Forfatteren som regissør

Anne Marit Jakobsen så på meg. Det var som om hun reiste seg opp på vegne av alle skuespillere i Nord-Europa. Det der, Arne, hveste hun, må du aldri, aldri, aldri si til en skuespiller!
 

Uæh. Så får man endelig sjansen. Regi på de tre siste episodene av Hvaler, sesong 2. Enhver forfatter kan sitte i klipperommet og se hva som er feil, hva som er en god scene. Dårlig regi, sier vi til hverandre over en øl og er verdensmestre. Så hvor vrient kan det være?

    Dag 1. Det er så rolig rett før opptak. Hvaler-gjengen er et velsmurt maskineri. Det er lave skuldre og kos. Kreativ produsent og konseptuell regissør, Maggi Bergheim, holder seg på høflig og diskré avstand og smiler oppmuntrende. Klokken blir ni null null. Vi står i en resepsjon i Fredrikstad, jeg er ganske godt forberedt, synes jeg, vi har hatt hauger av møter om rekvisitter, casting, kontinuitet og bla bla, det er ganske hyggelig, men ett sekund senere oppleves det svært annerledes. For toget kommer rett ut av tunnellen. Plutselig ser tyve mennesker på meg med spørrende blikk. Skuespiller Robert Skjærstad er en av dem. Fotograf Tor Eigil Scheide. Lys, Rune Kalgraff, for å nevne de nærmeste. Jeg hører setningen vi forfattere sjelden hører, hvordan vil du ha det, Arne? Jeg hører noen si "spør, Arne". Er det bra, Arne? Var det sånn, Arne? Jeg gruer meg intenst til det som kommer. Jeg er kvalm, faktisk, men spiller totalt rolig. Det aner meg at jeg har omtrent tre timer å overbevise på. Jeg vet hvor fort alarmen går. Jeg vet etter hvert hva det vil si når en scene må strykes, når vi mangler det ene bildet, når det ikke klipper, når Charlotte Kahn fra Drømmesuiten roper aksebrudd eller når Arild Brubak fra TV2 ser på deg og spør om har du faen ikke lært noe som helst, Arne?

    Det jeg gruer meg aller mest til denne dagen i midten av november er noe så enkelt som å si "takk!" i plenum. Høyt og myndig. Hvordan vet man akkurat når scenen sitter? Er det jeg som sier "Værsegod" eller er det innspillingsleder Anders Søndersrød. Ja, jeg vet at man ikke sier cut i Norge, men hva sier man når? Jeg har vært på treningscamp med Maggi, hun har tegnet og fortalt på tavlen i Klekkeriet på Rubicon, jeg har hengt jevnlig på settet gjennom et år, tenkt at dette skal jeg også forsøke, og nå sitter jeg der, jeg er flau og kvalm og lurer på hvordan det er å rope "takk" høyt, for hvor myndig virker jeg egentlig, de vet jo alle sammen at jeg er totalt grønn!?

    Mitt navn på klapperen, og noen som spør om jeg er fornøyd med bildet? Jo, takk. Noen justeringer? Lillian Torbjørnsen er inne og fikser på noe hår. Marianne Stranger flytter en dings. Rune Kallgraf flytter en lampe. Jeg hører Anders si "Å værsego!" og i monitoren ser jeg Robert Skjærstad ankomme bildet, oppføre seg som en arrogant kødd mens han sjekker inn i det som skal være starten på en episode, før han gjør et par overraskende ting og forlater bildet. Joda, det ser bra ut, det er jo som å se på tv, jeg holder på å glemme å rope takk, og jeg roper det kanskje i høyeste laget, og uansett hvordan den scenen hadde vært spilt, hadde jeg bestemt meg for å si at den var fin, men vi koster på oss én til, dere.

 

Vi nærmer oss lunch, og vi ligger omtrent på skjema sier Anders. Jeg merker at alle gir meg litt spillerom og har for lengst oppdaget at script, Linn Hafr, rykker stadig høyere på listen over personer man ikke kan greie seg uten. Når hun hvisker at du kommer kanskje til å ønske deg en halvnær anskåret, Arne, eller hva med en ren POV eller total for klippen? Klokken er vel nærmere ett før jeg virkelig skjønner poenget med et godt mastershot, men det skal gå mange dager før jeg greier å arrangere et brukbart et, vi vikler oss inn i hjørner og fiksfakserier, men passerer tyve innstillinger den første dagen. Maggi og Anders smiler oppmuntrende til meg, det er alltid kaffe tilgjengelig, frukt, grønnsaker, og dette underlige spørsmålet: Er du fornøyd, Arne? Hvordan vil du ha det her, Arne?    

    Klokken to da har vi etablert oss i restauranten. Vi skal gjøre en scene med Anne Marit Jakobsen og Klaus Hagerup. Vi har hatt leseprøver, scenen er skrevet om et par tre ganger, og dette er en morsom scene, på papiret, jeg lo godt da jeg skrev den. Vi lo på leseprøven, også, Klaus, Anne Marit og jeg. Klokken fem over to virker det bare ikke morsomt lenger. Det virker nervøst. Anne Marit og Klaus er skuespillere av typen mange tilbud, også. Jeg har sagt ja, kjempegøy til alt for mange av dem. Og skal vi gjøre Klaus litt Anthony Hopkins foreslo Lillian. Ja, kjempegøy, sa jeg. Anne Isene la grunnlaget med diskré rik-kostyme. Jeg tror han er typen som velter vinglass hele tiden, sa Klaus på telefonen kvelden før og jada, kjempegøy, sa jeg. Nå var det ikke gøy lenger. Vi gikk på en første tagning, jeg ropte tusen takk, følte at akkurat det hadde jeg fått dreisen på, men scenen var om ikke steindød, så i hvert fall ikke morsom. Vi var ikke på humring en gang. Vi koster på oss én til i totalen sa jeg, og følte meg ganske proff, og da skjedde det: Jeg gikk bort til Klaus og sa at det var noe med armen hans. Pass på armen din, sa jeg. Jeg aner ikke hvorfor jeg sa det, armen hans var i grunnen helt ålreit, men jeg husket i samme sekund en av Anne Marits yndlingshistorier på leseprøver hver eneste gang samtalen kommer inn på udugelige regissører, nemlig idiotregissøren som ba henne "passe litt på armen". Ja, du skjønner hvor jeg vil? Forsiktig med armen, sa jeg til Klaus, og det ble lissom litt ekstra stille i rommet. Anne Marit Jakobsen så på meg. Vildanden. Lilly Valentin. Det var som om hun reiste seg opp på vegne av alle skuespillere i Nord-Europa. Stanislavskij. Det der, Arne, hveste Anne Marit, må du aldri, aldri, aldri si til en skuespiller! Og nå ble også Klaus fortvilet. Han så på armen sin, den virket veldig stor og vissen nå, akkurat som armen til Baalsrud med koldbrann i Ni liv av Arne Skouen. Klaus var fortvilet. Har dere hørt den om regissøren og armen, ropte Anne Marit og folk stanset i gatene utenfor. Norsk skuespillerkunst stod stille. Klaus Hagerup var av gårde for å amputere armen, få seg en protese med fjernstyring, så jeg kunne få det som jeg ville, hvis det var dukketeater jeg var ute etter. Jeg ventet på telefon fra Agnethe Haaland. Sånn går det når man bruker amatører og forfattere på regi, skal de få fortsette å ødelegge norsk tv-drama spurte Viggo Johansen og sa at du der ute bestemmer, ring inn nå. For faen, Arne, har du ikke lært noe som helst!

    Vi tok én til og enda én. Armen ble fin, den. Scenen ble lun og så morsom som den trengte å være. Vi lå foran skjema og Maggi nappet i ermet mitt og foreslo å hive inn et par ekstrascener for klippen, en ankomst og en exit, det blir du glad for senere, hvisket hun.

    Dagen etter var vi på golfbanen. Temperaturen krøp mot null grader. Forfattere er sjelden gode på undertøy, tekniske sokker og fleece. Hvor ofte er man i grunnen ute fra åtte til fire i november? I regn? Spør Maggi om klær, sa Anders, hun har gjort 71 grader nord og fått priser for det. Så jeg handlet undertøy for fire tusen og ble aldri kald. Men det var en bakpådag. Den begynte bakpå og fortsatte bakpå. Nå burde du vært der borte, sa Maggi. Hvorfor er du ikke der oppe, pekte Maggi. Der nede. Her inne. Nå venter de på deg, Arne. Hva skjer, Arne? Hvordan vil du ha det, Arne?

    De gav meg en forsiktig start med et par og tyve bilder pr. dag. Jeg fikk noen klapp på skulderen. Puh, tenkte jeg, hvor vrient er det, egentlig? Inntil koordinator Kristine Norseth ga meg dagsplanene for neste uke. En tøff en, det der, lykke til og god helg, sa Maggi og dro til byen.

 


 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Forfatteren som regissør

Anne Marit Jakobsen så på meg. Det var som om hun reiste seg opp på vegne av alle skuespillere i Nord-Europa. Det der, Arne, hveste hun, må du aldri, aldri, aldri si til en skuespiller!
 

Uæh. Så får man endelig sjansen. Regi på de tre siste episodene av Hvaler, sesong 2. Enhver forfatter kan sitte i klipperommet og se hva som er feil, hva som er en god scene. Dårlig regi, sier vi til hverandre over en øl og er verdensmestre. Så hvor vrient kan det være?

    Dag 1. Det er så rolig rett før opptak. Hvaler-gjengen er et velsmurt maskineri. Det er lave skuldre og kos. Kreativ produsent og konseptuell regissør, Maggi Bergheim, holder seg på høflig og diskré avstand og smiler oppmuntrende. Klokken blir ni null null. Vi står i en resepsjon i Fredrikstad, jeg er ganske godt forberedt, synes jeg, vi har hatt hauger av møter om rekvisitter, casting, kontinuitet og bla bla, det er ganske hyggelig, men ett sekund senere oppleves det svært annerledes. For toget kommer rett ut av tunnellen. Plutselig ser tyve mennesker på meg med spørrende blikk. Skuespiller Robert Skjærstad er en av dem. Fotograf Tor Eigil Scheide. Lys, Rune Kalgraff, for å nevne de nærmeste. Jeg hører setningen vi forfattere sjelden hører, hvordan vil du ha det, Arne? Jeg hører noen si "spør, Arne". Er det bra, Arne? Var det sånn, Arne? Jeg gruer meg intenst til det som kommer. Jeg er kvalm, faktisk, men spiller totalt rolig. Det aner meg at jeg har omtrent tre timer å overbevise på. Jeg vet hvor fort alarmen går. Jeg vet etter hvert hva det vil si når en scene må strykes, når vi mangler det ene bildet, når det ikke klipper, når Charlotte Kahn fra Drømmesuiten roper aksebrudd eller når Arild Brubak fra TV2 ser på deg og spør om har du faen ikke lært noe som helst, Arne?

    Det jeg gruer meg aller mest til denne dagen i midten av november er noe så enkelt som å si "takk!" i plenum. Høyt og myndig. Hvordan vet man akkurat når scenen sitter? Er det jeg som sier "Værsegod" eller er det innspillingsleder Anders Søndersrød. Ja, jeg vet at man ikke sier cut i Norge, men hva sier man når? Jeg har vært på treningscamp med Maggi, hun har tegnet og fortalt på tavlen i Klekkeriet på Rubicon, jeg har hengt jevnlig på settet gjennom et år, tenkt at dette skal jeg også forsøke, og nå sitter jeg der, jeg er flau og kvalm og lurer på hvordan det er å rope "takk" høyt, for hvor myndig virker jeg egentlig, de vet jo alle sammen at jeg er totalt grønn!?

    Mitt navn på klapperen, og noen som spør om jeg er fornøyd med bildet? Jo, takk. Noen justeringer? Lillian Torbjørnsen er inne og fikser på noe hår. Marianne Stranger flytter en dings. Rune Kallgraf flytter en lampe. Jeg hører Anders si "Å værsego!" og i monitoren ser jeg Robert Skjærstad ankomme bildet, oppføre seg som en arrogant kødd mens han sjekker inn i det som skal være starten på en episode, før han gjør et par overraskende ting og forlater bildet. Joda, det ser bra ut, det er jo som å se på tv, jeg holder på å glemme å rope takk, og jeg roper det kanskje i høyeste laget, og uansett hvordan den scenen hadde vært spilt, hadde jeg bestemt meg for å si at den var fin, men vi koster på oss én til, dere.

 

Vi nærmer oss lunch, og vi ligger omtrent på skjema sier Anders. Jeg merker at alle gir meg litt spillerom og har for lengst oppdaget at script, Linn Hafr, rykker stadig høyere på listen over personer man ikke kan greie seg uten. Når hun hvisker at du kommer kanskje til å ønske deg en halvnær anskåret, Arne, eller hva med en ren POV eller total for klippen? Klokken er vel nærmere ett før jeg virkelig skjønner poenget med et godt mastershot, men det skal gå mange dager før jeg greier å arrangere et brukbart et, vi vikler oss inn i hjørner og fiksfakserier, men passerer tyve innstillinger den første dagen. Maggi og Anders smiler oppmuntrende til meg, det er alltid kaffe tilgjengelig, frukt, grønnsaker, og dette underlige spørsmålet: Er du fornøyd, Arne? Hvordan vil du ha det her, Arne?    

    Klokken to da har vi etablert oss i restauranten. Vi skal gjøre en scene med Anne Marit Jakobsen og Klaus Hagerup. Vi har hatt leseprøver, scenen er skrevet om et par tre ganger, og dette er en morsom scene, på papiret, jeg lo godt da jeg skrev den. Vi lo på leseprøven, også, Klaus, Anne Marit og jeg. Klokken fem over to virker det bare ikke morsomt lenger. Det virker nervøst. Anne Marit og Klaus er skuespillere av typen mange tilbud, også. Jeg har sagt ja, kjempegøy til alt for mange av dem. Og skal vi gjøre Klaus litt Anthony Hopkins foreslo Lillian. Ja, kjempegøy, sa jeg. Anne Isene la grunnlaget med diskré rik-kostyme. Jeg tror han er typen som velter vinglass hele tiden, sa Klaus på telefonen kvelden før og jada, kjempegøy, sa jeg. Nå var det ikke gøy lenger. Vi gikk på en første tagning, jeg ropte tusen takk, følte at akkurat det hadde jeg fått dreisen på, men scenen var om ikke steindød, så i hvert fall ikke morsom. Vi var ikke på humring en gang. Vi koster på oss én til i totalen sa jeg, og følte meg ganske proff, og da skjedde det: Jeg gikk bort til Klaus og sa at det var noe med armen hans. Pass på armen din, sa jeg. Jeg aner ikke hvorfor jeg sa det, armen hans var i grunnen helt ålreit, men jeg husket i samme sekund en av Anne Marits yndlingshistorier på leseprøver hver eneste gang samtalen kommer inn på udugelige regissører, nemlig idiotregissøren som ba henne "passe litt på armen". Ja, du skjønner hvor jeg vil? Forsiktig med armen, sa jeg til Klaus, og det ble lissom litt ekstra stille i rommet. Anne Marit Jakobsen så på meg. Vildanden. Lilly Valentin. Det var som om hun reiste seg opp på vegne av alle skuespillere i Nord-Europa. Stanislavskij. Det der, Arne, hveste Anne Marit, må du aldri, aldri, aldri si til en skuespiller! Og nå ble også Klaus fortvilet. Han så på armen sin, den virket veldig stor og vissen nå, akkurat som armen til Baalsrud med koldbrann i Ni liv av Arne Skouen. Klaus var fortvilet. Har dere hørt den om regissøren og armen, ropte Anne Marit og folk stanset i gatene utenfor. Norsk skuespillerkunst stod stille. Klaus Hagerup var av gårde for å amputere armen, få seg en protese med fjernstyring, så jeg kunne få det som jeg ville, hvis det var dukketeater jeg var ute etter. Jeg ventet på telefon fra Agnethe Haaland. Sånn går det når man bruker amatører og forfattere på regi, skal de få fortsette å ødelegge norsk tv-drama spurte Viggo Johansen og sa at du der ute bestemmer, ring inn nå. For faen, Arne, har du ikke lært noe som helst!

    Vi tok én til og enda én. Armen ble fin, den. Scenen ble lun og så morsom som den trengte å være. Vi lå foran skjema og Maggi nappet i ermet mitt og foreslo å hive inn et par ekstrascener for klippen, en ankomst og en exit, det blir du glad for senere, hvisket hun.

    Dagen etter var vi på golfbanen. Temperaturen krøp mot null grader. Forfattere er sjelden gode på undertøy, tekniske sokker og fleece. Hvor ofte er man i grunnen ute fra åtte til fire i november? I regn? Spør Maggi om klær, sa Anders, hun har gjort 71 grader nord og fått priser for det. Så jeg handlet undertøy for fire tusen og ble aldri kald. Men det var en bakpådag. Den begynte bakpå og fortsatte bakpå. Nå burde du vært der borte, sa Maggi. Hvorfor er du ikke der oppe, pekte Maggi. Der nede. Her inne. Nå venter de på deg, Arne. Hva skjer, Arne? Hvordan vil du ha det, Arne?

    De gav meg en forsiktig start med et par og tyve bilder pr. dag. Jeg fikk noen klapp på skulderen. Puh, tenkte jeg, hvor vrient er det, egentlig? Inntil koordinator Kristine Norseth ga meg dagsplanene for neste uke. En tøff en, det der, lykke til og god helg, sa Maggi og dro til byen.

 


 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY