Da HBO gikk i terapi

Enkelte har hevdet at den tidligere så bejublede kvalitetskanalen HBO har vært inne i en kreativ identitetskrise – og at et håndfast bevis på denne krisen har vært kanalens besettelse rundt serier om mennesker i psykoterapi. HBO har hatt stor lykke med å plassere sine fiktive karakterer i terapi tidligere. Jeg tenker selvfølgelig på Tony Spranos samtaler med Dr. Melfi, som på mange måter utgjør selve ryggraden i hele serien. Det er på kontoret hennes vi møter Tony før første gang etter en episode med panikkangst. Dette var på et dramatisk nivå et genialt grep som fra første scene plasserte seerne på innsiden av det som var seriens fortellermessige dynamo: Gangsteren Tonys umulige forsøk på å balansere livet som hensynsløs mafiaboss, med aspirasjonene om et harmonisk middelklasseliv.

Men selv om møtene mellom Tony og Dr. Melfi var sentrale i serien, så var de tross alt omgitt av et stort spekter med fargerike karakterer, og dramatikk på mange plan. I kanalens ambisiøse storsatsing In Treatment, som lanseres på video denne uken, har HBO rendyrket dramatikken fra de intense møtene mellom Tony og Dr. Melfi, og utviklet en serie om psykoterapi der vi aldri forlater terapeutens kontor. In Treatment begrenser seg ikke til 50 minutter terapi uka, men 30 minutter hver ukedag fra mandag til og med fredag. Ni uker i strekk! Vi snakker med andre ord om over 20 timer nesten sammenhengende tung eksistensielt prat om følelser.

En omgang elektrosjokk høres i utgangspunket mer spennende ut, og jeg må innrømme at jeg satte meg ned for å se første episode av In Treatment ikke bare med skepsis, men med direkte motvilje. Denne motviljen sprang delvis av at dette ikke var den første serien om psykoterapi HBO har gitt oss på kort tid. Noen måneder før In Treatment viste kanalen første sesong av Tell Me You Love Me, om tre par med samlivsproblemer med det til felles at de går til samme sexterapeut. Tenk Scener fra et ekteskap ispedd eksplisitt sex, og man har et nokså godt inntrykk av serien. Jeg opplevde Tell Me You Love Me som uutholdelig deprimerende, og kom aldri lengre enn halvveis inn i andre episode før jeg gav av opp. Fordommene lå med andre ord tett mellom meg og tv-skjermen da jeg i påsken 2008 sklei ned i sofaen for å sjekke ut In Treatment. I dag er jeg glad jeg hold ut den første uken med terapi. 

De ytre rammene for serien, som interessant nok er en adapsjon av den Israelske tv-suksessen Be ’Tipul, er enkel: De fire første ukedagene møter seriens hovedperson, den middelaldrende psykoterapeuten Paul Weston (Gabriel Byrne), de samme fire klientene. Den femte dagen besøker han selv sin egen terapeut (Dianne West). De faste klientene består av en vakker kvinnelig lege (Melissa George) som har utviklet en usunn erotisk fiksering på Paul selv, en kald og narsissistisk jagerpilot (Blair Underwood) som ved en feiltagelse bombet en barneskole i Irak med grusomme konsekvenser, en suicidal 16 åring (Mia Wasikowa), og et par midt i trettiårene (Josh Charles og Embeth Davidtz) som ikke greier å bestemme seg for om de skal abortere eller beholde et barn. I Pauls samtaler med sin egen terapeut hver fredag får vi høre hva han egentlig tenker om disse menneskene, og det blir åpenbart at han selv sliter med minst like store problemer som sine klienter.

Det mest slående In Treatment er hvor oppsiktsvekkende langsom den er, og hvor mye forpliktelse og tålmodighet den krever av deg som seer. Men tålmodigheten har sin ”pay off”: For hvert nytt møte kryper disse karakterene sakte under huden på deg, og serien utvikler seg langsomt til en besettende og engasjerende reise inn i disse menneskenes innerste følelser. Om dette er et realistisk portrett av psykoterapi, er et spørsmål jeg overlater til Finn Skårderud å avgjøre. Hans amerikanske kollegaer ser etter det jeg har lest meg til på nettet ut til å mene Ja. For meg holder det lenge at dette faktisk fungerer som dramatikk.

Det å plassere fiktive karakterer i terapi, er som i tilfellet Tony Soprano, et narrativt grep som tillater fortelleren å avsløre sider ved karakterene som ikke ellers ville kommet frem. Når dette fungerer i det lukkede kammerdramaet som In Treatment egentlig er, kommer det av den intelligente måten serien holder tilbake, og fordeler informasjon om karakterene på. Hemmeligheter og motiver avdekkes som i en velskrevet kriminalroman, der hvert nytt kapittel (episode) gir nye biter i et større puslespill.
 

In Treatment har ikke vært noen suksess, med et gjennomsnittlig seertall på rundt 320 000, noe som er lite selv for HBO. Og den intense terapien til tross, dette er nok heller ikke det som skal til for å løfte HBO ut av det den kreative krisen kanalen befinner seg i. Når det er sagt, må man bare bøye seg i støvet over viljen og ambisjonsnivået, og over troen på at det finnes seere som er villige til å gi seg i kast med den monumentale tålmodighetsprøven som In Treatment i virkeligheten er.
       
Alex Iversen skriver en fast tv-spalte for papirutgaven av Rushprint.

In Treatment (første sesong)  vises på NRK i sommer og er ute på dvd (og har nettopp avsluttet sin andre sesong på HBO). Første sesongen gikk på Canal + i Norge.