Writers Cut

Hva betyr det å være profesjonell manusforfatter? Handler det om å artikulere og strukturere regissørens vage visjon samtidig som man innfrir produsentens krav om at det skal koste minst mulig?

Ikke les videre ennå. Tenk igjennom hva du selv egentlig mener. Er det ovenfor dekkende? Kan man egentlig forlange noe mer av en skarve manusforfatter? Hva da?

OK, her er fasit:

Manusforfatteren er kunstverkets første beveger. Det er viktig å fastholde at den profesjonelle manusforfatterens oppdrag er å være visjonær kunstner og premissleverandør for den ferdige filmen. Om manuset gir regissøren mulighet til å virkeliggjøre noen visuelle innfall eller om det kan tilfredsstille produsentens behov for å skjære litt til på budsjettet, er det fint. Men hvis dette blir manusforfatterens overordnede mål, gjør manusforfatteren en dårlig jobb. De som manusforfatteren til syvende og sist står ansvarlig overfor, er de som går på kino for å oppleve en god historie.

Dette er ukontroversielt i alle festtaler. Men praksis er noe annet. Når hverdagen melder seg, ser man helst at manusforfatteren er et dramaturgisk kompetent tannhjul i et markedstilpasset prosjekt med lav risiko. Dette er naturligvis en kortsiktig strategi, jevngodt med å sage over den greina man sitter på. Grunnen er enkel: En slik forfatterrolle skremmer bort alle som har noe å fortelle. Ingen manusforfatter med snev av dikterisk talent vil gidde å spesialisere seg på å markedstilpasse andres drømmer for et medium hvor han eller hun aldri får fortelle sine egne historier; de som presser seg ut fordi de har utspring i erfart virkelighet og personlig engasjement.

I stedet får vi flere trivialdramaer. ”Engasjerende, sterkt og rørende,” som det gjerne heter i konsulentenes begrunnelse for tilskudd. ”Dritten i midten,” som en forfatterkollega uttrykker det.

Men det er få bransjer som lever av nyskapning i samme grad som filmbransjen. ”Same shit, new wrapping” virker bare en stund. Men hva bruker bransjen på R & D? Et gjennomsnittlig farmasøytisk selskap bruker 30% av omsetningen på utvikling, enda de vet at de kan leve godt og lenge på trygt og godt etablerte produkter type Globoid og Paracet. Filmbransjen har ingen produkter den kan selge om og om igjen, men bruker kanskje bare 5% av midlene på å tenke nytt.

Det virker ikke som beslutningstagerne helt har tatt inn over seg at den som kaster seg på en bølge, nødvendigvis kommer etter bølgen. For å lykkes, må man våge å presentere noe nytt, noe som ingen har sett før. Men det gjør man ikke. Er det for skremmende å se i øynene at publikum faktisk trekkes til kinoen i håp om å få en ny opplevelse?

I økonomiske termer betyr dette at sjansen for å få en suksess reduseres i samme takt som man reduserer sjansen for fiasko. Vil du ha høy avkastning må du ta høy risiko. Helgardering garanterer fiasko.

Det eneste som kan redusere den økonomiske utryggheten er et manuskript som har integritet og forteller en viktig historie på sine egne premisser. Derfor er den første bevegeren, manusforfatteren, den personen som det er viktigst å gi spillerom. Kommer filmen galt ut fra start, er det nemlig umulig å styre den inn underveis.

Manusforfatterens ”first cut” er uendelig mye viktigere enn regissørens ”final cut”. Det hjelper ikke med en nylakkert bil hvis kanalene er gjennomrustne.

Eirik Ildahl er dramatiker og forfatter av filmmanus (bl.a "Andreaskorset" og "Hodet over vannet"), tegneserier, radioteater og tv-serier. Han vil med jevne mellomrom bidra med innlegg på rushprint.no.