Kunst eller troverdighet?

Og så den grønne mark — den var — ja! Herre gud!
Man ved hvordan en mark, når den er grøn, ser ud.
(Johan Hermann Wessel)

Alle trenger troverdighet. La det ikke herske noen tvil om det. De fleste beslutninger i livet er basert på tillit, ikke på sannsynlighetsberegninger. Enten man stemmer ved et valg eller gifter seg, handler det om troverdigheten til politikeren eller den fremtidige ektefellen – på sine respektive premisser.

Slik er det også når man vil leve seg inn i en film. At miljø og karakterer er troverdige – på genrens premisser – er viktig. En viktig grunn til den store framgangen for norske filmer de siste ti årene, er at publikum opplever virkelighetstegningen som troverdig.

Men er dette det eneste vi vil?

Vil vi ikke noe annet enn å kjenne oss igjen i den virkeligheten som avbildes på lerretet? Vil vi ikke noe annet enn å få bekreftet at verden er slik vi trodde den var? Er det kunstens rolle å sementere publikums virkelighetsforståelse?

Jeg mener at kunstens rolle er å utfordre vår virkelighetsforståelse. Troverdighet kan aldri være målet for en filmskaper, troverdighet er bare et virkemiddel. Ved å få publikum til å akseptere filmens miljø og karakterer – på den valgte genrens premisser – kan konfliktene brukes til å formidle noe utover seg selv. Noe utover gjenkjennelsen. Noe utover å pleie tilskuerens bortskjemte ego.

For å begrunne sin støtte til produksjon av norske filmer, har kulturmyndighetene definert detaljerte målsetninger, bl. a.:

- Vi skal ta 25 % av kinomarkedet
- Vi skal doble eksporten av norsk film og tv-drama
- Vi skal konkurrere om viktige internasjonale priser

Kan det virkelig la seg gjøre å hente hjem internasjonale priser og doble filmeksporten ved å produsere troverdige kopier av norsk virkelighet?

Max Manus er en troverdig imitasjon av en faktisk norsk virkelighet. Uten denne filmen ville vi vært betydelig lenger unna målet om å ta 25 % av hjemmemarkedet både i fjor og i år. Men interessen i utlandet er ikke så veldig stor, verken når det gjelder kunstneriske priser eller salg.

Den brysomme mannen, derimot, bidro kanskje ikke all verden til å øke markedsandelen her hjemme. Men få norske spillefilmer har vel høstet større internasjonal kunstnerisk anerkjennelse. Den brysomme mannen er ingen troverdig imitasjon av noen som helst faktisk norsk virkelighet.

Filmen gjør ikke en gang noe forsøk på å lage en troverdig kopi av verden omkring oss. Den fortolker i stedet norsk virkelighet, og utfordrer dermed vår virkelighetsforståelse.

Jeg mener det er på høy tid at vi slutter å sette likhetstegn mellom ”troverdighet” og ”naturalisme”. Alle andre kunstarter la denne tanken bak seg for over hundre år siden. Både malerkunsten, litteraturen og musikken har vært innom et utall forskjellige ”ismer” etter naturalismen. Til og med fotografiet. (”Et fotografi lyver alltid,” sier vi nå.) Men altså ikke den norske filmen. Som for hundre år siden hersker her idealet om naturalisme i form og innhold.

Hvis den norske filmen skal nå de ambisiøse kunstneriske målene som er satt, må den slutte å imitere livet. Den må fortolke livet. Og da er filmen pukka nødt til å være ”larger than life”. Lik det eller ikke, men det innebærer faktisk at filmen må være ”utroverdig”.

Kunsten begynner der troverdigheten slutter.

Les også Eirik Ildahls innlegg "Writers Cut".