Forbanna møkkascene!

Det er med tv-serier som med sex, egentlig. Det hjelper lite å lese om det i lengden, konstaterer Arne Berggren som har regidebutert på andre sesongen av sin egen serie, Hvaler.
 

Du har begynt å venne deg til å bli kalt regissør. Du er forbi de første ukenes forbauselse over at folk spør deg hvordan du vil ha det, om alt er i orden, om vi kan gjøre sånn eller sånn og om du er fornøyd. Du har hatt dine første mareritt om kontinuitet, i søvne har du opplevd en slags evigvarende Groundhog Day fordi det ene bildet i drømmen ikke klippet med det andre og man kommer bare ikke videre. Det er mandag morgen, du møter frisk og uthvilt og det er da du oppdager det, at du står der med en real møkkascene. Den handler ikke om noen ting, men den handler om akkurat nok til at den ikke kan strykes helt. Du skal til å forbanne inkompetente forfattere, men husker i samme øyeblikk at den ansvarlige bak møkkascenen er deg selv.
 

Det fins nok av mennesker i Norge som kan fortelle deg hva som er galt med serien du har vært med å lage. Eller manus. Det er vel sånn at jo mindre erfaring du selv har, desto mer skråsikker kan du være. Jeg liker å høre på hva folk flest synes. Når en drosjesjåfør eller damen på konditoriet sier noe om det du har laget, skal du lytte nøye. Inni der fins det et snev av sannhet. Jeg har mindre igjen for å lytte til fagfolk uten særlig praktisk erfaring.

 

Det er med tv-serier som med sex, egentlig. Det hjelper lite å lese om det i lengden. Du kan sitte på ræva i et klasserom på Lillehammer og brøle kontinuitetsfeil eller analysere Citizen Kane atter en gang, men det blir ikke bedre tv-drama av det, dessverre. Og heldigvis. Det skal uhyre mye flaks og talent til for å produsere, regissere eller skrive en bra tv-serie når du er 27. Gudskjelov. Jeg sier ikke at jeg har skrevet noe grensesprengende eller sjangeroverskridende, jeg gjør ikke det, men jeg registrerer at de beste serieskaperne jeg har møtt eller lest om er mennesker med mye grått hår og erfaring. Heldigvis. Og dessverre. Vi reiser jevnlig på sånne seminarer der vi diskuterer hvordan norsk drama skal bli best i verden før vi drikker oss kanakkas og snakker dritt om Sverige. Det er i grunnen bare et eneste svar på det. Vi trenger ikke bedre historier, andre skuespillere, mer penger. Det vi trenger er ganske enkelt mer erfaring. Den kunnskapen som samles opp i et team er gull. Når et team får jobbe sammen enda en gang, og enda en, og enda en … da oppstår en eksponensiell vekst i læringskurven. Jeg er ikke tvil om at Hvaler sesong to er minst 50 prosent bedre enn sesong 1, uansett hva folk måte mene om serien. Vi tror kort og godt en ny sesong er en god investering for tv-bransjen og for kanalen, for alle som er opptatt av drama og tv-serier, enten de liker Himmelblå, Hvaler eller Karl den 3.
  

Så da er det vel sånn at settet oversvømmes av trainees, studenter, wannabees, folk fra bransjen som vil lære? Syvogtyveåringene som går med lue og vil opp og frem? Nope. Med fare for å bli gammal og satt, men det forundrer meg. Det passer meg utmerket at 27-åringene er ganske blottet for aggressiv drive, de må gjerne se Six Feet Under og The Wire igjen og om igjen til de blør, men reell erfaring får du bare ved å henge på et sett, sitte i klippen, lese manus, skrive, hive, skrive, lytte og mingle. Det lages ikke mange langserier i Norge. Hvorfor gjennomdokumenteres det ikke, de feilene og oppdagelsene vi gjør? Hvor er studentene? Eller lærerne som vet best når de står ved tavla? Norske film og tv-manus er for det meste råmateriale. Det er påfallende få norske dramatikere som har ullundertøy og liker seg utendørs. Jeg snakker av erfaring. Fordømt latsabb.    
     

Men det er mandag. Og du står der. På settet. Du har skaffet deg en voldsom dunjakke og en syntetisk bjørnefitte og legger stemmen i et stadig dypere toneleie. Du har din egen møkkascene i henda, og synd for deg, for akkurat nå har den ene skuespilleren mensen, den andre er fyllesjuk og sjalu, statisten forstår ikke norsk og to menn med trykkluftbor og dampveivals har akkurat startet akkordbasert arbeid i gaten der noen garanterte at det ville være stille som i graven. Da hjelper det ikke at scenen er crap. Du må bare gå i deg selv, forsøke å lære noe av det, putte det inn i den eksponesielle og astronomiske læringskurven du skrøt av.
    

Folk har altfor stor respekt for forfattere. Noen ganger. Jeg mener forfattere bør bæres på gullstol og stå på sokkel. Men ikke alltid. Og selv tror vi en scene er fin fordi dialogen virker veldig smart. Og skuespillere er ikke så intellektuelle og glupe alltid som vi tror. De stiller spørsmål som om de er i slekt med Pinter og Tsjekov, de maser om motivasjon, men de tenker på karakteren sin, sjelden på seeren. De har gode bullshitfiltre, for all del, men kommer det en real stinker av en scene gjennom prosessen, er det gjerne fordi en skuespilller sa det var gull, her var det undertekst, gitt, her var det et stort spillerom, her var det muligheter. Ja, ja, sa noen, jeg skjønner ikke en dritt, jeg, men vi får ha den med inntil videre, da lissom, han fikk jo en eller annen pris en gang. Og sånn fortsetter det.

 

Forfatteren blir kulten når det skal strykes, og da er det garantert fordi man tror at lange scener er spennende i seg selv. Dårlige scener er ofte tablåer, skildringer, små collager og stemninger. Eller så er det julekort der, små hilsener til en gammel flamme eller noen i klassen, hilsen hjem, som det heter. Eller så handler scenen om flere ting på en gang. Eller for å si det veldig enkelt, det er ikke så godt å si hva scenen handler om og på hvilken måte den driver en av historielinjene videre.

 

Joda, det høres så lett ut, når man sier det sånn. Eller når man sier at en scene skal ha en start, vendepunkt og en slutt. Eller at en karakter driver scenen og vil noe som den andre i scenen absolutt ikke vil gi fra seg. Det er så lett som ikkeno’, men allikevel så utrolig vanskelig noen ganger. Det er fordømt vrient å skrive enkelt og banalt så alle skjønner det. Å lage lange scener med masse tilsynelatende eksistensiell dialog og kjøre kamera frem og tilbake og legge på Arvo Pärt er det enkleste i verden. Å skrive en scene der en eldre dame ganske enkelt får høre at sønnen ikke kommer hjem mer, er vanskelig. Eller at noen ikke elsker en annen. Eller at det er jeg som er morderen. Eller at jeg har tenkt å forlate familien. Eller at noen bare skal ut å kjøpe røyk. Det er lett å sause alt dette inn i en scene, men hver for seg er det en øvelse for viderekomne. Heldigvis. Og dessverre.
    

Men så er det altså mandag, kaffen er drukket, skyene letter litt og alle er i posisjon. Man blokker litt og man har allerede lært seg et av tricksene. Du ser på skuespilleren, setter på deg instruktørtryne og rynker brynene. Hvorfor sier du den replikken? spør du. Eller: Hvorfor kommer du inn her? Hvor skal du? Jeg aner ikke, sier skuespilleren, men kanskje fordi… Har du flaks, kommer det opp en idé. Man putter på en replikk og stryker en annen. Inn med en rekvisitt. Litt impro. Man drar den i land. Såvidt. Og når dagen er over, er du ganske fornøyd. Kan hende du tror du er ganske flink. Vel, da tar du feil. Det er på sånne dager du skal legge ut litt til småfuglene. Si noe pent til en du forakter. Tygge all maten ekstra lenge. Takke verneengelen. Ja, du skjønner poenget. Og viser det seg at møkkascenen fortsatt stinker, tar vi den i klippen uansett. Amen.

 

Arne Berggren skriver denne faste spalten i papirutgaven av Rushprint

 

        
 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Forbanna møkkascene!

Det er med tv-serier som med sex, egentlig. Det hjelper lite å lese om det i lengden, konstaterer Arne Berggren som har regidebutert på andre sesongen av sin egen serie, Hvaler.
 

Du har begynt å venne deg til å bli kalt regissør. Du er forbi de første ukenes forbauselse over at folk spør deg hvordan du vil ha det, om alt er i orden, om vi kan gjøre sånn eller sånn og om du er fornøyd. Du har hatt dine første mareritt om kontinuitet, i søvne har du opplevd en slags evigvarende Groundhog Day fordi det ene bildet i drømmen ikke klippet med det andre og man kommer bare ikke videre. Det er mandag morgen, du møter frisk og uthvilt og det er da du oppdager det, at du står der med en real møkkascene. Den handler ikke om noen ting, men den handler om akkurat nok til at den ikke kan strykes helt. Du skal til å forbanne inkompetente forfattere, men husker i samme øyeblikk at den ansvarlige bak møkkascenen er deg selv.
 

Det fins nok av mennesker i Norge som kan fortelle deg hva som er galt med serien du har vært med å lage. Eller manus. Det er vel sånn at jo mindre erfaring du selv har, desto mer skråsikker kan du være. Jeg liker å høre på hva folk flest synes. Når en drosjesjåfør eller damen på konditoriet sier noe om det du har laget, skal du lytte nøye. Inni der fins det et snev av sannhet. Jeg har mindre igjen for å lytte til fagfolk uten særlig praktisk erfaring.

 

Det er med tv-serier som med sex, egentlig. Det hjelper lite å lese om det i lengden. Du kan sitte på ræva i et klasserom på Lillehammer og brøle kontinuitetsfeil eller analysere Citizen Kane atter en gang, men det blir ikke bedre tv-drama av det, dessverre. Og heldigvis. Det skal uhyre mye flaks og talent til for å produsere, regissere eller skrive en bra tv-serie når du er 27. Gudskjelov. Jeg sier ikke at jeg har skrevet noe grensesprengende eller sjangeroverskridende, jeg gjør ikke det, men jeg registrerer at de beste serieskaperne jeg har møtt eller lest om er mennesker med mye grått hår og erfaring. Heldigvis. Og dessverre. Vi reiser jevnlig på sånne seminarer der vi diskuterer hvordan norsk drama skal bli best i verden før vi drikker oss kanakkas og snakker dritt om Sverige. Det er i grunnen bare et eneste svar på det. Vi trenger ikke bedre historier, andre skuespillere, mer penger. Det vi trenger er ganske enkelt mer erfaring. Den kunnskapen som samles opp i et team er gull. Når et team får jobbe sammen enda en gang, og enda en, og enda en … da oppstår en eksponensiell vekst i læringskurven. Jeg er ikke tvil om at Hvaler sesong to er minst 50 prosent bedre enn sesong 1, uansett hva folk måte mene om serien. Vi tror kort og godt en ny sesong er en god investering for tv-bransjen og for kanalen, for alle som er opptatt av drama og tv-serier, enten de liker Himmelblå, Hvaler eller Karl den 3.
  

Så da er det vel sånn at settet oversvømmes av trainees, studenter, wannabees, folk fra bransjen som vil lære? Syvogtyveåringene som går med lue og vil opp og frem? Nope. Med fare for å bli gammal og satt, men det forundrer meg. Det passer meg utmerket at 27-åringene er ganske blottet for aggressiv drive, de må gjerne se Six Feet Under og The Wire igjen og om igjen til de blør, men reell erfaring får du bare ved å henge på et sett, sitte i klippen, lese manus, skrive, hive, skrive, lytte og mingle. Det lages ikke mange langserier i Norge. Hvorfor gjennomdokumenteres det ikke, de feilene og oppdagelsene vi gjør? Hvor er studentene? Eller lærerne som vet best når de står ved tavla? Norske film og tv-manus er for det meste råmateriale. Det er påfallende få norske dramatikere som har ullundertøy og liker seg utendørs. Jeg snakker av erfaring. Fordømt latsabb.    
     

Men det er mandag. Og du står der. På settet. Du har skaffet deg en voldsom dunjakke og en syntetisk bjørnefitte og legger stemmen i et stadig dypere toneleie. Du har din egen møkkascene i henda, og synd for deg, for akkurat nå har den ene skuespilleren mensen, den andre er fyllesjuk og sjalu, statisten forstår ikke norsk og to menn med trykkluftbor og dampveivals har akkurat startet akkordbasert arbeid i gaten der noen garanterte at det ville være stille som i graven. Da hjelper det ikke at scenen er crap. Du må bare gå i deg selv, forsøke å lære noe av det, putte det inn i den eksponesielle og astronomiske læringskurven du skrøt av.
    

Folk har altfor stor respekt for forfattere. Noen ganger. Jeg mener forfattere bør bæres på gullstol og stå på sokkel. Men ikke alltid. Og selv tror vi en scene er fin fordi dialogen virker veldig smart. Og skuespillere er ikke så intellektuelle og glupe alltid som vi tror. De stiller spørsmål som om de er i slekt med Pinter og Tsjekov, de maser om motivasjon, men de tenker på karakteren sin, sjelden på seeren. De har gode bullshitfiltre, for all del, men kommer det en real stinker av en scene gjennom prosessen, er det gjerne fordi en skuespilller sa det var gull, her var det undertekst, gitt, her var det et stort spillerom, her var det muligheter. Ja, ja, sa noen, jeg skjønner ikke en dritt, jeg, men vi får ha den med inntil videre, da lissom, han fikk jo en eller annen pris en gang. Og sånn fortsetter det.

 

Forfatteren blir kulten når det skal strykes, og da er det garantert fordi man tror at lange scener er spennende i seg selv. Dårlige scener er ofte tablåer, skildringer, små collager og stemninger. Eller så er det julekort der, små hilsener til en gammel flamme eller noen i klassen, hilsen hjem, som det heter. Eller så handler scenen om flere ting på en gang. Eller for å si det veldig enkelt, det er ikke så godt å si hva scenen handler om og på hvilken måte den driver en av historielinjene videre.

 

Joda, det høres så lett ut, når man sier det sånn. Eller når man sier at en scene skal ha en start, vendepunkt og en slutt. Eller at en karakter driver scenen og vil noe som den andre i scenen absolutt ikke vil gi fra seg. Det er så lett som ikkeno’, men allikevel så utrolig vanskelig noen ganger. Det er fordømt vrient å skrive enkelt og banalt så alle skjønner det. Å lage lange scener med masse tilsynelatende eksistensiell dialog og kjøre kamera frem og tilbake og legge på Arvo Pärt er det enkleste i verden. Å skrive en scene der en eldre dame ganske enkelt får høre at sønnen ikke kommer hjem mer, er vanskelig. Eller at noen ikke elsker en annen. Eller at det er jeg som er morderen. Eller at jeg har tenkt å forlate familien. Eller at noen bare skal ut å kjøpe røyk. Det er lett å sause alt dette inn i en scene, men hver for seg er det en øvelse for viderekomne. Heldigvis. Og dessverre.
    

Men så er det altså mandag, kaffen er drukket, skyene letter litt og alle er i posisjon. Man blokker litt og man har allerede lært seg et av tricksene. Du ser på skuespilleren, setter på deg instruktørtryne og rynker brynene. Hvorfor sier du den replikken? spør du. Eller: Hvorfor kommer du inn her? Hvor skal du? Jeg aner ikke, sier skuespilleren, men kanskje fordi… Har du flaks, kommer det opp en idé. Man putter på en replikk og stryker en annen. Inn med en rekvisitt. Litt impro. Man drar den i land. Såvidt. Og når dagen er over, er du ganske fornøyd. Kan hende du tror du er ganske flink. Vel, da tar du feil. Det er på sånne dager du skal legge ut litt til småfuglene. Si noe pent til en du forakter. Tygge all maten ekstra lenge. Takke verneengelen. Ja, du skjønner poenget. Og viser det seg at møkkascenen fortsatt stinker, tar vi den i klippen uansett. Amen.

 

Arne Berggren skriver denne faste spalten i papirutgaven av Rushprint

 

        
 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY