Dokumentert virkelighet?

På bakgrunn av dokumentaristenes svært synlige markering under møtet med kulturminister Trond Giske 24.06, uttrykker fiksjonsmiljøet at de føler seg overkjørt. Dette tilsynelatende rolleskiftet må i så fall ha skjedd for første gang i norsk filmhistorie. Dokumentar er billigere å produsere enn spillefilm, og får under 1/10 del av det beløpet som årlig bevilges av statlige midler gjennom Norsk filminstitutt. Det produseres langt flere dokumentarfilmer, og denne delen av norsk filmindustri engasjerer anslagsvis like mange mennesker som fiksjonsfilmen. Politikernes ønsker om regional spredning og kvinneandel er nærmest oppfylt. – Og ikke minst gjør norsk dokumentar det godt internasjonalt.

Under møtet med kulturministeren i juni opplyste han at det hadde vært en betydelig styrking av bevilgningene de siste årene. Når det gjelder dokumentarområdet isolert sett har imidlertid ikke økningen vært stor i samme periode til tross for at antall søknader, antall dokumentarfilmer som produseres og antall aktører har steget kraftig. Det som nå foreligger av midler til dokumentar kan vanskelig innfri ønsket om at det skal gå an å leve av å lage dokumentarfilm alene, eller at norske dokumentarer skal får økt internasjonal gjennomslagskraft. Den skjerpede profesjonalisering og internasjonalisering av bransjen er med andre ord ikke blitt møtt med tilsvarende økonomisk styrking.

Det er vel kjent at mange kinodokumentarer de siste årene har gått rett ut sagt elendig på kino. Det kan kanskje henge sammen med at distributørene har sett at de kan tjene penger på lanseringstilskuddet alene. Men dårlige salgstall har også forekommet for spillefilmer. Uansett: vi kommer ikke utenom at TV inntil videre er det viktigste visningsvindu for dokumentar. Det er derfor oppstått et slags symbiotisk, parasittisk forhold mellom TV-kanalene og Norsk filminstitutt. Å finne balansen mellom TVs programprofil og Norsk filminstitutts tildelingspolitikk er en utfordring for dokumentarmiljøet dersom det ønsker å få finansiert filmene sine.

Norsk filminstitutts oppgave er å støtte kvalitet, mangfold og ytringsfrihet – og selvsagt representere en motvekt mot forflatende kommersialisme. Det klages fra mange hold, og kanskje med rette. Et av de viktigste produksjonsselskapene – Motlys – har annonsert at de slutter å lage dokumentar. Selskapet Corax i Bergen forteller at de sier opp folk fordi de ikke får nok penger fra Norsk filminstitutt. Her er de neppe alene, men slik er nå engang virkeligheten. I all sin ufullkommenhet må det ligge andre kriterier enn automatikk bak konsulentenes tildelinger. Filmskaperen Karoline Frogner hevder at den seriøse dokumentaren har for dårlige kår, og antyder at hun er offer for kvinnefiendtlige holdninger.

Akkurat det siste er vel neppe riktig når man ser på kvinneandelen som er på over 40% for dokumentar. Uansett forteller eksemplene ovenfor at det er svært vanskelig å overleve som dokumentarskaper, og at fremtiden for bransjen kan trues dersom ikke noe skjer. Det ville være juksemaker pipelort for bransjen sett under ett dersom den positive utviklingen når det gjelder mulighetene til å lage spillefilm skal reverseres til fordel for dokumentar. Kanskje det er ideer å hente fra Det Danske Filminstitut der direktør Henrik Bo Nielsen hevder: "Vi skal til at tænke på en anden måde". En dynamisk organisasjon må alltid være i forandring, og Norsk filminstitutt er et serviceorgan for bransjen. Det er den som holder liv i konsulentene, og ikke omvendt. Derfor er dialog viktigere enn maktkamp – ikke minst innenfor filmbransjen.

Stig Andersen,

Dokumentarfilmkonsulent,

Norsk Filminstitutt

Følg dokumentarfilmdebatten på Rushprint.

Les innlegg fra John M. jacobsen og Åge Hoffart, og innlegg fra Dokumentaristene.