Vampyren eller nerden?

Det er i vampyrfortellingene den virkelige romantiske fortellingen lever i dag. Den romantiske helten, slik vi kjente ham er død, derfor trenger vi de levende døde, skriver Anne Gjelsvik.
 

Mange har forsøkt å fange hva vår tids fascinasjon for vampyrer består i, og hva som fanger, særlig de unge jentenes, interesse for fenomenet.  Hva ser de i vampyrene? Og ikke minst, har mange menn spurt seg, og meg: Hva ser de i Robert Pattinson? Ja, til og med forskere spør seg om det siste. Jeg vil her tilby et alternativt svar på det, nemlig; hva er alternativet?

Tenk deg, for hypotesens skyld, at du er en jente som har lyst å se en romantisk fortelling på kino, eller på dvd. Hva kan du så forlyste deg med, om du for eksempel vil velge noe nyere amerikansk?

Hvis du vil på kino, og ikke vil vente på The Twilight Saga: Eclipse, kan du se se She’s Out of My League, som handler om hvorvidt ”en helt gjennomsnittelig fyr (en ”femmer” på skalaen, et trekk han forøvrig deler med Harald Eia om vi skal tro Hjernevask), og en smart blond babe (”en tier”) kan finne ekte lykke sammen”. I den filmen spilles den ”romantiske helten” av Jay Baurchel, som tidligere har spilt birolle i en film med et lignende plot, nemlig Nick and Norah`s  Infinite Playlist, hvor Michael Cera spiller en lignende rolle. Det er en film du kan se på dvd, sammen med Adventureland, hvor Jesse Eisenberg spiller en lignende rolle, hvor han prøver å få drømmedama (spilt av Kirsten Stewart). Eller du kan se Youth in Revolt, hvor Michael Cera spiller en lignende rolle. Eller Knocked Up hvor Seth Rogen spiller en lignende rolle, men som har en plotvariant hvor det handler om ikke å få dame (eller barn), og hvor forskjellen mellom ham og henne (Katherine Heigl) trolig er større enn mellom en  ”femmer” og en ”ti-er” . Og hvor Jay Baurchel spiller en birolle, men er for dopa til å få dame, om jeg husker rett.

Jeg sier ikke at disse romantiske komediene ikke er morsomme, for det er de, i noe variabel grad, men er de romantiske?

For øvrig er jo de fleste romantiske komediene i dag såkalte ”Bromances”, som handler om gutter som egentlig liker best å henge med gutter, slik som Hangover, I Love You Man eller Forgetting Sarah Marshall.  Eller de litt eldre ”guttene” som liker å henge sammen i Hut Tub Time Machine. Disse filmene er derfor kanskje morsomst for gutter, og ingen av disse ”romantiske heltene” er plakatmateriale for jenterommene. Her er vel strengt tatt det beste alternativet, den beste plakaten altså, Prinsen av Persia. Jeg har imidlertid til gode å vurdere om den er en god romantisk film, men jeg er tvilende.

Siden jeg selv aldri slutter å drømme om den store romantikken venter jeg med lengsel på den gode romantiske komedien, og var derfor nesten ekstatisk når jeg fikk se (500) Days of Summer, som både er romantisk, rørende, morsom, og en intelligent, lekende og smart kommentar til genren. Hva mer kan man ønske seg av en romantisk komedie ? Jo, selvsagt en helt og heltinne man kan få romantiske forestillinger omkring. Sorry nerds!

Jeg for min del har problemer med å huske forskjellen på Jay Baruchel, Jesse Eisenberg og Michael Cera, som sammen med Jonah Hill og Seth Rogen har erstattet John Cusack og Tom Hanks i de romantiske komediene. ”Revenge of the Nerds”, der altså. Men det fantes en tid hvor en skuespiller som Cary Grant var leading man i romantiske komedier, og det fantes en tid hvor romantiske komedier var romantiske.

Romantiske fortellinger er basert på motstand, på at de elskende ikke kan få hverandre, eller at de kanskje ikke får hverandre, fordi verden, arven, pengene, moralen, eller skikkene står mellom dem. Derfor er Romeo & Julie og Anna Karenina de tidløse evige romantiske dramaene.  Og derfor er de mest romantiske filmene filmer som Casablanca, Titanic, Tatt av vinden eller The Notebook, som vel er den beste av de tåredryppene romansene de seneste årene.

Romantiske drømmer er basert på det uoppnåelige.  Derfor har ikke den romantiske fortellingen – i  vår ”Sex og singelliv-tid” – verken tragisk basis, eller troverdig dramaturgisk motstand. Hvis du vil ha en mann så er det vel ingenting som står i veien for at du bare kan ta ham? Penger, slekt, allerede gift – ingen hindring. Hvorfor skulle to mennesker som har lyst på hverandre ikke ha sex?

Derav behovet for Jane Austen og et revenge of kostymedramaene for få år siden. Selv britene, som fremdeles har et klassesamfunn, måtte tilbake til Victoriatiden (and beyond) for å finne virkelige hindringer for de elskende. Men britene klarte da også å revitalisere genren ved å adaptere romantiske romaner og  ved å utnytte andre kulturelle utfordringer; berømmelsen og medieverdenen som hindring i Notting Hill, eller kulturkollisjoner i det flerkulturelle som hindring i Bend It Like Beckman.

I dagens amerikanske romantiske komedie synes det største hinderet altså å være at han ikke er fullt så pen som henne. Tragisk nok ganske illustrerende for vårt skjønnhetsfikserte samfunn den hindringen der, men neppe et hinder som skaper de sterke romantiske følelsene hos en ung jente.

At du ikke kan få ham fordi han er død har litt mer tragisk substans. At du ikke kan få ham fordi han er livsfarlig har et spennende sug. At du ikke kan få ham fordi han er død og farlig, vel, ja, nå snakker vi. Derfor er vampyrfortellingene det eneste stedet den virkelige romantiske fortellingen lever i dag. Den romantiske helten, slik vi kjente ham er død, derfor trenger vi de levende døde.

 

Les Gjelsviks tidligere innlegg: Jeg, en kjøleskapsmagnetsamler

 

 

Anne Gjelsvik er fast spaltist på Rushprint.no. Hun er professor i filmvitenskap ved Institutt for kunst og medivitenskap, NTNU. Hun har særlig forsker på amerikansk samtidsfilm og forholdet film og samfunn. Hun har blant annet skrevet bøkene Mørkets øyne – filmkritikk, vurdering og analyse og Vondt og Vakkert – vold i audiovisuelle medier, og redigert boken Clint Eastwood’s Iwo Jima som kommer på Wallflower. Hun arbeider for tiden på et bokprosjekt om farsrollen i amerikansk samtidsfilm.

 

2 kommentarer til Vampyren eller nerden?

  1. Spennende artikkel med noen gode poenger. Men hvor mange idag er det som virkelig tror på et livslangt kjærlighetsforhold? F.eks. har terskelen for å skille seg blitt ekstremt lav de siste årene… Kanskje det er derfor behovet for overnaturlige historier melder seg? Fordi folk vet at det jordnære likevel ikke vil vare evig… Litt som Disney’s prinsesse-eventyr. The notebook synes jeg var kjempefin, men det er vel bare en urealistisk søtsuppe for de fleste…

    Men det er klart, det skal jo være motstand i en film for å gjøre den spennende. Det gjelder jo enhver film.

  2. Jeg vet ikke om du har hørt den teorien jeg hørte om dette på nrk radios «Verdt å vite» for en stund tilbake. Det var et program om statiske sammenhenger som ingen kunne forklare. Der ble det presentert den teorien at man i tider med republikanske presidenter laget flest Zombie filmer, mens man i tider med demokratiske presidenter produserte flest vampyr filmer. Det ble hevdet i programmet at dette kunne bevises statistisk, men man hadde ingen forklaringen på dette (innbilte?) fenomenet.

Legg igjen en kommentar

Vampyren eller nerden?

Det er i vampyrfortellingene den virkelige romantiske fortellingen lever i dag. Den romantiske helten, slik vi kjente ham er død, derfor trenger vi de levende døde, skriver Anne Gjelsvik.
 

Mange har forsøkt å fange hva vår tids fascinasjon for vampyrer består i, og hva som fanger, særlig de unge jentenes, interesse for fenomenet.  Hva ser de i vampyrene? Og ikke minst, har mange menn spurt seg, og meg: Hva ser de i Robert Pattinson? Ja, til og med forskere spør seg om det siste. Jeg vil her tilby et alternativt svar på det, nemlig; hva er alternativet?

Tenk deg, for hypotesens skyld, at du er en jente som har lyst å se en romantisk fortelling på kino, eller på dvd. Hva kan du så forlyste deg med, om du for eksempel vil velge noe nyere amerikansk?

Hvis du vil på kino, og ikke vil vente på The Twilight Saga: Eclipse, kan du se se She’s Out of My League, som handler om hvorvidt ”en helt gjennomsnittelig fyr (en ”femmer” på skalaen, et trekk han forøvrig deler med Harald Eia om vi skal tro Hjernevask), og en smart blond babe (”en tier”) kan finne ekte lykke sammen”. I den filmen spilles den ”romantiske helten” av Jay Baurchel, som tidligere har spilt birolle i en film med et lignende plot, nemlig Nick and Norah`s  Infinite Playlist, hvor Michael Cera spiller en lignende rolle. Det er en film du kan se på dvd, sammen med Adventureland, hvor Jesse Eisenberg spiller en lignende rolle, hvor han prøver å få drømmedama (spilt av Kirsten Stewart). Eller du kan se Youth in Revolt, hvor Michael Cera spiller en lignende rolle. Eller Knocked Up hvor Seth Rogen spiller en lignende rolle, men som har en plotvariant hvor det handler om ikke å få dame (eller barn), og hvor forskjellen mellom ham og henne (Katherine Heigl) trolig er større enn mellom en  ”femmer” og en ”ti-er” . Og hvor Jay Baurchel spiller en birolle, men er for dopa til å få dame, om jeg husker rett.

Jeg sier ikke at disse romantiske komediene ikke er morsomme, for det er de, i noe variabel grad, men er de romantiske?

For øvrig er jo de fleste romantiske komediene i dag såkalte ”Bromances”, som handler om gutter som egentlig liker best å henge med gutter, slik som Hangover, I Love You Man eller Forgetting Sarah Marshall.  Eller de litt eldre ”guttene” som liker å henge sammen i Hut Tub Time Machine. Disse filmene er derfor kanskje morsomst for gutter, og ingen av disse ”romantiske heltene” er plakatmateriale for jenterommene. Her er vel strengt tatt det beste alternativet, den beste plakaten altså, Prinsen av Persia. Jeg har imidlertid til gode å vurdere om den er en god romantisk film, men jeg er tvilende.

Siden jeg selv aldri slutter å drømme om den store romantikken venter jeg med lengsel på den gode romantiske komedien, og var derfor nesten ekstatisk når jeg fikk se (500) Days of Summer, som både er romantisk, rørende, morsom, og en intelligent, lekende og smart kommentar til genren. Hva mer kan man ønske seg av en romantisk komedie ? Jo, selvsagt en helt og heltinne man kan få romantiske forestillinger omkring. Sorry nerds!

Jeg for min del har problemer med å huske forskjellen på Jay Baruchel, Jesse Eisenberg og Michael Cera, som sammen med Jonah Hill og Seth Rogen har erstattet John Cusack og Tom Hanks i de romantiske komediene. ”Revenge of the Nerds”, der altså. Men det fantes en tid hvor en skuespiller som Cary Grant var leading man i romantiske komedier, og det fantes en tid hvor romantiske komedier var romantiske.

Romantiske fortellinger er basert på motstand, på at de elskende ikke kan få hverandre, eller at de kanskje ikke får hverandre, fordi verden, arven, pengene, moralen, eller skikkene står mellom dem. Derfor er Romeo & Julie og Anna Karenina de tidløse evige romantiske dramaene.  Og derfor er de mest romantiske filmene filmer som Casablanca, Titanic, Tatt av vinden eller The Notebook, som vel er den beste av de tåredryppene romansene de seneste årene.

Romantiske drømmer er basert på det uoppnåelige.  Derfor har ikke den romantiske fortellingen – i  vår ”Sex og singelliv-tid” – verken tragisk basis, eller troverdig dramaturgisk motstand. Hvis du vil ha en mann så er det vel ingenting som står i veien for at du bare kan ta ham? Penger, slekt, allerede gift – ingen hindring. Hvorfor skulle to mennesker som har lyst på hverandre ikke ha sex?

Derav behovet for Jane Austen og et revenge of kostymedramaene for få år siden. Selv britene, som fremdeles har et klassesamfunn, måtte tilbake til Victoriatiden (and beyond) for å finne virkelige hindringer for de elskende. Men britene klarte da også å revitalisere genren ved å adaptere romantiske romaner og  ved å utnytte andre kulturelle utfordringer; berømmelsen og medieverdenen som hindring i Notting Hill, eller kulturkollisjoner i det flerkulturelle som hindring i Bend It Like Beckman.

I dagens amerikanske romantiske komedie synes det største hinderet altså å være at han ikke er fullt så pen som henne. Tragisk nok ganske illustrerende for vårt skjønnhetsfikserte samfunn den hindringen der, men neppe et hinder som skaper de sterke romantiske følelsene hos en ung jente.

At du ikke kan få ham fordi han er død har litt mer tragisk substans. At du ikke kan få ham fordi han er livsfarlig har et spennende sug. At du ikke kan få ham fordi han er død og farlig, vel, ja, nå snakker vi. Derfor er vampyrfortellingene det eneste stedet den virkelige romantiske fortellingen lever i dag. Den romantiske helten, slik vi kjente ham er død, derfor trenger vi de levende døde.

 

Les Gjelsviks tidligere innlegg: Jeg, en kjøleskapsmagnetsamler

 

 

Anne Gjelsvik er fast spaltist på Rushprint.no. Hun er professor i filmvitenskap ved Institutt for kunst og medivitenskap, NTNU. Hun har særlig forsker på amerikansk samtidsfilm og forholdet film og samfunn. Hun har blant annet skrevet bøkene Mørkets øyne – filmkritikk, vurdering og analyse og Vondt og Vakkert – vold i audiovisuelle medier, og redigert boken Clint Eastwood’s Iwo Jima som kommer på Wallflower. Hun arbeider for tiden på et bokprosjekt om farsrollen i amerikansk samtidsfilm.

 

2 Responses to Vampyren eller nerden?

  1. Spennende artikkel med noen gode poenger. Men hvor mange idag er det som virkelig tror på et livslangt kjærlighetsforhold? F.eks. har terskelen for å skille seg blitt ekstremt lav de siste årene… Kanskje det er derfor behovet for overnaturlige historier melder seg? Fordi folk vet at det jordnære likevel ikke vil vare evig… Litt som Disney’s prinsesse-eventyr. The notebook synes jeg var kjempefin, men det er vel bare en urealistisk søtsuppe for de fleste…

    Men det er klart, det skal jo være motstand i en film for å gjøre den spennende. Det gjelder jo enhver film.

  2. Jeg vet ikke om du har hørt den teorien jeg hørte om dette på nrk radios «Verdt å vite» for en stund tilbake. Det var et program om statiske sammenhenger som ingen kunne forklare. Der ble det presentert den teorien at man i tider med republikanske presidenter laget flest Zombie filmer, mens man i tider med demokratiske presidenter produserte flest vampyr filmer. Det ble hevdet i programmet at dette kunne bevises statistisk, men man hadde ingen forklaringen på dette (innbilte?) fenomenet.

Legg igjen en kommentar

MENY