Ta alle talentene på alvor!

Flere av de som har uttalt seg om rapporten om kjønnsbalansen i norsk film, kan ikke ha lest den, skriver filmfotograf Signe Pahle, som ønsker større fokus på talentene blant kvinnene.
 

I januar 2010 fikk Norge sin første kvinnelige filmfotograf på spillefilm.
Vi har laget over 1000 filmer i over 100 år.

Til sammenligning fikk vi vår første kvinnelige prest i 1961, vår første kvinnelige ubåtsjef i forsvaret i 1995 og vår første kvinnelige statsminister i 1981.

Det er en skjev kjønnsbalanse i norsk film. Man kan være enig eller ikke enig om det skal være slik, men tallene er tydelige og udiskuterbare.

Løsningen på den skjeve kjønnsbalansen kan derimot diskuteres, noe som har resultert i rapporten “Ta alle talentene i bruk” som ble overlevert til kulturminister Anniken Huitfeldt i januar i år.

Etter rapporten er det debattert flittig i både Rushprint og annen presse, og jeg har dessverre inntrykk av at flere av de som har uttalt seg, både privat og offentlig den siste tiden, ikke har lest rapporten eller vet bakgrunnen for den.

Derfor skal jeg kort oppsummere:

I 2004 gjorde Arbeidsforskningsinstituttet forprosjektet “Når menn velger menn og kvinner velger menn “, som  baserer seg på intervjuer med menn og kvinner i norsk filmbransje. De fant blant annet ut at i perioden 1975 – 1989  var det 15% kvinnelige regissører på norske filmer. Videre var det i perioden 1994 – 2003  22 % kvinnelige regissører på norske filmer.

De konkluderer med følgende :

“I filmbransjen har vi fått informanthistorier som dekker følgende gammelmodige kategoriseringer: dårlige/uheldige produkt av en kvinnes arbeid bekrefter svakheter ved hele kvinnekjønnet. Tilsvarende dårlige produkt fra en mann blir i mannsverdenen tilskrevet enkeltmannen (ikke alle menn). “

Basert på dette forprosjektet  kom rapporten ”Tallenes tale” i 2006  laget av Kulturmeglerne for Norske Filmregissører, Norsk Filmforbund, Norsk Skuespillerforbund, Norske Dramatikeres Forbund, Norske film og TV
Produsenters Forening, Den norske filmskolen og de ytre statlige etatene; Norsk filmfond, Norsk filmutvikling og Norsk filminstitutt.

Oversikten over tildelinger fra Filmfondet viste at i perioden 2002 – 2006 var fordelingen av 52 spillefilmer mellom manusforfattere og regissører 21 % kvinner og 79 % menn og mellom produsenter 13 % kvinner og 87 % menn.

I 2006/2007 kom Stortingsmeldingen Veiviseren. Under punktet filmpolitiske mål – mangfold står det:

”Den norske filmproduksjonen skal speile det sammensatte norske samfunnet.” Innen utgangen av 2010 skal andelen kvinner eller menn i nøkkelposisjoner være minst 40 %.  Hvis ikke dette oppnås, må kvotering vurderes.

Kvotering, ja. Hvis du rister på hodet nå, ber jeg deg lese litt til.

Jeg mener det er en del åpenbare årsaker til at kvinner også skal få tilgang på filmmillionene. Film er en kunstnerisk uttrykksform som skal speile vårt samfunn og fortelle våre historier fra fortid, nåtid og fremtid. Dette gir oss et kollektivt ansvar som fortellere til å være sanne og riktige i våre fortellinger og fremstilling av karakterer.
Og derfor skal også kvinner lage film. I likhet med filmskapere med annen kulturell bakgrunn, forskjellige politiske ståsteder eller en annen seksuell legning som til sammen gjør oss til et sammensatt samfunn.

Ser vi det ut i fra et demokratisk perspektiv er ca halvparten av skattebetalerne  kvinner. I 2008 var det ca 1,3 millioner menn og ca 1,2 millioner kvinner i arbeid i Norge.(Kilde : SSB ) Dette innebærer at de 300 millionene filmbransjen forvalter fra den norske stat, kommer fra en felles pott donert av kvinner og menn.

Men det var dette med kvoteringen, ja.
Hvis vi nå så langt, basert på mine opplysninger, er enige om at kvinner skal lage film, hvorfor må det kvotering til ?

Argumentene mot kvotering er mange. Er det nok kvinner som vil lage film, er det nok kvinner som kan lage film og vil ikke likestillingen komme av seg selv med tiden?  Ved kvotering vil prosjekter av dårligere kvalitet bli prioritert og produsert, mener noen.

På et seminar i Stockholm i 2009 sier den svenske professoren Anna Wahl at  ”kvalitet er avhengig av tiden den settes i. Det vi (allmennheten) så på som kvalitet for 40 år siden, er ikke nødvendigvis definert som kvalitet i dag. Kvalitetsbegrepet er dermed ikke en absolutt sannhet og  kan ikke brukes som argument for at kvinner ikke skal lage film.

For øvrig har flere norske, kvinnelige regissører vunnet priser for sine filmer så langt i år. Anita Killis Sinna mann tok hjem prisen for beste animasjonsfilm og publikumsprisen, mens Hanne Larsens kortfilm Ella fikk juryens spesialpris på festivalen i Clermont-Ferrand i Frankrike, som er verdens største kortfilmfestival
Sara Johnsens film Upperdog vant norske kinosjefers høyeste utmerkelse, Sølvklumpen, for beste film i 2009.

Og hvis du er en av de som mener at likestillingen kommer av seg selv med tiden, er det på tide å finne frem historiebøkene. Endringer i samfunnet er et resultat av at kvinner og menn har vært villige til å forandre det.

Den siste tiden er det debattert freidig på mine og mine kvinnelige kollegers vegne. Vi har blitt problematisert, stigmatisert og definert. Det er stilt spørsmål ved vårt talent, vilje og ambisjon.

Vi er mange kvinner som kan og vil lage film. Vi er regissører, produsenter, fotografer, manusforfattere, lydsjefer, scenografer, osv. Vi er utdannet, kvalifiserte og har årevis av erfaring.

I rapporten er det 26 forslag til tiltak som kan endre kjønnsbalansen i norsk film.
Likevel er disse forslagene ingenting verdt hvis vi ikke blir anerkjent som kvalifiserte.

Som Anna Wahl også sier : ”Strukturer er noe vi gjør, ikke noe vi er.”

Ta gjerne alle talentene i bruk, men først og fremst – ta oss på alvor!

Signe Pahle

Medlem av Foreningen Norske Filmfotografer
Styremedlem i WIFT Norge
Nestleder i Norsk Filmfobund

 

18 kommentarer til Ta alle talentene på alvor!

  1. «På et seminar i Stockholm i 2009 sier den svenske professoren Anna Wahl at ”kvalitet er avhengig av tiden den settes i. Det vi (allmennheten) så på som kvalitet for 40 år siden, er ikke nødvendigvis definert som kvalitet i dag. Kvalitetsbegrepet er dermed ikke en absolutt sannhet og kan ikke brukes som argument for at kvinner ikke skal lage film. »

    – Oscarvinnere for 40 år siden, (I rekkefølge fra 1970-79):
    Patton, The French Connection, The Godfather, The Sting, The Godfather Part II, One Flew over the Cuckoo’s Nest, Rocky, Annie Hall, The Deer Hunter, Kramer vs. Kramer.

    Common Sense sier meg at et slikt argument er galskap. Skal man hive ut alle kvalitetsbegrep, fordi de bare er kvalitet nå? Skal kvinner lage film for arkiv? Så de kan sees en gang i fremtiden?

    Denne kvoteringen er så sykt urettferdig, fordi det ikke er mange nok kvinner som VIL lage film. Det er 4-5 ganger så mange gutter som gidder å søke f.eks regi på filmskolen. Helt enig at man bør fjerne kanskje skjulte mekanismer som gjør det enda vanskeligere for kvinner enn for menn å få lage film her i landet. Men 40%?, da blir det plutselig omvendt vanskelig for menn som enkeltpersoner da de er mange fler om mindre penger.

    Filmbransjen er heller ikke direkte sammenlignbart med andre steder det blir kvotert. En spillefilm er som regel resultat av hardt arbeid og studier i årevis. Urettferdighet ved himmelens port (for mange) blir ekstremt vanskelig å akseptere.

  2. Beklager, jeg er helt for rettferdighet og bredde, men denne måten å argumentere på henger ikke på greip:

    «Film er en kunstnerisk uttrykksform som skal speile vårt samfunn og fortelle våre historier fra fortid, nåtid og fremtid. (..) Og derfor skal også kvinner lage film.»

    – Hypotesen om at det må kvinner til for å fortelle «kvinnehistorier» er ikke hentet fra noe faktisk eller logisk. Alle mennesker kan fortelle om hva som helst – det er ingen logisk begrensning ut fra hva man er født som. Heldigvis for alle manusforfattere der ute.

    «Dette innebærer at de 300 millionene filmbransjen forvalter fra den norske stat, kommer fra en felles pott donert av kvinner og menn.»

    – Filmstøtte kan ikke deles ut på bakgrunn av skattebetalerstatus, da det f.eks. innebærer at man må nekte ikke-skateytere filmstøtte. Dette blir derfor et irrelevant aspekt, at kvinner også betaler skatt.

    – Så lenge det er full mulighet for kvinner å få støtte eller mulighet til å gå på filmskole, utvikle manus og regissere filmer, som det jo er, så er hele denne debatten meningsløs. Prod.selskaper må da for f*** selv kunne velge fritt og politisk uavhengig hvem de vil ha til å regissere en film, hvis du mener seriøst at du vil ha en mer talentorientert bransje.

  3. Jeg jobber aktivt med film selv og ser ikke helt din vinkel av problemstillingen. Dette er ikke et spørsmål om likestilling eller ei. Hvis man tar mengdeforholdene i betraktning så er ikke balansen så skjev. Man kan ikke kreve å få like mange kvinner som menn i alle kunstformer og yrkesgrupper. Det har ingenting med likestilling å gjøre, det er diskriminering. Når du snakker om endringer i samfunnet, så snakker vi stemmerett, likelønn osv. Det er noe helt annet og har ingenting med denne debatten og gjøre. Hvis man først skal kvotere inn kvinner på bakgrunn av deres biologiske evne til å fortelle unike historier så må man vel lage en latterlig fordelingsnøkkel som treffer alle typer, raser, kjønn og legning. Rundt om i verden lages det enormt mye spennende historier om kvinner, ofte i regi av menn.
    Jeg syns du benytter deg av sleipe og søkte argumenter uten selv å balansere dette opp med den nyanserte virkeligheten. Alle kvinnene du ramset opp som har vunnet priser og heder har jo fått lage filmene sine. Da blir det paradoksalt å nevne dette som vektig grunn til å slippe flere kvinner på banen. Det er vel ingen som roper høyt at kvinnen ikke kan fortelle en historie like godt som menn. Har man lidenskap nok, og vil nok, så får man til alt. Jeg kjenner mange menn som sliter med å få lage film, få støtte, få jobber… Det er frustrerende for veldig mange. Bare ikke la denne frustrasjonen handle om likestilling. Det er en altfor lav kløver spør du meg. Vi må også være helt ærlige med oss selv når man begynner en slik debatt, og der syns jeg du demonstrativt lukker øynene for en del sannheter. Det ER en klar overvekt av menn som interesserer seg for og vil jobbe med film. Da begynner man ikke slenge ut prosenter som om det betyr noe som helst. Veldig mange menn jeg kjenner begynte å lage film når de var barn, ungdom og har hatt dette som lidenskap i langt høyere grad enn kvinneandelen. Såklart fins det en og annen jente som også har gjort dette, men det tilhører sjeldenheten. Jenter fra barn av og oppover til videregåendetid er oftest opptatt av det sosiale spill, venninner, utseende, kjæreste osv… Det er først gjerne etter videregående at kvinner velger å satse mot å bli filmskapere. Mens gutta har siden tidlig av laget tullefilmer, skrekkfilmer i kjelleren, skateboardfilmer, musikkvideoer osv… Så det blir en helt åpenbar urettferdighet her hvis man ikke aksepterer at denne lidenskapen ofte gir dem et annet utgangspunkt enn jenter. Vil man øke kvinneandelen i film så må man heller jobbe med å rekruttere jenter i ung alder til å satse på film. Kvotering er et desperat og bakstrebersk virkemiddel.

  4. Hvilke talenter er det du mener tilsidesettes? Finnes det ikke enormt mange talenter i alle kunstformer som aldri slår seg opp mener du? Både menn og kvinner? Vi kan vel ikke begynne en forbanna sosialdemokratisk debatt om at kvinne-talentene tilsidesettes… Mange jobber hardt, veldig få får lage film. Life is hard and unfair. Get over it and dance!

  5. slapp av da, dette er ikke så skummelt. det er i øyeblikket allerede nærmere 30% kvinner i nøkkelfunksjoner innenfor konsulentordningen på NFI. De siste 10% skal vi nok klare med litt innsats fra alle kanter, ikke minst produsentene, og kvinnene selv. prosjektene ligger der. Den uformelle kvoteringen av menn har eksistert lenge. Når de beste blant kvinnene slipper til, vil de middelmådige blant mennene ryke ut, såklart, det er matematikk, men det har vitterlig vært laget en og annen film de siste 10 årene som vi kunne levd uten, vel? Menn har forøvrig vært kvotert formelt også, f.eks. på Teaterhøgskolens skuespillerlinje. Nå snakkes det om tracking av guttene i skolesystemet fordi de er sinker. Da må man spørre HVORFOR. Talenter som dyrkes og får sjanser blomstrer og utvikler kompetanse. ( Forøvrig hadde Norsk Film A/S en annen statistikk..things change )

  6. Når det blir så mye fokus på dette tema i norsk filmbransje så tenker jeg at det må jo være noe i det. Men etter å ha lest innlegg som dette så er det gjennomskuelig at dette er et rop om ulv. Istedet for å bygge dine argumenter på tynn is, så burde du heller gitt folk innsikt i hva som egentlig er utfordringen og urettferdigheten for kvinner i norsk film. Hvis det i det hele tatt er noen. Innlegg som dette gjør skam på kvinner som faktisk har jobbet for likestilling.

  7. Det som alltid slår meg i denne såkalte kjønnskvoteringsdebatten, er at de som står på barikaden og roper høyest for kvotering, som regel er de samme som ikke er villig til å ta den lange og tunge veien mot målet, men heller leter etter snarveier. I Norge blir man ikke rik av å drive med spillefilm og dermed må man sette enkelte ting på vent. For det er ikke alltid like lett å forsørge noen på utviklingspenger fra fondet, og den lange veien er det ikke alle som er villig til å ta. Poenget er at det er ikke enkelt for noen å få lage film i Norge, og det skal det heller ikke være. Man møter mye motstand og mange avslag på det som ofte oppleves som en ørkenvandring.

    Det som kanskje hadde vært mer interessant hadde vært å se på de såkalte skjulte mekanismene. På siste tildeling sitter Espen Horn og er med og deler ut masse penger til sine egne regissører – går det an å være mer innhabil? Jeg tror at hvis man rydder opp i slike tilfeller vil det bli mer jevnt. Kall meg gjerne naiv, men jeg tviler sterkt på at konsulentene i fondet med viten og vilje prioriterer søknader fra menn fremfor kvinner. Det er vel heller det at prosjektene, som oftest, rett og slett ikke er gode nok!

  8. Siri Senje: Du sier at når kvinnene slipper til så vil de middelmådige mennene forsvinne. På hvilket grunnlag sier du dette? Hvilke tilfeller mener du at bedre kvinnelige prosjekter kommer til kort for mannlige middelmådige?
    Angående det norske skolesystemet så er den hovedsaklig dominert av og tilrettelagt for jenter/kvinner. At gutter er sinker og ligger bak handler om en mangelfull tilrettelegging hva gjelder læringsmetoder.
    JonasJensen: Inhabilitet er en svært utbredt faktor i mange deler av samfunnet, ikke bare når man tildeler penger, men også når man velger hvem man vil jobbe med eller ei. Jeg vil si det er klin umulig å få til et statlig system som på ingen måte favoriserer noen fremfor andre. Det er et lite miljø, og ofte handler det mer om hvem man kjenner, enn hvor stort talent eller bra prosjekt du har. Det er en bitter sannhet, men den er der. Det er ikke noe enklere for menn som kommer fra «utsiden» og skal søke seg penger. Det å vurdere om hvorvidt et prosjekt er bra eller ikke er også en svært subjektiv greie. Ingen kan objektivt sett si om noe kommer til å bli bra eller ikke. Her må man ta avgjørelser litt fra synsing, preferanser og referanser. Uansett vil det aldri bli noen objektiv rettferdighet i noe tilfelle. Filmanmeldere henger med produsenter, produsenter fester med konsulenter… Det er en herlig mix av inhabilitet i alle hjørner av bransjen. Bottom line er vel egentlig at alle har mulighet til å kjempe seg frem her i landet. Man må bare være lur nok, finne ut av mekanismene, gjøre de rette valgene og jobbe hardt for dem. Personlig syns jeg det lages fryktelig mye middelmådig til udugelig film i Norge uavhengig av kjønn. Så la oss ha debatter på hvorfor det er slik.

    Jeg mener kjønnsdebatten skaper et avspor som ingen er tjent med når utfordringen er på et høyere plan. NFI har hatt målsettinger om å «dyrke frem talentene». En ganske vag og udefinert målsetting, men la oss holde oss til dette uavhengig av kjønn, rase og bakgrunn, og ta diskusjonen derfra.

  9. Signe, still heller spørsmål om hvordan du som fotograf kan bli bedre. Det er der svaret ligger, ikke at du har en vagina.

    Dere som vil jobbe med «film og sånt», hvis ikke dere får jobb så ER DERE IKKE BRA NOK! Enten du er mann, kvinne, same… eller enda verre, kvinnelig same, stakkars dem!!!

    Velkommen til den harde virkeligheten.

  10. Kanskje er det slik at de siste års repertoarpolitikk ikke passer så godt for kvinner som for menn og en liten analyse på hvordan tallenes tall hadde blitt om en ikke regnet med alle action-filmene? Eller kanskje må jentene blir litt mer action-orienterte? Når kommer «Blodig snø i Rondane?»
    toreseverin

  11. siri Senje:

    «Den uformelle kvoteringen av menn har eksistert lenge»

    – Jeg mener du slenger om deg med begreper du ikke har dekning for å bruke. «Uformell kvotering», altså at det finnes organiserte tanker og grep for å få inn «flest mulig menn», eller «minst mulig kvinner» i en bransje, er ikke bare en ufundamentert påstand, og et angrep på alle menn i bransjen, og ikke minst en total avskriving av faktorer som er veldig avgjørende; har man vært god nok, hatt en god nok filmidé, gjort ting riktig, gjort alt man kunne for å overbevise folk? Det blir så latterlig enkelt, og designet til å passe hele «kvinner er alltid offer»-retorikken som dessverre får alt for mye plass i vårt demokratiske samfunn.

    «Når de beste blant kvinnene slipper til, vil de middelmådige blant mennene ryke ut, såklart, det er matematikk»

    – For en vanvittig innfallsvinkel..! Slippe til/stenges ute. Hva er filmproduksjon for deg; en kamp om «retten til å lage film»?? Jeg kan ikke understreke nok hvor få i Norge som fortjener å ha «rett» til å lage film. Jeg får en veldig flau og billig smak i munnen av denne retorikken, som om det er et laguttak i gymmen vi snakker om her.

    «Menn har forøvrig vært kvotert formelt også, f.eks. på Teaterhøgskolens skuespillerlinje.»

    – Teaterstykker over hele landet vil kollapse uten lik tilgang på kvinnelige og mannelige skuespillere, og derfor heter det ikke kvotering at 1/2 av inntaket på Teaterhøyskolen må være menn. Kvotering forutsetter et politisk motiv, ikke bare et statistisk kriterium.

    Enig med Landsverk ang. skolesystemet vårt. Et barns evne til å konsentrere seg om f.eks. matte og gammelnorsk sier egentlig veldig lite. Det er så mange mennesker som får til ting her i verden som ikke passet inn i noen skolesetting, så det tilfører lite helhetlig perspektiv å hause opp skoleflinke jenter.

    Mitt råd til kvinner som vil jobbe med film hvis jeg var i posisjon til å gi råd: gjør alt du kan for å bli best, omgi deg med bra folk, og aldri fall for fristelsen til å tenke at din suksess avhenger av NOEN ander enn deg selv. Sånn har menn mått tenke i alle år, og jeg har ikke no tro på et ikke-kjønnssentrert samfunn før denne regelen aksepteres av alle.

  12. Kjære Pahle og Senje.

    Takk til dere begge for godt engasjement, og for at dere tør stikke hodene frem under fullt navn.
    Jeg skulle ønske flere av de andre kommentatorene her hadde samme ryggrad som dere, i stedet for å skjule seg bak intentsigende pseudonymer.

    Mia Landsverk: det er slike holdninger som får meg til å tro at det kan være nødvendig med kvotering: «Jenter fra barn av og oppover til videregåendetid er oftest opptatt av det sosiale spill, venninner, utseende, kjæreste osv… Det er først gjerne etter videregående at kvinner velger å satse mot å bli filmskapere.» Tull! Jenter kan være like dedikerte som gutter. Dessuten er det å være opptatt av vennene sine og kjæresten sin, ikke ensbetydende med at man er filmfaglig uinteressert.

    Lei: jeg vil tro at de kvinnene som jobber i den norske filmbransjen nettopp gjør det de kan for å bli best, omgir seg med bra folk, og ikke tror at de kan lene seg på andre for å få suksess.

    Gode råd om hvordan man skal lykkes i den norske filmbransjen etterlyses herved. Både fra kvinner og menn.

  13. Kjære Heidi Lundbakk. Du skriver som kommentar til Mia Landsverk:
    «Tull! Jenter kan være like dedikerte som gutter. Dessuten er det å være opptatt av vennene sine og kjæresten sin, ikke ensbetydende med at man er filmfaglig uinteressert.»
    Jeg er enig i at jenter kan være like dedikerte, men av den gemene hop så har det seg slik at i denne perioden (ungdomsskolen/videregående) når jenter er opptatt av vennene sine, kjæresten sin, så sitter det en haug av nerder hjemme på fredag -og lørdagskveldene og ser film, diskuterer film, og kanskje til og med lager film. Det er jo en kjensgjerning at de fleste som jobber med film er nerder og «geeks» med lav sosial intelligens (les: G. Lucas, S. Spielberg, Kathryn Bigalow, Tarantino) som går fullstendig opp i filmmediet. Og dette er noe som oftest begynner i en tidlig alder. Poenget er vel at uansett kjønn så er de som kommer lengst så lidenskapelig opptatt av film, at de er villig til å ofre mat, penger, og tak over hodet for å få oppfyllt drømmen sin. Det er ingen selvfølge å eie leilighet når man forsøker å lage film. Og det skal ikke være nok å ha en vagina for å komme først i køen.

  14. Mine pubertale mannlige kollegaer har hvertfall ikke imponert meg nevneverdig enda, kanskje fordi de har vært litt for opptatt av det tekniske, haha.

  15. Hei!
    Som leder av Filmverkstedet i Oppland (FiO) kan jeg opplyse at av de om lag 1100 barn og unge som fra november 2006 til dagen i dag har produsert 193 små og store filmer i regi av FiO, så er ca. halvparten jenter.

  16. Heidi Lundbakk: Det virker ikke som du har lest det jeg har skrevet? Jeg savner virkelig å se gode motsvar til en del av de innleggene som er reist her. Istedet bruker du halve innlegget ditt på å rose kvinners kamp, og kverulere feilaktig over min fremstilling av kjønnsforskjeller. Jeg driver ingen kjønnskamp. Mitt poeng er at debatten burde handle om forbedring av film i Norge, uavhengig av kjønn. Jeg syns det lages like mye svak film fra mennenes side, som kvinnens i landet vårt. Så da blir det meningsløst å komme trekkende med argumenter som at vi mangler kvinnens «stemme» i filmfaunaen. Så slutt med motangrep og dvask ros av medsøstre, og heller prøv å gi noen nyanserte oppklaringer på spørsmål som blir reist.

    Her må tallene legges ut på en korrekt måte. Når man slenger rundt seg med begreper om menn og kvinner, så tar man ikke hensyn til at de fleste menn IKKE får støtte. Og de fleste menn er IKKE konsulenter. Så når det sies at det foregår en favorisering i bransjen basert på kjønn, så kan man også si at det foregår en favorisering av folk man kjenner til fra før, naturlig nok. Har man en god idé så bør man helst hete Holst eller Sara Johnsen for å ha en sjans på støtte.
    Så det vi i virkeligheten diskuterer, gjelder en promille av en masse som søker og vil jobbe med film. Innenfor denne promillen så er det overvekt menn enn kvinner som er i nøkkelroller som regi, foto, produsent. Og da blir regnestykket enda snevrere. Jeg syns det er veldig interessant å diskutere tildelingspolitikken i Norge, for der er det nok mye man bør rydde opp i. At man heller jobbet for å splitte opp disse etablerte klikkene, og gjorde søknads-utgangspunktene nærmere nøytrale en slik det er i dag. Skulle man feks. opprettet et fond som bestod utelukkende av konsulenter fra Danmark og Sverige feks? Det jeg likte med artikkelen her var overskriften. Ta alle talenter på alvor. Jeg mener vi har en frykt og feighetskultur i bransjen som gjør at de fleste går for «safe» regissører, «safe» filmer, «safe» TV-konsepter. Ofte så må HBO eller andre land tråkke opp stien før Norge hiver seg to skritt etter. Selv danskene klarer vi ikke å holde tritt med. Så fort Dogme kom, så heiv norske filmskapere seg på bølgen, gjerne to år for seint. Når The Office kom, så var komikerne kjapt ute med å kopiere dette også… Over hele linja ser vi denne kopiistiske tendensen. Sjeldent til aldri ser vi et vågalt og nytenkende prosjekt starte i Norge. Nå er jeg kanskje litt på utsiden av denne hoveddiskusjonen om kvotering, men samtidig så må vi se på bransjen vår under en større lupe. Derfor sier jeg at man må angripe problematikken på et høyere nivå. Pubertale eller ei, det fins nok sikkert mange menn og kvinner med sterke fordommer om hverandre i denne bransjen, og det er synd. Men destod skuffende er det at ikke feks. Signe kan skrive en artikkel som faktisk virker nyansert, og som tar inn alle disse faktorene i regnestykke. Hun virker dessverre ikke så reflektert og ærlig i det hun skriver. Bare masse oppspinn av søkte argumenter…

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Ta alle talentene på alvor!

Flere av de som har uttalt seg om rapporten om kjønnsbalansen i norsk film, kan ikke ha lest den, skriver filmfotograf Signe Pahle, som ønsker større fokus på talentene blant kvinnene.
 

I januar 2010 fikk Norge sin første kvinnelige filmfotograf på spillefilm.
Vi har laget over 1000 filmer i over 100 år.

Til sammenligning fikk vi vår første kvinnelige prest i 1961, vår første kvinnelige ubåtsjef i forsvaret i 1995 og vår første kvinnelige statsminister i 1981.

Det er en skjev kjønnsbalanse i norsk film. Man kan være enig eller ikke enig om det skal være slik, men tallene er tydelige og udiskuterbare.

Løsningen på den skjeve kjønnsbalansen kan derimot diskuteres, noe som har resultert i rapporten “Ta alle talentene i bruk” som ble overlevert til kulturminister Anniken Huitfeldt i januar i år.

Etter rapporten er det debattert flittig i både Rushprint og annen presse, og jeg har dessverre inntrykk av at flere av de som har uttalt seg, både privat og offentlig den siste tiden, ikke har lest rapporten eller vet bakgrunnen for den.

Derfor skal jeg kort oppsummere:

I 2004 gjorde Arbeidsforskningsinstituttet forprosjektet “Når menn velger menn og kvinner velger menn “, som  baserer seg på intervjuer med menn og kvinner i norsk filmbransje. De fant blant annet ut at i perioden 1975 – 1989  var det 15% kvinnelige regissører på norske filmer. Videre var det i perioden 1994 – 2003  22 % kvinnelige regissører på norske filmer.

De konkluderer med følgende :

“I filmbransjen har vi fått informanthistorier som dekker følgende gammelmodige kategoriseringer: dårlige/uheldige produkt av en kvinnes arbeid bekrefter svakheter ved hele kvinnekjønnet. Tilsvarende dårlige produkt fra en mann blir i mannsverdenen tilskrevet enkeltmannen (ikke alle menn). “

Basert på dette forprosjektet  kom rapporten ”Tallenes tale” i 2006  laget av Kulturmeglerne for Norske Filmregissører, Norsk Filmforbund, Norsk Skuespillerforbund, Norske Dramatikeres Forbund, Norske film og TV
Produsenters Forening, Den norske filmskolen og de ytre statlige etatene; Norsk filmfond, Norsk filmutvikling og Norsk filminstitutt.

Oversikten over tildelinger fra Filmfondet viste at i perioden 2002 – 2006 var fordelingen av 52 spillefilmer mellom manusforfattere og regissører 21 % kvinner og 79 % menn og mellom produsenter 13 % kvinner og 87 % menn.

I 2006/2007 kom Stortingsmeldingen Veiviseren. Under punktet filmpolitiske mål – mangfold står det:

”Den norske filmproduksjonen skal speile det sammensatte norske samfunnet.” Innen utgangen av 2010 skal andelen kvinner eller menn i nøkkelposisjoner være minst 40 %.  Hvis ikke dette oppnås, må kvotering vurderes.

Kvotering, ja. Hvis du rister på hodet nå, ber jeg deg lese litt til.

Jeg mener det er en del åpenbare årsaker til at kvinner også skal få tilgang på filmmillionene. Film er en kunstnerisk uttrykksform som skal speile vårt samfunn og fortelle våre historier fra fortid, nåtid og fremtid. Dette gir oss et kollektivt ansvar som fortellere til å være sanne og riktige i våre fortellinger og fremstilling av karakterer.
Og derfor skal også kvinner lage film. I likhet med filmskapere med annen kulturell bakgrunn, forskjellige politiske ståsteder eller en annen seksuell legning som til sammen gjør oss til et sammensatt samfunn.

Ser vi det ut i fra et demokratisk perspektiv er ca halvparten av skattebetalerne  kvinner. I 2008 var det ca 1,3 millioner menn og ca 1,2 millioner kvinner i arbeid i Norge.(Kilde : SSB ) Dette innebærer at de 300 millionene filmbransjen forvalter fra den norske stat, kommer fra en felles pott donert av kvinner og menn.

Men det var dette med kvoteringen, ja.
Hvis vi nå så langt, basert på mine opplysninger, er enige om at kvinner skal lage film, hvorfor må det kvotering til ?

Argumentene mot kvotering er mange. Er det nok kvinner som vil lage film, er det nok kvinner som kan lage film og vil ikke likestillingen komme av seg selv med tiden?  Ved kvotering vil prosjekter av dårligere kvalitet bli prioritert og produsert, mener noen.

På et seminar i Stockholm i 2009 sier den svenske professoren Anna Wahl at  ”kvalitet er avhengig av tiden den settes i. Det vi (allmennheten) så på som kvalitet for 40 år siden, er ikke nødvendigvis definert som kvalitet i dag. Kvalitetsbegrepet er dermed ikke en absolutt sannhet og  kan ikke brukes som argument for at kvinner ikke skal lage film.

For øvrig har flere norske, kvinnelige regissører vunnet priser for sine filmer så langt i år. Anita Killis Sinna mann tok hjem prisen for beste animasjonsfilm og publikumsprisen, mens Hanne Larsens kortfilm Ella fikk juryens spesialpris på festivalen i Clermont-Ferrand i Frankrike, som er verdens største kortfilmfestival
Sara Johnsens film Upperdog vant norske kinosjefers høyeste utmerkelse, Sølvklumpen, for beste film i 2009.

Og hvis du er en av de som mener at likestillingen kommer av seg selv med tiden, er det på tide å finne frem historiebøkene. Endringer i samfunnet er et resultat av at kvinner og menn har vært villige til å forandre det.

Den siste tiden er det debattert freidig på mine og mine kvinnelige kollegers vegne. Vi har blitt problematisert, stigmatisert og definert. Det er stilt spørsmål ved vårt talent, vilje og ambisjon.

Vi er mange kvinner som kan og vil lage film. Vi er regissører, produsenter, fotografer, manusforfattere, lydsjefer, scenografer, osv. Vi er utdannet, kvalifiserte og har årevis av erfaring.

I rapporten er det 26 forslag til tiltak som kan endre kjønnsbalansen i norsk film.
Likevel er disse forslagene ingenting verdt hvis vi ikke blir anerkjent som kvalifiserte.

Som Anna Wahl også sier : ”Strukturer er noe vi gjør, ikke noe vi er.”

Ta gjerne alle talentene i bruk, men først og fremst – ta oss på alvor!

Signe Pahle

Medlem av Foreningen Norske Filmfotografer
Styremedlem i WIFT Norge
Nestleder i Norsk Filmfobund

 

18 Responses to Ta alle talentene på alvor!

  1. «På et seminar i Stockholm i 2009 sier den svenske professoren Anna Wahl at ”kvalitet er avhengig av tiden den settes i. Det vi (allmennheten) så på som kvalitet for 40 år siden, er ikke nødvendigvis definert som kvalitet i dag. Kvalitetsbegrepet er dermed ikke en absolutt sannhet og kan ikke brukes som argument for at kvinner ikke skal lage film. »

    – Oscarvinnere for 40 år siden, (I rekkefølge fra 1970-79):
    Patton, The French Connection, The Godfather, The Sting, The Godfather Part II, One Flew over the Cuckoo’s Nest, Rocky, Annie Hall, The Deer Hunter, Kramer vs. Kramer.

    Common Sense sier meg at et slikt argument er galskap. Skal man hive ut alle kvalitetsbegrep, fordi de bare er kvalitet nå? Skal kvinner lage film for arkiv? Så de kan sees en gang i fremtiden?

    Denne kvoteringen er så sykt urettferdig, fordi det ikke er mange nok kvinner som VIL lage film. Det er 4-5 ganger så mange gutter som gidder å søke f.eks regi på filmskolen. Helt enig at man bør fjerne kanskje skjulte mekanismer som gjør det enda vanskeligere for kvinner enn for menn å få lage film her i landet. Men 40%?, da blir det plutselig omvendt vanskelig for menn som enkeltpersoner da de er mange fler om mindre penger.

    Filmbransjen er heller ikke direkte sammenlignbart med andre steder det blir kvotert. En spillefilm er som regel resultat av hardt arbeid og studier i årevis. Urettferdighet ved himmelens port (for mange) blir ekstremt vanskelig å akseptere.

  2. Beklager, jeg er helt for rettferdighet og bredde, men denne måten å argumentere på henger ikke på greip:

    «Film er en kunstnerisk uttrykksform som skal speile vårt samfunn og fortelle våre historier fra fortid, nåtid og fremtid. (..) Og derfor skal også kvinner lage film.»

    – Hypotesen om at det må kvinner til for å fortelle «kvinnehistorier» er ikke hentet fra noe faktisk eller logisk. Alle mennesker kan fortelle om hva som helst – det er ingen logisk begrensning ut fra hva man er født som. Heldigvis for alle manusforfattere der ute.

    «Dette innebærer at de 300 millionene filmbransjen forvalter fra den norske stat, kommer fra en felles pott donert av kvinner og menn.»

    – Filmstøtte kan ikke deles ut på bakgrunn av skattebetalerstatus, da det f.eks. innebærer at man må nekte ikke-skateytere filmstøtte. Dette blir derfor et irrelevant aspekt, at kvinner også betaler skatt.

    – Så lenge det er full mulighet for kvinner å få støtte eller mulighet til å gå på filmskole, utvikle manus og regissere filmer, som det jo er, så er hele denne debatten meningsløs. Prod.selskaper må da for f*** selv kunne velge fritt og politisk uavhengig hvem de vil ha til å regissere en film, hvis du mener seriøst at du vil ha en mer talentorientert bransje.

  3. Jeg jobber aktivt med film selv og ser ikke helt din vinkel av problemstillingen. Dette er ikke et spørsmål om likestilling eller ei. Hvis man tar mengdeforholdene i betraktning så er ikke balansen så skjev. Man kan ikke kreve å få like mange kvinner som menn i alle kunstformer og yrkesgrupper. Det har ingenting med likestilling å gjøre, det er diskriminering. Når du snakker om endringer i samfunnet, så snakker vi stemmerett, likelønn osv. Det er noe helt annet og har ingenting med denne debatten og gjøre. Hvis man først skal kvotere inn kvinner på bakgrunn av deres biologiske evne til å fortelle unike historier så må man vel lage en latterlig fordelingsnøkkel som treffer alle typer, raser, kjønn og legning. Rundt om i verden lages det enormt mye spennende historier om kvinner, ofte i regi av menn.
    Jeg syns du benytter deg av sleipe og søkte argumenter uten selv å balansere dette opp med den nyanserte virkeligheten. Alle kvinnene du ramset opp som har vunnet priser og heder har jo fått lage filmene sine. Da blir det paradoksalt å nevne dette som vektig grunn til å slippe flere kvinner på banen. Det er vel ingen som roper høyt at kvinnen ikke kan fortelle en historie like godt som menn. Har man lidenskap nok, og vil nok, så får man til alt. Jeg kjenner mange menn som sliter med å få lage film, få støtte, få jobber… Det er frustrerende for veldig mange. Bare ikke la denne frustrasjonen handle om likestilling. Det er en altfor lav kløver spør du meg. Vi må også være helt ærlige med oss selv når man begynner en slik debatt, og der syns jeg du demonstrativt lukker øynene for en del sannheter. Det ER en klar overvekt av menn som interesserer seg for og vil jobbe med film. Da begynner man ikke slenge ut prosenter som om det betyr noe som helst. Veldig mange menn jeg kjenner begynte å lage film når de var barn, ungdom og har hatt dette som lidenskap i langt høyere grad enn kvinneandelen. Såklart fins det en og annen jente som også har gjort dette, men det tilhører sjeldenheten. Jenter fra barn av og oppover til videregåendetid er oftest opptatt av det sosiale spill, venninner, utseende, kjæreste osv… Det er først gjerne etter videregående at kvinner velger å satse mot å bli filmskapere. Mens gutta har siden tidlig av laget tullefilmer, skrekkfilmer i kjelleren, skateboardfilmer, musikkvideoer osv… Så det blir en helt åpenbar urettferdighet her hvis man ikke aksepterer at denne lidenskapen ofte gir dem et annet utgangspunkt enn jenter. Vil man øke kvinneandelen i film så må man heller jobbe med å rekruttere jenter i ung alder til å satse på film. Kvotering er et desperat og bakstrebersk virkemiddel.

  4. Hvilke talenter er det du mener tilsidesettes? Finnes det ikke enormt mange talenter i alle kunstformer som aldri slår seg opp mener du? Både menn og kvinner? Vi kan vel ikke begynne en forbanna sosialdemokratisk debatt om at kvinne-talentene tilsidesettes… Mange jobber hardt, veldig få får lage film. Life is hard and unfair. Get over it and dance!

  5. slapp av da, dette er ikke så skummelt. det er i øyeblikket allerede nærmere 30% kvinner i nøkkelfunksjoner innenfor konsulentordningen på NFI. De siste 10% skal vi nok klare med litt innsats fra alle kanter, ikke minst produsentene, og kvinnene selv. prosjektene ligger der. Den uformelle kvoteringen av menn har eksistert lenge. Når de beste blant kvinnene slipper til, vil de middelmådige blant mennene ryke ut, såklart, det er matematikk, men det har vitterlig vært laget en og annen film de siste 10 årene som vi kunne levd uten, vel? Menn har forøvrig vært kvotert formelt også, f.eks. på Teaterhøgskolens skuespillerlinje. Nå snakkes det om tracking av guttene i skolesystemet fordi de er sinker. Da må man spørre HVORFOR. Talenter som dyrkes og får sjanser blomstrer og utvikler kompetanse. ( Forøvrig hadde Norsk Film A/S en annen statistikk..things change )

  6. Når det blir så mye fokus på dette tema i norsk filmbransje så tenker jeg at det må jo være noe i det. Men etter å ha lest innlegg som dette så er det gjennomskuelig at dette er et rop om ulv. Istedet for å bygge dine argumenter på tynn is, så burde du heller gitt folk innsikt i hva som egentlig er utfordringen og urettferdigheten for kvinner i norsk film. Hvis det i det hele tatt er noen. Innlegg som dette gjør skam på kvinner som faktisk har jobbet for likestilling.

  7. Det som alltid slår meg i denne såkalte kjønnskvoteringsdebatten, er at de som står på barikaden og roper høyest for kvotering, som regel er de samme som ikke er villig til å ta den lange og tunge veien mot målet, men heller leter etter snarveier. I Norge blir man ikke rik av å drive med spillefilm og dermed må man sette enkelte ting på vent. For det er ikke alltid like lett å forsørge noen på utviklingspenger fra fondet, og den lange veien er det ikke alle som er villig til å ta. Poenget er at det er ikke enkelt for noen å få lage film i Norge, og det skal det heller ikke være. Man møter mye motstand og mange avslag på det som ofte oppleves som en ørkenvandring.

    Det som kanskje hadde vært mer interessant hadde vært å se på de såkalte skjulte mekanismene. På siste tildeling sitter Espen Horn og er med og deler ut masse penger til sine egne regissører – går det an å være mer innhabil? Jeg tror at hvis man rydder opp i slike tilfeller vil det bli mer jevnt. Kall meg gjerne naiv, men jeg tviler sterkt på at konsulentene i fondet med viten og vilje prioriterer søknader fra menn fremfor kvinner. Det er vel heller det at prosjektene, som oftest, rett og slett ikke er gode nok!

  8. Siri Senje: Du sier at når kvinnene slipper til så vil de middelmådige mennene forsvinne. På hvilket grunnlag sier du dette? Hvilke tilfeller mener du at bedre kvinnelige prosjekter kommer til kort for mannlige middelmådige?
    Angående det norske skolesystemet så er den hovedsaklig dominert av og tilrettelagt for jenter/kvinner. At gutter er sinker og ligger bak handler om en mangelfull tilrettelegging hva gjelder læringsmetoder.
    JonasJensen: Inhabilitet er en svært utbredt faktor i mange deler av samfunnet, ikke bare når man tildeler penger, men også når man velger hvem man vil jobbe med eller ei. Jeg vil si det er klin umulig å få til et statlig system som på ingen måte favoriserer noen fremfor andre. Det er et lite miljø, og ofte handler det mer om hvem man kjenner, enn hvor stort talent eller bra prosjekt du har. Det er en bitter sannhet, men den er der. Det er ikke noe enklere for menn som kommer fra «utsiden» og skal søke seg penger. Det å vurdere om hvorvidt et prosjekt er bra eller ikke er også en svært subjektiv greie. Ingen kan objektivt sett si om noe kommer til å bli bra eller ikke. Her må man ta avgjørelser litt fra synsing, preferanser og referanser. Uansett vil det aldri bli noen objektiv rettferdighet i noe tilfelle. Filmanmeldere henger med produsenter, produsenter fester med konsulenter… Det er en herlig mix av inhabilitet i alle hjørner av bransjen. Bottom line er vel egentlig at alle har mulighet til å kjempe seg frem her i landet. Man må bare være lur nok, finne ut av mekanismene, gjøre de rette valgene og jobbe hardt for dem. Personlig syns jeg det lages fryktelig mye middelmådig til udugelig film i Norge uavhengig av kjønn. Så la oss ha debatter på hvorfor det er slik.

    Jeg mener kjønnsdebatten skaper et avspor som ingen er tjent med når utfordringen er på et høyere plan. NFI har hatt målsettinger om å «dyrke frem talentene». En ganske vag og udefinert målsetting, men la oss holde oss til dette uavhengig av kjønn, rase og bakgrunn, og ta diskusjonen derfra.

  9. Signe, still heller spørsmål om hvordan du som fotograf kan bli bedre. Det er der svaret ligger, ikke at du har en vagina.

    Dere som vil jobbe med «film og sånt», hvis ikke dere får jobb så ER DERE IKKE BRA NOK! Enten du er mann, kvinne, same… eller enda verre, kvinnelig same, stakkars dem!!!

    Velkommen til den harde virkeligheten.

  10. Kanskje er det slik at de siste års repertoarpolitikk ikke passer så godt for kvinner som for menn og en liten analyse på hvordan tallenes tall hadde blitt om en ikke regnet med alle action-filmene? Eller kanskje må jentene blir litt mer action-orienterte? Når kommer «Blodig snø i Rondane?»
    toreseverin

  11. siri Senje:

    «Den uformelle kvoteringen av menn har eksistert lenge»

    – Jeg mener du slenger om deg med begreper du ikke har dekning for å bruke. «Uformell kvotering», altså at det finnes organiserte tanker og grep for å få inn «flest mulig menn», eller «minst mulig kvinner» i en bransje, er ikke bare en ufundamentert påstand, og et angrep på alle menn i bransjen, og ikke minst en total avskriving av faktorer som er veldig avgjørende; har man vært god nok, hatt en god nok filmidé, gjort ting riktig, gjort alt man kunne for å overbevise folk? Det blir så latterlig enkelt, og designet til å passe hele «kvinner er alltid offer»-retorikken som dessverre får alt for mye plass i vårt demokratiske samfunn.

    «Når de beste blant kvinnene slipper til, vil de middelmådige blant mennene ryke ut, såklart, det er matematikk»

    – For en vanvittig innfallsvinkel..! Slippe til/stenges ute. Hva er filmproduksjon for deg; en kamp om «retten til å lage film»?? Jeg kan ikke understreke nok hvor få i Norge som fortjener å ha «rett» til å lage film. Jeg får en veldig flau og billig smak i munnen av denne retorikken, som om det er et laguttak i gymmen vi snakker om her.

    «Menn har forøvrig vært kvotert formelt også, f.eks. på Teaterhøgskolens skuespillerlinje.»

    – Teaterstykker over hele landet vil kollapse uten lik tilgang på kvinnelige og mannelige skuespillere, og derfor heter det ikke kvotering at 1/2 av inntaket på Teaterhøyskolen må være menn. Kvotering forutsetter et politisk motiv, ikke bare et statistisk kriterium.

    Enig med Landsverk ang. skolesystemet vårt. Et barns evne til å konsentrere seg om f.eks. matte og gammelnorsk sier egentlig veldig lite. Det er så mange mennesker som får til ting her i verden som ikke passet inn i noen skolesetting, så det tilfører lite helhetlig perspektiv å hause opp skoleflinke jenter.

    Mitt råd til kvinner som vil jobbe med film hvis jeg var i posisjon til å gi råd: gjør alt du kan for å bli best, omgi deg med bra folk, og aldri fall for fristelsen til å tenke at din suksess avhenger av NOEN ander enn deg selv. Sånn har menn mått tenke i alle år, og jeg har ikke no tro på et ikke-kjønnssentrert samfunn før denne regelen aksepteres av alle.

  12. Kjære Pahle og Senje.

    Takk til dere begge for godt engasjement, og for at dere tør stikke hodene frem under fullt navn.
    Jeg skulle ønske flere av de andre kommentatorene her hadde samme ryggrad som dere, i stedet for å skjule seg bak intentsigende pseudonymer.

    Mia Landsverk: det er slike holdninger som får meg til å tro at det kan være nødvendig med kvotering: «Jenter fra barn av og oppover til videregåendetid er oftest opptatt av det sosiale spill, venninner, utseende, kjæreste osv… Det er først gjerne etter videregående at kvinner velger å satse mot å bli filmskapere.» Tull! Jenter kan være like dedikerte som gutter. Dessuten er det å være opptatt av vennene sine og kjæresten sin, ikke ensbetydende med at man er filmfaglig uinteressert.

    Lei: jeg vil tro at de kvinnene som jobber i den norske filmbransjen nettopp gjør det de kan for å bli best, omgir seg med bra folk, og ikke tror at de kan lene seg på andre for å få suksess.

    Gode råd om hvordan man skal lykkes i den norske filmbransjen etterlyses herved. Både fra kvinner og menn.

  13. Kjære Heidi Lundbakk. Du skriver som kommentar til Mia Landsverk:
    «Tull! Jenter kan være like dedikerte som gutter. Dessuten er det å være opptatt av vennene sine og kjæresten sin, ikke ensbetydende med at man er filmfaglig uinteressert.»
    Jeg er enig i at jenter kan være like dedikerte, men av den gemene hop så har det seg slik at i denne perioden (ungdomsskolen/videregående) når jenter er opptatt av vennene sine, kjæresten sin, så sitter det en haug av nerder hjemme på fredag -og lørdagskveldene og ser film, diskuterer film, og kanskje til og med lager film. Det er jo en kjensgjerning at de fleste som jobber med film er nerder og «geeks» med lav sosial intelligens (les: G. Lucas, S. Spielberg, Kathryn Bigalow, Tarantino) som går fullstendig opp i filmmediet. Og dette er noe som oftest begynner i en tidlig alder. Poenget er vel at uansett kjønn så er de som kommer lengst så lidenskapelig opptatt av film, at de er villig til å ofre mat, penger, og tak over hodet for å få oppfyllt drømmen sin. Det er ingen selvfølge å eie leilighet når man forsøker å lage film. Og det skal ikke være nok å ha en vagina for å komme først i køen.

  14. Mine pubertale mannlige kollegaer har hvertfall ikke imponert meg nevneverdig enda, kanskje fordi de har vært litt for opptatt av det tekniske, haha.

  15. Hei!
    Som leder av Filmverkstedet i Oppland (FiO) kan jeg opplyse at av de om lag 1100 barn og unge som fra november 2006 til dagen i dag har produsert 193 små og store filmer i regi av FiO, så er ca. halvparten jenter.

  16. Heidi Lundbakk: Det virker ikke som du har lest det jeg har skrevet? Jeg savner virkelig å se gode motsvar til en del av de innleggene som er reist her. Istedet bruker du halve innlegget ditt på å rose kvinners kamp, og kverulere feilaktig over min fremstilling av kjønnsforskjeller. Jeg driver ingen kjønnskamp. Mitt poeng er at debatten burde handle om forbedring av film i Norge, uavhengig av kjønn. Jeg syns det lages like mye svak film fra mennenes side, som kvinnens i landet vårt. Så da blir det meningsløst å komme trekkende med argumenter som at vi mangler kvinnens «stemme» i filmfaunaen. Så slutt med motangrep og dvask ros av medsøstre, og heller prøv å gi noen nyanserte oppklaringer på spørsmål som blir reist.

    Her må tallene legges ut på en korrekt måte. Når man slenger rundt seg med begreper om menn og kvinner, så tar man ikke hensyn til at de fleste menn IKKE får støtte. Og de fleste menn er IKKE konsulenter. Så når det sies at det foregår en favorisering i bransjen basert på kjønn, så kan man også si at det foregår en favorisering av folk man kjenner til fra før, naturlig nok. Har man en god idé så bør man helst hete Holst eller Sara Johnsen for å ha en sjans på støtte.
    Så det vi i virkeligheten diskuterer, gjelder en promille av en masse som søker og vil jobbe med film. Innenfor denne promillen så er det overvekt menn enn kvinner som er i nøkkelroller som regi, foto, produsent. Og da blir regnestykket enda snevrere. Jeg syns det er veldig interessant å diskutere tildelingspolitikken i Norge, for der er det nok mye man bør rydde opp i. At man heller jobbet for å splitte opp disse etablerte klikkene, og gjorde søknads-utgangspunktene nærmere nøytrale en slik det er i dag. Skulle man feks. opprettet et fond som bestod utelukkende av konsulenter fra Danmark og Sverige feks? Det jeg likte med artikkelen her var overskriften. Ta alle talenter på alvor. Jeg mener vi har en frykt og feighetskultur i bransjen som gjør at de fleste går for «safe» regissører, «safe» filmer, «safe» TV-konsepter. Ofte så må HBO eller andre land tråkke opp stien før Norge hiver seg to skritt etter. Selv danskene klarer vi ikke å holde tritt med. Så fort Dogme kom, så heiv norske filmskapere seg på bølgen, gjerne to år for seint. Når The Office kom, så var komikerne kjapt ute med å kopiere dette også… Over hele linja ser vi denne kopiistiske tendensen. Sjeldent til aldri ser vi et vågalt og nytenkende prosjekt starte i Norge. Nå er jeg kanskje litt på utsiden av denne hoveddiskusjonen om kvotering, men samtidig så må vi se på bransjen vår under en større lupe. Derfor sier jeg at man må angripe problematikken på et høyere nivå. Pubertale eller ei, det fins nok sikkert mange menn og kvinner med sterke fordommer om hverandre i denne bransjen, og det er synd. Men destod skuffende er det at ikke feks. Signe kan skrive en artikkel som faktisk virker nyansert, og som tar inn alle disse faktorene i regnestykke. Hun virker dessverre ikke så reflektert og ærlig i det hun skriver. Bare masse oppspinn av søkte argumenter…

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY