var i hvert fall ikke noe å dele på.

 

BLI GULL-PIRAT
Det siste eksempelet på dårlig uttelling er, ironisk nok, Piratpartiets nettkampanje for å få partimedlemmene til å støtte partiet økonomisk frem mot det svenske parlamentsvalget. ”Bli Guld Pirat!” ”Å kunne gjøre det her på heltid gir et helt annet engasjementsnivå, enn om det gjøres i de timene som er igjen etter en vanlig heltidsjobb” lyder hjertesukket…

Og det er ikke noe i veien med ambisjonsnivået. Nivå IV i finansieringsplanen sikter mot verdensherredømme og støttespillere i Silicon Valley som hver donerer 10 millioner dollar – når de bare har noen flere resultater å vise til… På dette nivået kan de tapetsere Sverige med valgkampmateriale og fremstå som et seriøst og ressurssterkt parti som kan konkurrere med de andre partiene i Riksdagen.

Men foreløpig er målet Nivå I i finansieringsplanen som krever 500 gull pirater (10% av medlemsmassen) på 100 kr autogiro i måneden for å klare de løpende driftskostnadene på 50.000 SEK. Men selv i august , så tett opp til valget, samlet partiet inn relativt magre 154.603 SEK – som rekker til 3 måneders drift. Det trengs nok adskillig større giverglede for å få gjennomført partiprogrammet, som inkluderer avskaffelsen av viktige vederlagsordninger for svenske filmskapere.Valgresultatet ble tilslutt 0,8 % og dermed blir den svenske Riksdagen likevel ikke vertskap for Pirate Bay.

Piratpartiet kjemper angivelig for å ”redde det åpne samfunnet”, ”redde kulturen” og ”spre kunnskapen”. Men selv lidenskapen for å få ting gratis holder tydeligvis ikke i lengden…

 

”Gå till din Internetbank. Just nu. Inte imorgon, inte till helgen. Precis just nu. Gör det nu. Vi väntar.”

 

Europa-parlamentet vedtok Gallo-rapporten med 328 stemmer for, 245 mot og 81 avholdne onsdag 22. september.

 

Elisabeth O. Sjaastad skal skrive fast for Rushprint.no fra sitt ståsted i Federation of European Film Directors.

 

 

Elisabeth O. Sjaastad er regissør og produsent i Directors at Work AS og tidligere nestleder i Norsk filmforbund (2005-2009) der hun fortsatt er styremedlem. Elisabeth tiltrådte formelt stillingen som Chief Executive Officer (generalsekretær) i Federation of European Film Directors (FERA) i desember 2009 og pendler mellom filmprosjekter i Oslo og lobbyvirksomhet i Brussel der FERA har sitt hovedkontor. Både Norske filmregissører (NFR) og Norsk filmforbund (NFF) er medlemmer i FERA (stiftet 1980) som teller 36 medlemsorganisasjoner i 31 europeiske land. Liv Ullmann var president i FERA fra 2004-2008. Nåværende president er István Szábó.
www.filmdirectors.eu

 

 

One Response to Piratene i filmpolitikken

  1. Interessant artikkel. Utsagnet om at å forby fildeling er som å gjøre det ulovlig å være ung fikk meg til å tenke på en samtale jeg hadde med en lærer på en medialinje på videregående som hadde sympati for at elevene lasta ned piratkopier av filmer fra internett. For ungdom har jo ikke råd til å kjøpe DVDer. Senere i samtalen kommer det fram at samtlige av elevene i klassa hadde kjøpt iPhone (dette var da iPhone var ny og kostet nærmere 10000 usubsidiert). Det er et stort dilemma for filmskapere at folk gladelig betaler for teknologien som skal til for å se og høre innhold, som nye dyre Pcer, telefoner, mediespillere og raskt bredbånd, men innholdet skal være gratis…
    Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor det skal være så vanskelig å bare få sperra nettadressene til de til enhver tid mest kjente piratnettstedene som f.eks. Pirate Bay.

Legg igjen en kommentar

MENY