Kjære filmstudenter…

Da er sommeren vel i boks, og med den både agurksesongen og det nå årvisse anfallet av amerikansk popcorn-trøyte. Og for det eksklusive kullet enn så lenge vellykkede unge mennesker som har sikret seg studieplass ved filmskolen på Lillehammer, burde det kanskje være et tankekors at vår tids mest suksessfulle filmskapere faktisk ikke kan lage film i det hele tatt. På den annen side er det neppe noen som søker seg til Lillehammer fordi regi eller filmproduksjon er påtagelig matnyttig som utdanning. Det handler snarere om en kombinasjon av forfengelighet og ønsket om å enten uttrykke seg selv, eller gjøre noe med eller i media. Og, ja, så var det det der med Den Gode Historien.

     Men før dere gjør det dere må gjøre for å få de nødvendige papirene om tre år, håper jeg avgangsklassen 2012 gjør seg selv en tjeneste før pensum legger for mye beslag på tankevirksomheten. Se Kathryn Bigelows siste film, The Hurt Locker. Dere kan lære mer om film, filmspråk, narrativ dramaturgi, blocking, lyd, lys og rom på de første fire-fem minuttene her, enn dere vil gjøre på de neste tre årene. (Jeg kan ta feil; jeg har innrømmelsesvis ingen annen empiri her enn den samlede produksjonen til de kullene som har toget fra Lillehammer til Kunstnernes Hus før dere.)

     The Hurt Locker handler om de som demonterer hjemmelagede bomber i Irak. Bigelow har allerede her forsynt seg fra dramaturgiens øverste hylle av lekkerbiskener, siden vi da snakker om spente situasjoner, livsfarlige valg mellom røde og grønne ledninger, tikkende klokker, og alt som godt er for filmskapere. Det Bigelow så gjør med disse ingrediensene, er det imidlertid ikke mange som gjør henne etter. Filmen består av syv nesten frittstående opptrinn – og det første lærer oss alt vi trenger å vite for å få sitte på kanten av stolen i resten av filmen. Uten at vi engang registrerer det, utreder Bigelow for de fysiske spillereglene bombeteamet lever og dør etter, slik at vi rent instinktivt sitter igjen med en klar og udiskutabel forståelse av  rommet filmens handling finner sted i. (Sammenlign dette med den 150 minutter lange Transformers 2, der det ikke bare er umulig å opprettholde noen konsekvent skala for de kolliderende robotene, ei heller holde de snille robotene fra de slemme når de deiser løs på hverandre – det er til og med umulig å bry seg om utfallet. Michael Bay er nå tidenes mest suksessfulle filmskaper. Og den mest inkompetente regissøren verden har sett.)
   

 Det Bigelow gjør her er grunnleggende, elementært håndverk, og dere kommer ikke langt utenfor Giskes beskyttende støtteordninger uten å tilegne dere et modikum av den slags. Bigelow har gjort dette før – legg til den gnistrende vampyrfilmen Near Dark fra 1987 på Rushprints alternative pensumliste. Jeg skal ikke røpe for mye – vi skal bare slå fast at hun i klimakssekvensen her leverer nok et skoleeksempel på forholdet mellom tid, rom og lys i film. Rom, tid og lys er verktøyet deres, kids. Mestrer dere ikke dette, kan dere like godt søke dere over til journalistlinja; skal dere være dilettanter, kan dere like godt være godt betalte dilettanter. På engelsk kalles den typen sekvenser Bigelow mestrer bedre enn noe nær alle i Hollywood, ”set pieces” – det samme begrepet man bruker på dødballsituasjoner i fotball. Tenk over det en stund. Filmproduksjoner er minst like runde som fotballen dersom dere ikke lærer dere å legge ballen død.

Forbløffende nok har filmsommeren gitt oss enda et mesterverk av en film. Michael Mann har lenge vært den nest mest undervurderte regissøren i Hollywood – den mest undervurderte er og blir Sidney Lumet – og den lunkne mottagelsen som ble Public Enemies til del hva billettsalg angår befester denne posisjonen. (Locker og Enemies er de beste amerikanske filmene siden There Will Be Blood og No Country for Old Men.) I nesten enda større grad enn Bigelow behersker Mann film som en forståelse av lys, tid og rom, og dramaturgi som arkitektur. Det er ingenting i Manns filmrom som ikke skal være der, og som ikke belyser eller informerer eller bærer de andre elementene. Depps Dillinger bråvåkner, og kamera skvetter; i Public Enemies er det ingen grense, ingen separasjon, mellom form og innhold, budskap eller budbringer. Jeg har fortsatt til gode å se en norsk film du kan si det samme om.
     

Og dette er ikke et spørsmål om budsjetter. Dette handler om en grunnleggende forståelse av film som håndverk og medium. Det handler ikke om kunst kontra kommers eller noe tilsvarende idiotisk paradigme. Både The Hurt Locker og Public Enemies er skutt på HD, og ivaretar og viderefører den umiddelbare estetikken vi nå har lært oss å kjenne fra YouTube-snutter fra Teheran og Bagdad, så vel som Bourne-filmene. (Hollywood kryr nå av arbeidsledige kiropraktorer; Steadicam er liksom bare så 1990.) Du kan skyte Den Gode Historien din med et Panasonic DVX100A-kamera til tjue tusen kroner. Du kan klippe på laptop’en din. Det eneste du kan misunne Michael Mann er kompetansen hans. (Og, OK, budsjettet til production designerne hans. Ingen lager penere filmer enn Michael Mann. Ingen er mer spent enn meg på hva den nye PD-linja i Lillehammer kan avstedkomme.)
       

Av en eller annen grunn har jeg aldri sett en norsk film der noen må velge om de skal kappe den røde eller den grønne ledningen. Er det under vår kunstneriske verdighet, liksom? Dødballsituasjonen i Spielbergs Munich, der den lille jenta kommer hjemom akkurat når den armerte telefonen ringer, og den nervøse fyren i baksetet utenfor har fingeren på knappen – er dette grep norske filmskapere skal holde seg for gode til? Det er mer konstruktivt å snakke om kjønnskvotering og Oscarnominasjoner? Hei – fly over Kathryn Bigelow som gjesteforeleser. Hun er av norsk opprinnelse, og er, så vidt meg bekjent, i besittelse av et par eggstokker. Dersom det skulle være et kriterium for faglig kompetanse i norsk film. (Jeg etterlyser vel egentlig mer testikler her, men dersom Bigelows eggstokker på noe vis bidro til nerven i The Hurt Locker, er jeg dem evig takknemlig.)
     

Det er noe innihelvete vanskelig å lage en god film. Hadde det vært enkelt, hadde det vært langt flere gode filmer. Å lage en film – god eller dårlig; oddsene for en god én er omtrent 1/99 – involverer flere enkeltindivider enn et fullt symfoniorkester, og hver enkelt av dem er en tikkende bombe av selvdestruktive impulser. (Dette gjelder ikke bare filminnspillinger, men livet generelt. Så vidt meg vites, er det ingen etater innen den høyere utdanning som advarer den oppvoksende slekt om dette.) Det eneste forsvaret dere har mot dette uhellige kaos av forfengelighet og dumskap, er faglig kompetanse, og en grunnleggende forståelse av mediet dere forsøker å beherske. Den finner dere, i sin mest kompakte form, i de siste 15 minuttene av Near Dark, i Public Enemies og Heat og The Last of the Mohicans, og i The Hurt Locker.
     Demonter den bomben, og det vil gå dere godt her i verden.

Sindre Kartvedt skriver en fast kommentar for papirutgaven av Rushprint. For abonnement: ABONNEMENT