Treme – enda en verdens beste serie?

David Simons "oppfølger" til The Wire er sikkert genial, bevares, mye kredd og sånn, men når begynner det, egentlig? Arne Berggren har sett NRK-aktuelle Treme, her er hans dom.

Når dette skrives er jeg kommet til episode åtte av Treme, den nye serien til folkene bak The Wire, som i følge ikke så få er verdens beste tv-serie. Jeg må innrømme at det tok meg et par overtalinger fra kollega Sverre Knudsen før jeg fikk The Wire under huden. Jeg skjønte for det første ikke en dritt av hva de sa eller hva de snakket om, jeg syntes det gikk langsomt og etter tre episoder hev jeg inn håndklet. Det er kanskje noe med teksting av serier, og det er kanskje noe med tv-vanene, jeg vet ikke, men da jeg forsøkte andre gang noen måneder senere med engelsk teksting, samtidig som jeg ikke hadde noe som helst annet å slå ihjel tiden med, sa det klikk etter fire episoder.

 

Tv-vanene er kanskje ørlite i endring?  Jeg hører meg selv stadig oftere anbefale serier, men også si at ”du må gi den fire fem episoder, altså”. Brotherhood, Breaking Bad, for ikke snakke om Deadwood eller Mad Men – jeg kan ikke si at noen av dem satt som dritt i kram snø ved første episode. Jeg er vel en litt over middels tålmodig seriekonsument, tenker jeg, man blir på den ene siden litt mer villig til å jobbe dersom serien har et godt ry eller om man lukter at det er et eller annet der. På den annen side, man skal ikke jobbe mye med drama før man smittes av førsteaktsyndromet – du gir i utgangspunktet enhver historie knappe tyve minutter på å overbevise.

 

Etter The Wire kom Generation Kill fra de samme folkene, nærmest for et mellomspill å regne, jeg likte den litt motstrebende, det var ikke dette vi ventet på, vi ventet på … vel, det visste vel ingen, men så begynte ryktene å gå, så kom promoene og endelig hadde Treme premiere på selveste HBO denne våren. Jeg ruste den amerikanske iTuneskontoen og AppleTv, bare for å oppdage at dette var en av HBO-seriene som ikke umiddelbart blir lagt ut på iTunes. Jeg er i utgangspunktet tilhenger av å betale for åndsverk, men er samtidig like irritert når ikke de som forvalter rettighetene forstår at internett har forandret verden. Jeg kan ikke vente to år til den kommer i hyllene hos Narvesen med norsk teksting. Og fordi jeg lever av å skrive, betrakter jeg eventuelle ulovlig nedlastede kopier som kommer min vei som påsynskopier.

 

Og det er her vi er inne på dette med vaner i endring: Har du skaffet deg en amerikansk iTuneskonto, noe som strengt tatt ikke er helt etter Appleboka, laster du lovlig ned en episode samme dagen som den sendes på tv der borte. Med brukbart fibernett (30mbs) kjøper du en episode for en dollar eller to (HD), og kan trykke på play etter tyve sekunder. Medievitere bruker vel allerede tusenvis av årsverk på å analysere om dette gjør noe med tv-vanene mine, og selv om ingen har ringt på hjemme hos oss og spurt ennå, antar jeg fra hofta at jeg nå ihvertfall i større grad er villig til å investere tid i en serie enn før, og jeg antar uten videre at jeg kan tegne et diagram der kurven for seeropplevelse og glede på en eller annen måte korrelerer med antall minutter investert i den enkelte serie. Jo mer jeg ser en serie, desto mer tilbøyelig er jeg til å like den.

 

Dette høres naturligvis opplagt ut, man ser jo ganske enkelt ikke på serier man ikke liker, sier kanskje en overveiende del av folk som opplevde både seksti- og søttitallet, men det er nettopp det man gjør. Dette diagrammet viser kanskje egentlig også at folk er villig til å være lojal mot en serie, selv om seeropplevelsen strengt tatt ikke er så stor i starten. Og om noe er nytt, er det nettopp dette. Serieskaperne er en merkevare man er lojale mot. Vi er ikke blitt mindre kresne, vi er bare blitt trent opp til å bli litt mindre passive konsumenter og litt mer aktive og utholdende i møtet med tv-fortellingen.

Og det er vel omtrent der første episode av Treme kommer for å skape ny forvirring, for nå vet jeg jo hva jeg skal se etter, jeg vet at de tar seg god tid, jeg har sett så mye tv-serie nå, at jeg kjenner igjen kvalitet på om det så streames på en Nokiatelefon tre seterader foran meg på Jartrikken, jeg har fast side i Rushprint og klippekort på alle dramaturgiseminarene, men ut av skjermen velter minutt etter minutt med forberedelser til jazzparader i New Orleans, den dølleste vignetten siden vignettdesign ble en egen bransje og selv om jeg kjenner igjen den ene Wireskuespileren etter den andre og den søteste jenta fra Deadwood, Kim Dickens, kaster jeg blikk på kona og på klokken og er innom både Facebook og Twitter og yr.no.

 

Den første episoden var vel halvannen time, og bortsett fra at orkanen nettopp har herjet og at det er mye shabby shick rundt om i gatene der, for  å si det forsiktig, handlet Treme lissom ikke om noe. Hvor pokker var det dramatiske premisset? Hvor var motoren som skulle holde det hele i gang? Joda, de må pusse opp byen og få i gang jazzklubbene, men hva i all verden var det karakterene ville, bortsett fra å lufte ut fukt og forberede karneval? Dette var den merkeligste, treigeste og minst dramatiske suppa jeg hadde sett på laaaange tider. Anmeldensene der borte var ikke preget av voldsom begeistring, og på dramabloggene er alle som meg, litt … eh, entusiastisk avventende, hva pokker er dette, lissom,  det er sannsynligvis genialt, flott musikk, bevares, mye kredd og sånn, men asså, når begynner det, egentlig? Ville vi sett på dette halvdokumentære mølet om det ikke var for The Wire?

 

Men så, etter et par tre episoder tar det seg opp. De bruker bare så mye tid på å etablere miljøene, la oss bli kjent med karakterene, at vi virkelig dør etter at noe skal skje, hva som helst. For norske produsenter som avskyr skildring eller regissører som stryker scener uten tydelige og spissede konflikter, må Treme være tortur, for her snakker folk sammen som gode venner og er enige om det meste,  noen sliter med å skaffe penger til drosje og noen mangler munnstykke til en trombone, men særlig mye mer er det ikke i starten.

 

Allikevel, sakte men sikkert skjer det noe. Du oppdager de enkelte karakterenes utfordringer i livet, hva de sliter med, men de vifter ikke med digre plakater der wants og needs er sortert, det er ikke sånn at vi kunne fortalt dem hva som var det riktige å gjøre, og det er nå du forstår hva som gjør Treme til den mest lovende serien akkurat nå: Det finnes en tyngdekraft i dette universet, en eller annen moral, det finnes noe å holde fast i og du mer enn aner noe av den samme systemkritikken som i The Wire, hvordan Bushadminstrasjonen og politikerne brukte orkanens herjinger til å redesigne New Orleans etter etter eget politisk forgodtbefinnende. Det er noe med helikopterlyden i bakgrunnen, det er noe med blikket på politifolka, det er noe med latente rasismen, det er noe med hvordan musikken og byen spiller hovedroller, det er noe med en autentisitet vi kommer til å diskutere de neste tre årene, det er noe med … det meste. Det ulmer. Det er knapt plott og det er karakterer malt med løvtynn pensel, men det spiller. Etter å ha sett de første syv episodene, gikk jeg tilbake til episode 1 og kan altså nå konstatere at starten er utrolig presis, alle konflikter ligger der i hver eneste scene og jaggumeg liker jeg ikke vignetten, også. Treme ser foreløbig ut som en slags feelgoodvariant av The Wire. Litt mindre dreping, men saftigere samfunnskritikk, kanskje? Snart liker jeg gladjazz, også … Treme. Om to år får du den hos Narvesen.

 

Arne Berggren er fast spaltist i Rushprint. Du kan lese hans tidligere innlegg her.

 


    
   
 

3 kommentarer til Treme – enda en verdens beste serie?

  1. Har sett ferdig første sesong nå, og må si jeg er 100% begeistret. Jeg kan selvfølgelig skjønne det du sier om treg start og å måtte ha tålmodighet, men jeg er vel en såpass seriejunky at dette er noe jeg svelger temmelig ubevisst.

    Jeg ser helt klart likhetene til The Wire og det er en sylskarp politisk kritikk i bunn av denne serien. Jeg er spent på om det kommer til å bli et lignende løp som The Wire, hvor man for hver sesong for sett situasjonene fra et annet perspektiv (musikere, politi, politkere etc).

    Jeg tror ikke jeg vil si meg enig i at Treme er en lysere utgave av The Wire. Greit, det er ikke noe særlig til drap og heftig narkobruk, men det er jo tross alt en slags post apokalyptisk skildring, det er vanskelig å kunne sette seg inn i. Apropos så gjøres det jo et poeng ut av at kriminaliteten også forsvant med alle menneskene, og at den også så smått er på vei tilbake iløpet av første sesong.

    Den kanskje største likheten jeg ser med The Wire er den fantastiske castingen og de glimrende skuespillerne. Det er noe med hvordan Clarke Peters som spiller Alerbt Lambreuax utsråler autoritet som går rett gjennom skjermen, eller hvordan Melissa Leo som spiller Toni Bernette klarer å spille overgangen fra et smil til den totale fortvilelse iløpet av kun få sekunder i sørgetog scenen i episode 10. Og i motsetning til Arne Bergren føler jeg det er mye dybde i disse karakterene og gleder meg voldsomt til å bli bedre kjent med dem.

    Når det gjelder det som ble sagt om at vi som tilskuere har blitt mer tålmodige i forhold til seriemediet, er jeg kun delvis enig. Det er klart det har skjedd en forandring, hvor seriene tør å ta seg mere tid, og satse på at tilskueren skal henge med. Men slik jeg ser det, og har lest flere steder, ligner jo kanskje Treme og The Wire mer på en roman enn en tv serie i klassisk forstand. Så det er kanskje mer at vi sakte omstiller oss til å se en roman som sakte blir skrevet foran våre øyne, enn det at vi godtar en helt ny fortellermåte.

    Jeg gleder meg enormt til neste sesong.

    PS. Har blitt stor fan av musikken i serien

    Mighty cooty fiyo!

  2. Takk for kommentar. Jeg er helt enig at karakterene er gode og dype. Er forsåvidt enig at det ikke er en helt ny måte å fortelle på, men tiden de bruker, langsomheten – er noe nytt, stiller egentlig krav til meg som seer, tålmodighet. Når jeg kaller det en «feelgoodvariant» av The Wire, er det fordi de alle sammen hyller noe positivt – det er noe livsbejaende i serien, som det var mindre eller ingen ting av i The Wire. Men som jeg også sier – det er en kanskje saftigere samfunnskritikk ute og går her. Da jeg skrev artikkelen, hadde jeg ikke sett hele sesongen. Oppsummert: Jeg synes et par av linjene er svake – han pianisten (nederlender?) og fiolindama, er etter min mening svak. Jeg digger autoriteten til Big Chief, absolut, men ble det ikke litt vel mange scener med gutta som sitter i halvmørket og syr kostymer uten at det skjedde noe nytt? Uansett: Jeg digger serien, gleder meg til neste sesong. Klar for mer langsomt drama.

  3. Trenger ikke vente to år før du finner den på Narvesen. 27. april er datoen for DVD, men kanskje ikke på Narvesen, da.
    Jeg klarer dog ikke å være fullt så positiv som deg til første sesong. Pianisten og dama er en veldig svak historie, og litt mange av de scener avslører litt for tydelig at serieskaperne ønsker å vise frem sin kjærlighet til New Orleans, uten at de nødvendigvis har noe som motiverer det. Det virker rett og slett litt merkelig at en musiker i New Orleans stadig vekk løper rundt og skryter av Tipitana i 2010. Fin sang, men det er vel omtrent som at en norsk regissør skulle benytte enhver anledning til å fortelle turister om hvor bra Orions belte er. Jeg opplevde noe av serien som litt «tvunget». Men Bunk er like bra som i The Wire!

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Treme – enda en verdens beste serie?

David Simons "oppfølger" til The Wire er sikkert genial, bevares, mye kredd og sånn, men når begynner det, egentlig? Arne Berggren har sett NRK-aktuelle Treme, her er hans dom.

Når dette skrives er jeg kommet til episode åtte av Treme, den nye serien til folkene bak The Wire, som i følge ikke så få er verdens beste tv-serie. Jeg må innrømme at det tok meg et par overtalinger fra kollega Sverre Knudsen før jeg fikk The Wire under huden. Jeg skjønte for det første ikke en dritt av hva de sa eller hva de snakket om, jeg syntes det gikk langsomt og etter tre episoder hev jeg inn håndklet. Det er kanskje noe med teksting av serier, og det er kanskje noe med tv-vanene, jeg vet ikke, men da jeg forsøkte andre gang noen måneder senere med engelsk teksting, samtidig som jeg ikke hadde noe som helst annet å slå ihjel tiden med, sa det klikk etter fire episoder.

 

Tv-vanene er kanskje ørlite i endring?  Jeg hører meg selv stadig oftere anbefale serier, men også si at ”du må gi den fire fem episoder, altså”. Brotherhood, Breaking Bad, for ikke snakke om Deadwood eller Mad Men – jeg kan ikke si at noen av dem satt som dritt i kram snø ved første episode. Jeg er vel en litt over middels tålmodig seriekonsument, tenker jeg, man blir på den ene siden litt mer villig til å jobbe dersom serien har et godt ry eller om man lukter at det er et eller annet der. På den annen side, man skal ikke jobbe mye med drama før man smittes av førsteaktsyndromet – du gir i utgangspunktet enhver historie knappe tyve minutter på å overbevise.

 

Etter The Wire kom Generation Kill fra de samme folkene, nærmest for et mellomspill å regne, jeg likte den litt motstrebende, det var ikke dette vi ventet på, vi ventet på … vel, det visste vel ingen, men så begynte ryktene å gå, så kom promoene og endelig hadde Treme premiere på selveste HBO denne våren. Jeg ruste den amerikanske iTuneskontoen og AppleTv, bare for å oppdage at dette var en av HBO-seriene som ikke umiddelbart blir lagt ut på iTunes. Jeg er i utgangspunktet tilhenger av å betale for åndsverk, men er samtidig like irritert når ikke de som forvalter rettighetene forstår at internett har forandret verden. Jeg kan ikke vente to år til den kommer i hyllene hos Narvesen med norsk teksting. Og fordi jeg lever av å skrive, betrakter jeg eventuelle ulovlig nedlastede kopier som kommer min vei som påsynskopier.

 

Og det er her vi er inne på dette med vaner i endring: Har du skaffet deg en amerikansk iTuneskonto, noe som strengt tatt ikke er helt etter Appleboka, laster du lovlig ned en episode samme dagen som den sendes på tv der borte. Med brukbart fibernett (30mbs) kjøper du en episode for en dollar eller to (HD), og kan trykke på play etter tyve sekunder. Medievitere bruker vel allerede tusenvis av årsverk på å analysere om dette gjør noe med tv-vanene mine, og selv om ingen har ringt på hjemme hos oss og spurt ennå, antar jeg fra hofta at jeg nå ihvertfall i større grad er villig til å investere tid i en serie enn før, og jeg antar uten videre at jeg kan tegne et diagram der kurven for seeropplevelse og glede på en eller annen måte korrelerer med antall minutter investert i den enkelte serie. Jo mer jeg ser en serie, desto mer tilbøyelig er jeg til å like den.

 

Dette høres naturligvis opplagt ut, man ser jo ganske enkelt ikke på serier man ikke liker, sier kanskje en overveiende del av folk som opplevde både seksti- og søttitallet, men det er nettopp det man gjør. Dette diagrammet viser kanskje egentlig også at folk er villig til å være lojal mot en serie, selv om seeropplevelsen strengt tatt ikke er så stor i starten. Og om noe er nytt, er det nettopp dette. Serieskaperne er en merkevare man er lojale mot. Vi er ikke blitt mindre kresne, vi er bare blitt trent opp til å bli litt mindre passive konsumenter og litt mer aktive og utholdende i møtet med tv-fortellingen.

Og det er vel omtrent der første episode av Treme kommer for å skape ny forvirring, for nå vet jeg jo hva jeg skal se etter, jeg vet at de tar seg god tid, jeg har sett så mye tv-serie nå, at jeg kjenner igjen kvalitet på om det så streames på en Nokiatelefon tre seterader foran meg på Jartrikken, jeg har fast side i Rushprint og klippekort på alle dramaturgiseminarene, men ut av skjermen velter minutt etter minutt med forberedelser til jazzparader i New Orleans, den dølleste vignetten siden vignettdesign ble en egen bransje og selv om jeg kjenner igjen den ene Wireskuespileren etter den andre og den søteste jenta fra Deadwood, Kim Dickens, kaster jeg blikk på kona og på klokken og er innom både Facebook og Twitter og yr.no.

 

Den første episoden var vel halvannen time, og bortsett fra at orkanen nettopp har herjet og at det er mye shabby shick rundt om i gatene der, for  å si det forsiktig, handlet Treme lissom ikke om noe. Hvor pokker var det dramatiske premisset? Hvor var motoren som skulle holde det hele i gang? Joda, de må pusse opp byen og få i gang jazzklubbene, men hva i all verden var det karakterene ville, bortsett fra å lufte ut fukt og forberede karneval? Dette var den merkeligste, treigeste og minst dramatiske suppa jeg hadde sett på laaaange tider. Anmeldensene der borte var ikke preget av voldsom begeistring, og på dramabloggene er alle som meg, litt … eh, entusiastisk avventende, hva pokker er dette, lissom,  det er sannsynligvis genialt, flott musikk, bevares, mye kredd og sånn, men asså, når begynner det, egentlig? Ville vi sett på dette halvdokumentære mølet om det ikke var for The Wire?

 

Men så, etter et par tre episoder tar det seg opp. De bruker bare så mye tid på å etablere miljøene, la oss bli kjent med karakterene, at vi virkelig dør etter at noe skal skje, hva som helst. For norske produsenter som avskyr skildring eller regissører som stryker scener uten tydelige og spissede konflikter, må Treme være tortur, for her snakker folk sammen som gode venner og er enige om det meste,  noen sliter med å skaffe penger til drosje og noen mangler munnstykke til en trombone, men særlig mye mer er det ikke i starten.

 

Allikevel, sakte men sikkert skjer det noe. Du oppdager de enkelte karakterenes utfordringer i livet, hva de sliter med, men de vifter ikke med digre plakater der wants og needs er sortert, det er ikke sånn at vi kunne fortalt dem hva som var det riktige å gjøre, og det er nå du forstår hva som gjør Treme til den mest lovende serien akkurat nå: Det finnes en tyngdekraft i dette universet, en eller annen moral, det finnes noe å holde fast i og du mer enn aner noe av den samme systemkritikken som i The Wire, hvordan Bushadminstrasjonen og politikerne brukte orkanens herjinger til å redesigne New Orleans etter etter eget politisk forgodtbefinnende. Det er noe med helikopterlyden i bakgrunnen, det er noe med blikket på politifolka, det er noe med latente rasismen, det er noe med hvordan musikken og byen spiller hovedroller, det er noe med en autentisitet vi kommer til å diskutere de neste tre årene, det er noe med … det meste. Det ulmer. Det er knapt plott og det er karakterer malt med løvtynn pensel, men det spiller. Etter å ha sett de første syv episodene, gikk jeg tilbake til episode 1 og kan altså nå konstatere at starten er utrolig presis, alle konflikter ligger der i hver eneste scene og jaggumeg liker jeg ikke vignetten, også. Treme ser foreløbig ut som en slags feelgoodvariant av The Wire. Litt mindre dreping, men saftigere samfunnskritikk, kanskje? Snart liker jeg gladjazz, også … Treme. Om to år får du den hos Narvesen.

 

Arne Berggren er fast spaltist i Rushprint. Du kan lese hans tidligere innlegg her.

 


    
   
 

3 Responses to Treme – enda en verdens beste serie?

  1. Har sett ferdig første sesong nå, og må si jeg er 100% begeistret. Jeg kan selvfølgelig skjønne det du sier om treg start og å måtte ha tålmodighet, men jeg er vel en såpass seriejunky at dette er noe jeg svelger temmelig ubevisst.

    Jeg ser helt klart likhetene til The Wire og det er en sylskarp politisk kritikk i bunn av denne serien. Jeg er spent på om det kommer til å bli et lignende løp som The Wire, hvor man for hver sesong for sett situasjonene fra et annet perspektiv (musikere, politi, politkere etc).

    Jeg tror ikke jeg vil si meg enig i at Treme er en lysere utgave av The Wire. Greit, det er ikke noe særlig til drap og heftig narkobruk, men det er jo tross alt en slags post apokalyptisk skildring, det er vanskelig å kunne sette seg inn i. Apropos så gjøres det jo et poeng ut av at kriminaliteten også forsvant med alle menneskene, og at den også så smått er på vei tilbake iløpet av første sesong.

    Den kanskje største likheten jeg ser med The Wire er den fantastiske castingen og de glimrende skuespillerne. Det er noe med hvordan Clarke Peters som spiller Alerbt Lambreuax utsråler autoritet som går rett gjennom skjermen, eller hvordan Melissa Leo som spiller Toni Bernette klarer å spille overgangen fra et smil til den totale fortvilelse iløpet av kun få sekunder i sørgetog scenen i episode 10. Og i motsetning til Arne Bergren føler jeg det er mye dybde i disse karakterene og gleder meg voldsomt til å bli bedre kjent med dem.

    Når det gjelder det som ble sagt om at vi som tilskuere har blitt mer tålmodige i forhold til seriemediet, er jeg kun delvis enig. Det er klart det har skjedd en forandring, hvor seriene tør å ta seg mere tid, og satse på at tilskueren skal henge med. Men slik jeg ser det, og har lest flere steder, ligner jo kanskje Treme og The Wire mer på en roman enn en tv serie i klassisk forstand. Så det er kanskje mer at vi sakte omstiller oss til å se en roman som sakte blir skrevet foran våre øyne, enn det at vi godtar en helt ny fortellermåte.

    Jeg gleder meg enormt til neste sesong.

    PS. Har blitt stor fan av musikken i serien

    Mighty cooty fiyo!

  2. Takk for kommentar. Jeg er helt enig at karakterene er gode og dype. Er forsåvidt enig at det ikke er en helt ny måte å fortelle på, men tiden de bruker, langsomheten – er noe nytt, stiller egentlig krav til meg som seer, tålmodighet. Når jeg kaller det en «feelgoodvariant» av The Wire, er det fordi de alle sammen hyller noe positivt – det er noe livsbejaende i serien, som det var mindre eller ingen ting av i The Wire. Men som jeg også sier – det er en kanskje saftigere samfunnskritikk ute og går her. Da jeg skrev artikkelen, hadde jeg ikke sett hele sesongen. Oppsummert: Jeg synes et par av linjene er svake – han pianisten (nederlender?) og fiolindama, er etter min mening svak. Jeg digger autoriteten til Big Chief, absolut, men ble det ikke litt vel mange scener med gutta som sitter i halvmørket og syr kostymer uten at det skjedde noe nytt? Uansett: Jeg digger serien, gleder meg til neste sesong. Klar for mer langsomt drama.

  3. Trenger ikke vente to år før du finner den på Narvesen. 27. april er datoen for DVD, men kanskje ikke på Narvesen, da.
    Jeg klarer dog ikke å være fullt så positiv som deg til første sesong. Pianisten og dama er en veldig svak historie, og litt mange av de scener avslører litt for tydelig at serieskaperne ønsker å vise frem sin kjærlighet til New Orleans, uten at de nødvendigvis har noe som motiverer det. Det virker rett og slett litt merkelig at en musiker i New Orleans stadig vekk løper rundt og skryter av Tipitana i 2010. Fin sang, men det er vel omtrent som at en norsk regissør skulle benytte enhver anledning til å fortelle turister om hvor bra Orions belte er. Jeg opplevde noe av serien som litt «tvunget». Men Bunk er like bra som i The Wire!

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY