Will Smith – den komplette stjernen

Will Smith er noe mye større enn en actionstjerne. Min påstand er at han er den mest komplette stjernen i Hollywood i dag, skriver Anne Gjelsvik.

Man må jo la seg imponere over Harald Zwarts suksess med The Karate Kid. Det som likevel imponerer meg mest er at han er venn med Will Smith! Han er kanskje enda bedre venn med sønnen til Will Smith, men han er venn med Will Smith!! Dette er både en indikasjon på hvor høyt i Hollywood-hirarkiet Zwart har nådd, og en indikasjon på at han kan nå enda lenger.

 

Dette blogginnlegget er ikke bare inspirert av Harald Zwart’s suksess , men også bloggen til min gode danske kollega, Rikke Schubart.

 

Egentlig var hennes blogg bare en betimelig påminning om en noe glemt actionhelt. Men hun kom altså i skade for å fremheve Wesley Snipes på bekostning av Will Smith, ved å hevde at Snipes er den største svarte actionhelten etter Richard Roundtree (Shaft). Min første reaksjon var at det er ikke er riktig; Will er størst! Min andre reaksjon er at Will Smith er mye større, eller kanskje heller mye mer, enn en actionstjerne. Min påstand er at han er den mest komplette stjernen i Hollywood i dag.

 

Han er nemlig ikke bare actionstjerne, han er det hele. Han var rapper og tv-stjerne, han er filmstjerne, produsent, far og ektemann. Hans track record som stjerne i de mest inntjenende filmene i Hollwyood er ikke bare imponerende, den er trolig uslåelig. Han er den eneste skuespilleren som har åtte filmer på rad som har nådd til topps på åpningshelgen i det viktige box-office-raset som er filmindustriens målestokk. Og han har åtte filmer, på rad, som har spilt inn over 100millioner på det amerikanske hjemmemarkedet.

Will Smith er det sikreste navnet å ha på plakaten om du vil tjene penger og slik har det vært siden Bad Boys, og slik fortsatte det med Independence Day, Men in Black 1 & 2, I,Robot, I am Legend. Selv den dårlige Wild Wild West tjente penger med ham øverst på plakaten.

 

Det er ikke uten grunn av det harseleres om at Will Smith er det første navnet som nevnes når man skal caste en skuespiller, nesten uansett, men i alle fall om rollen er en svart mann. For eksempel i den lett satiriske artikkelen på Screenrant: ”I’d only be half-kidding if I were to say that 75% of the time that a new leading man role is announced, I hear at least three people in our comment sections nominating Will Smith for the part. In fact, in my line of work I hear the name “Will Smith” mentioned so many times that it’s becoming something of a neurotic tick in my brain.”
 

Smith er også en skuespiller som har vunnet mange priser, også for sin musikkarriere, dog ennå ingen Oscar til tross for nominasjoner for Pursuit of Happyness og Ali. I 2001 tapte han Oscaren til Denzel Washington, som vel fikk den fordi han var forbigått tidligere, ikke fordi han var så god i Training Day, og i 2007 gikk den fortjent til Forest Whitaker for Last King of Scotland. Ifølge Will Smith er det morsomt å være svart skuespiller i Hollywood, og bortsett fra i disse to tilfellene, er det nok morsomt nettopp for Will Smith.

 

Samtidig er det vanskeligere å finne folk som har Will Smiths om sin favorittskuespiller enn for eksempel Sean Penn, Johnny Depp, eller til og med Alexander Skarsgård (ja damer, dette er et forsøk på å rette opp at jeg ikke nevnte ham i forrige blogg). Han har ikke ”it” slik Christian Bale har det, og er ikke en like god skuespiller som for eksempel Sean Penn. Omvendt er det ikke mange som ikke liker ham. Han har, når dette skrives 6.198. 761 som liker ham på Facebook. Og det er 600.000 flere enn for to uker siden. Og 3000 mer enn for en halv time siden. Vi snakker konkurrent til Lady Gaga og Obama her, som i følge nettavisene konkurrer om å være førstemann med 10 millioner tilhengere. Will Smith er kul, han er lett å like, nesten umulig å mislike, og han er nok en bedre skuespiller enn mange tror.

 

Det som imidlertid imponerer meg mest er Smith’s bredde og utvikling. Han ble først castet som en ”fast-talking” og kul actionhelt, slik svarte actionstjerner gjerne blir (Se for eksempel Rikke Schubarts bok Med magt og vold -actionfilm fra Dirty Harry til The Matrix ). Men han har altså utvidet og utnyttet sitt talent maksimalt etter det. Vi kan jo sammenligne karrieren hans med hans samtidige, om enn litt eldre, actionstjerner som Bruce Willis og Nicholas Cage. Man kan vel si at Bruce Willis også har maktet å utnytte sitt mer begrensede talent til det ytterste og holder koken i Die Hard 4.0 men han har ikke klart å utvide rollene sine på samme måte. Og Nicholas Cage klarer verken å finne roller innenfor og utenfor actiongenren som holder statusen ved like, eller gjør det mulig for ham å holde på sitt Beverly Hills-hus. Selv om han er morsom i Kick-ass.

 

Mine favorittroller blant Smiths filmer er den rørende rollen som enslig far i Pursuit of Happyness, og som en mann som bærer på en hemmelighet i Seven Pounds, som er enda mer rørende. I Pursuit of Happyness spiller han sammen med sin sønn Jaden Smith, og grepene han gjør med å spille med og sammen med sin familie, er noe av det en lureste en skuespiller kan gjøre om han vil pleie popularitet og image i Hollywood i dag. Sammen med å kombinere dette med en Facebookprofil som viser de mange gode sidene han har, for eksempel på forsidene av de viktigste magasinene.

 

Smith er kanskje ikke den beste skuespilleren i Hollywood i dag, men den mektigste, fordi har forvaltet sitt talent og sitt image best. Han skal bare holde seg unna scientologikirken, og om ikke kirkens innhold er ille nok, kan han sjekke hva det har gjort for Tom Cruise og John Travoltas karriere. Hans rolle som produsenten som gir en ukjent nordmann frie tøyler på settet og som følger med ham til hjembyen Fredrikstad for å ha filmpremiere i lille Norge er også god. Måten han spiller rollene som god far og som mannen i et seksuelt spennende ekteskap er enda bedre. Disse rolleprestasjonene kan du se på Skavlan, på forsiden av alle de amerikanske magasinene, eller til og med i KK. Han spiller rollen som stjerne like godt som alle de andre rollene han spiller i Hollywood. Eller riktigere, rollen som Hollywoodstjerne er hans beste.

 

Les Gjelsviks tidligere innlegg:

Vampyren eller nerden?

 Jeg, en kjøleskapsmagnetsamler

 

Anne Gjelsvik er fast spaltist på Rushprint.no. Hun er professor i filmvitenskap ved Institutt for kunst og medivitenskap, NTNU. Hun har særlig forsker på amerikansk samtidsfilm og forholdet film og samfunn. Hun har blant annet skrevet bøkene Mørkets øyne – filmkritikk, vurdering og analyse og Vondt og Vakkert – vold i audiovisuelle medier, og redigert boken Clint Eastwood’s Iwo Jima som kommer på Wallflower. Hun arbeider for tiden på et bokprosjekt om farsrollen i amerikansk samtidsfilm.

 

 

1 kommentar til Will Smith – den komplette stjernen

  1. Joda, kanskje. Men Eddie Murphy transcenderte også farge for en periode, (i likhet med Morgan Freeman), og hvor ble det av ham? Will Smith var en svært så kompetent Cassius Clay, men i andre filmer har han slått meg en slags SNL-skuespiller. Han er kanskje den største stjernen vi har dag, selv om en scientolog og mannen i DNB-reklamen muligens er uenig. Dessuten vi har knapt stjerner i dag utenom Angelina Jolie.
    Gratulerer med å ha redigert en Clint Eastwood-relatert bok for et forlag som Wallflower, men mitt første inntrykk er, litt fleipete:»Hvordan kunne du?!!» David Thomson har riktig nok kalt ham «vår tids mest respekterte amerikaner.» Slik sett bør han skrives om. Men det er respekt som leder film på fryktelig ville veier. Fra å være en lakonisk tredjerangs kopi av Steve McQueen som bare Don Siegel har visst å bruke, (Leone omtrent skuespillersikker), har han utviklet seg til vår tids Stanley Kramer. En heller selvtilfreds konservativ med selvinnrømmet begrenset talent, som gjennom sine skinnliberale, groteskt sentimentale melodramaer har smisket for det progressive Hollywood han privat forakter de siste tredve årene. Den testosteronsprengte misogynien i Sudden Impact synes veldig fjernt fra den aldrende og milde Eastwood, men på en måte mer ærlig. Unforgiven, hans påståtte mesterverk, er på sin side omtrent like troverdig som et realistisk bilde av det «det ville Vesten» som El Topo. Snart får han vel Nobels fredspris; det ville knapt nok kommet som et sjokk sett i forhold til hva vi har vært vant med fra Jagland og Lundestad. For erklært konservative Hollywood-regissører: Gi meg heller John Millus 7 dager i uken.

Legg igjen en kommentar

Will Smith – den komplette stjernen

Will Smith er noe mye større enn en actionstjerne. Min påstand er at han er den mest komplette stjernen i Hollywood i dag, skriver Anne Gjelsvik.

Man må jo la seg imponere over Harald Zwarts suksess med The Karate Kid. Det som likevel imponerer meg mest er at han er venn med Will Smith! Han er kanskje enda bedre venn med sønnen til Will Smith, men han er venn med Will Smith!! Dette er både en indikasjon på hvor høyt i Hollywood-hirarkiet Zwart har nådd, og en indikasjon på at han kan nå enda lenger.

 

Dette blogginnlegget er ikke bare inspirert av Harald Zwart’s suksess , men også bloggen til min gode danske kollega, Rikke Schubart.

 

Egentlig var hennes blogg bare en betimelig påminning om en noe glemt actionhelt. Men hun kom altså i skade for å fremheve Wesley Snipes på bekostning av Will Smith, ved å hevde at Snipes er den største svarte actionhelten etter Richard Roundtree (Shaft). Min første reaksjon var at det er ikke er riktig; Will er størst! Min andre reaksjon er at Will Smith er mye større, eller kanskje heller mye mer, enn en actionstjerne. Min påstand er at han er den mest komplette stjernen i Hollywood i dag.

 

Han er nemlig ikke bare actionstjerne, han er det hele. Han var rapper og tv-stjerne, han er filmstjerne, produsent, far og ektemann. Hans track record som stjerne i de mest inntjenende filmene i Hollwyood er ikke bare imponerende, den er trolig uslåelig. Han er den eneste skuespilleren som har åtte filmer på rad som har nådd til topps på åpningshelgen i det viktige box-office-raset som er filmindustriens målestokk. Og han har åtte filmer, på rad, som har spilt inn over 100millioner på det amerikanske hjemmemarkedet.

Will Smith er det sikreste navnet å ha på plakaten om du vil tjene penger og slik har det vært siden Bad Boys, og slik fortsatte det med Independence Day, Men in Black 1 & 2, I,Robot, I am Legend. Selv den dårlige Wild Wild West tjente penger med ham øverst på plakaten.

 

Det er ikke uten grunn av det harseleres om at Will Smith er det første navnet som nevnes når man skal caste en skuespiller, nesten uansett, men i alle fall om rollen er en svart mann. For eksempel i den lett satiriske artikkelen på Screenrant: ”I’d only be half-kidding if I were to say that 75% of the time that a new leading man role is announced, I hear at least three people in our comment sections nominating Will Smith for the part. In fact, in my line of work I hear the name “Will Smith” mentioned so many times that it’s becoming something of a neurotic tick in my brain.”
 

Smith er også en skuespiller som har vunnet mange priser, også for sin musikkarriere, dog ennå ingen Oscar til tross for nominasjoner for Pursuit of Happyness og Ali. I 2001 tapte han Oscaren til Denzel Washington, som vel fikk den fordi han var forbigått tidligere, ikke fordi han var så god i Training Day, og i 2007 gikk den fortjent til Forest Whitaker for Last King of Scotland. Ifølge Will Smith er det morsomt å være svart skuespiller i Hollywood, og bortsett fra i disse to tilfellene, er det nok morsomt nettopp for Will Smith.

 

Samtidig er det vanskeligere å finne folk som har Will Smiths om sin favorittskuespiller enn for eksempel Sean Penn, Johnny Depp, eller til og med Alexander Skarsgård (ja damer, dette er et forsøk på å rette opp at jeg ikke nevnte ham i forrige blogg). Han har ikke ”it” slik Christian Bale har det, og er ikke en like god skuespiller som for eksempel Sean Penn. Omvendt er det ikke mange som ikke liker ham. Han har, når dette skrives 6.198. 761 som liker ham på Facebook. Og det er 600.000 flere enn for to uker siden. Og 3000 mer enn for en halv time siden. Vi snakker konkurrent til Lady Gaga og Obama her, som i følge nettavisene konkurrer om å være førstemann med 10 millioner tilhengere. Will Smith er kul, han er lett å like, nesten umulig å mislike, og han er nok en bedre skuespiller enn mange tror.

 

Det som imidlertid imponerer meg mest er Smith’s bredde og utvikling. Han ble først castet som en ”fast-talking” og kul actionhelt, slik svarte actionstjerner gjerne blir (Se for eksempel Rikke Schubarts bok Med magt og vold -actionfilm fra Dirty Harry til The Matrix ). Men han har altså utvidet og utnyttet sitt talent maksimalt etter det. Vi kan jo sammenligne karrieren hans med hans samtidige, om enn litt eldre, actionstjerner som Bruce Willis og Nicholas Cage. Man kan vel si at Bruce Willis også har maktet å utnytte sitt mer begrensede talent til det ytterste og holder koken i Die Hard 4.0 men han har ikke klart å utvide rollene sine på samme måte. Og Nicholas Cage klarer verken å finne roller innenfor og utenfor actiongenren som holder statusen ved like, eller gjør det mulig for ham å holde på sitt Beverly Hills-hus. Selv om han er morsom i Kick-ass.

 

Mine favorittroller blant Smiths filmer er den rørende rollen som enslig far i Pursuit of Happyness, og som en mann som bærer på en hemmelighet i Seven Pounds, som er enda mer rørende. I Pursuit of Happyness spiller han sammen med sin sønn Jaden Smith, og grepene han gjør med å spille med og sammen med sin familie, er noe av det en lureste en skuespiller kan gjøre om han vil pleie popularitet og image i Hollywood i dag. Sammen med å kombinere dette med en Facebookprofil som viser de mange gode sidene han har, for eksempel på forsidene av de viktigste magasinene.

 

Smith er kanskje ikke den beste skuespilleren i Hollywood i dag, men den mektigste, fordi har forvaltet sitt talent og sitt image best. Han skal bare holde seg unna scientologikirken, og om ikke kirkens innhold er ille nok, kan han sjekke hva det har gjort for Tom Cruise og John Travoltas karriere. Hans rolle som produsenten som gir en ukjent nordmann frie tøyler på settet og som følger med ham til hjembyen Fredrikstad for å ha filmpremiere i lille Norge er også god. Måten han spiller rollene som god far og som mannen i et seksuelt spennende ekteskap er enda bedre. Disse rolleprestasjonene kan du se på Skavlan, på forsiden av alle de amerikanske magasinene, eller til og med i KK. Han spiller rollen som stjerne like godt som alle de andre rollene han spiller i Hollywood. Eller riktigere, rollen som Hollywoodstjerne er hans beste.

 

Les Gjelsviks tidligere innlegg:

Vampyren eller nerden?

 Jeg, en kjøleskapsmagnetsamler

 

Anne Gjelsvik er fast spaltist på Rushprint.no. Hun er professor i filmvitenskap ved Institutt for kunst og medivitenskap, NTNU. Hun har særlig forsker på amerikansk samtidsfilm og forholdet film og samfunn. Hun har blant annet skrevet bøkene Mørkets øyne – filmkritikk, vurdering og analyse og Vondt og Vakkert – vold i audiovisuelle medier, og redigert boken Clint Eastwood’s Iwo Jima som kommer på Wallflower. Hun arbeider for tiden på et bokprosjekt om farsrollen i amerikansk samtidsfilm.

 

 

One Response to Will Smith – den komplette stjernen

  1. Joda, kanskje. Men Eddie Murphy transcenderte også farge for en periode, (i likhet med Morgan Freeman), og hvor ble det av ham? Will Smith var en svært så kompetent Cassius Clay, men i andre filmer har han slått meg en slags SNL-skuespiller. Han er kanskje den største stjernen vi har dag, selv om en scientolog og mannen i DNB-reklamen muligens er uenig. Dessuten vi har knapt stjerner i dag utenom Angelina Jolie.
    Gratulerer med å ha redigert en Clint Eastwood-relatert bok for et forlag som Wallflower, men mitt første inntrykk er, litt fleipete:»Hvordan kunne du?!!» David Thomson har riktig nok kalt ham «vår tids mest respekterte amerikaner.» Slik sett bør han skrives om. Men det er respekt som leder film på fryktelig ville veier. Fra å være en lakonisk tredjerangs kopi av Steve McQueen som bare Don Siegel har visst å bruke, (Leone omtrent skuespillersikker), har han utviklet seg til vår tids Stanley Kramer. En heller selvtilfreds konservativ med selvinnrømmet begrenset talent, som gjennom sine skinnliberale, groteskt sentimentale melodramaer har smisket for det progressive Hollywood han privat forakter de siste tredve årene. Den testosteronsprengte misogynien i Sudden Impact synes veldig fjernt fra den aldrende og milde Eastwood, men på en måte mer ærlig. Unforgiven, hans påståtte mesterverk, er på sin side omtrent like troverdig som et realistisk bilde av det «det ville Vesten» som El Topo. Snart får han vel Nobels fredspris; det ville knapt nok kommet som et sjokk sett i forhold til hva vi har vært vant med fra Jagland og Lundestad. For erklært konservative Hollywood-regissører: Gi meg heller John Millus 7 dager i uken.

Legg igjen en kommentar

MENY