Åpningssekvensen i den kinoaktuelle Fuglekikkere er en av årets mest morsomme og tankevekkende. Vi ser en båt med noe som likner turister kjøre nedover en flod mens de studerer noen indianere med ”krigsmaling” på land gjennom en kikkert. Når turistene har passert dem, tar indianerne av seg krigsmunduren og tar på seg tv-skjorter og bukser, mens de får betalt av en bakmann som venter på dem. Den italienske regissøren Marco Bechis synes likevel ikke scenen er spesielt morsom, og det skal sies at den spilles ut med stort alvor av indianerne i hovedrollene. Filmen er ingen Gary Larson-karikatur, men iblant et harmdirrende opprop om at noe er riv ruskende galt i Amazonas-jungelen – eller i det som er igjen av den.
- Jeg ønsket å minne publikum på den generelle oppfatningen vi gjerne har av ”de andre”, forteller Bechis til Rushprint. – Vi ønsker at de skal passe inn i vår oppfatning av hvordan indianere ser ut, selv om indianere ikke nødvendigvis ser ut som ”indianere”. De går ikke uten klær og de bor ikke inne i jungelen – nettopp fordi jungelen er iferd med å forsvinne. De er like fullt indianere med sin spesielle identitet og tradisjoner. Om en indianer driver en butikk eller har en mobiltelefon, så er han eller hun ikke noe mindre indianer.
Fuglekikkere er en sjelden film ved at urinnvånerne får spille hovedrollen i fortellingen om sin egen kultur. I filmen møter vi på Guaranifolket i Matto Grossi, i den brasilianske delen av Amazonas, som er blitt fordrevet fra sine opprinnelige områder til reservater. Her går de langsomt til grunne mens de jobber på slavekontrakter for lokale landeiere og stadig flere av de unge tar sitt eget liv. Fuglekikkere er likevel ingen dyster film, og noe av årsaken til det er den usentimentale tilnærmingen Bechis har hatt til Guaraniene. De får her lov til å være seg selv, på godt og vondt.
- Det som overrasket meg var at det å spille en rolle ikke var noe nytt for denne stammen. Gjennom flere av deres ritualer handler det om å spille ulike roller. Det var bare et av mange eksempler på hvor raffinert stammekulturen er. De var mer profesjonelle enn mange av de såkalte profesjonelle skuespillerne jeg har jobbet med på andre filmer.
Bechis fulgte i starten med på de ulike møtene og ritualene Guaraniene hadde, og det var da han først innså at det kunne fungere.
- Guaranifolket har gamle orale tradisjoner og er fortrolig med å fortelle historier med et høyt retorisk nivå. Ordet er utgangspunktet for all kommunikasjon mellom dem. Jeg ga dem en viss informasjon om prinsippet bak det å filme og spille foran kamera, men ikke mye. Men jeg ville at de skulle forstå grunnprinsippene for filmens språk. Jeg viste dem sekvenser fra Once upon as time in the west av Sergio Leone og Fuglene av Hitchcock. Det var scener uten dialog, for å få dem til å forstå at film også består av nærbilder og stillhet. Når de så skuespillere som ikke ytret et ord i avgjørende scener i Once upon as time in the west, så forsto de betydningen av stillhet på film. De plukket det opp veldig raskt. De hadde fra før visse kunnskaper om hvordan stillbilder ble til, og stilte derfor ikke helt på bar bakke. Under opptak var de veldig kreative og opptatt av å prøve ut ting i de ulike tagningene.
Bechis understreker at Guaraniene tidlig forsto at filmprosessen handlet om arbeid. De ble betalt gjennom hele innspillingsprosessen – helt fra de aller første prøvene, forteller han. Istedenfor å jobbe med å kutte sukkerrør på åkrene, kom de alle sammen til Bechis produksjonskontor for å jobbe der – menn, kvinner og barn, i alt over 200 personer.
- Lederne for stammen forsto tidlig at den historien vi ville fortelle var interessant for dem. Når de etter hvert kom tettere på rollefigurene sine og forsto mer av hvordan prosessen fungerte, ble de begeistret for denne måten å fortelle en historie på. I likhet med mange andre skuespillere, likte de veldig godt å opptre og spille for kamera.
Andre avgreininger av den spesielle stammen i filmen har medvirket på film før, som i Hollywoodfilmen The Mission og Werner Herzogs filmer fra Amazonas (Fitzcarraldo, Aguirre – vredens gud). Men alle disse filmene har redusert dem til statister i sitt eget miljø, kun tilstede for de hvite hovedpersonenes eskapader i Amazonas. Dette var noe Bechis for en hver pris ville unngå.
- I vår film er det indianerne selv som spiller de sentrale rollene. De er ikke bare bakgrunnsfyll. Derfor var skuespillerne mer bevisste om sin egen betydning: de visste at det var viktig for dem, de visste at filmen handlet om deres egen tilværelse og utsatte situasjon.
Bechis har vært opptatt av å lage en filmatisk fortelling, ikke en dokumentarisk gjengivelse av indianernes tilværelse i jungelen. Det var viktig for ham at indianerne spilte – selv om det er variasjoner av dem selv de spiller ut.
- Jeg ville at de skulle ha en klart definert relasjon til kamera, det skulle ikke være tvil om at de spilte. Det er gjerne slik at i filmer der skuespillerne skal ”spille seg selv”, så sitter de fast i den rollen. Jeg var overbevist om at filmen ville bli mye bedre om de fikk spille rollene.
Bechis skildrer indianerne som hele mennesker, på godt og vondt, og ikke som”noble og ville”.
- Jeg visste at det første møtet med dem ville bli avgjørende. Jeg kunne jo ikke bare komme dit og si: Jeg er regissøren og skal fortelle dere hva dere skal gjøre. Samtidig var de veldig oppsatt på å spille i filmen, fordi lederne av stammen forsto at det var en sjelden anledning til å få belyst deres situasjon. Når jeg skisserte handlingen, hadde vi inngående diskusjoner om det, særlig med skuespillerne. Men siden de ikke kunne lese og skrive, ble det vanskelig å diskutere manuset med dem. Vi skjøt filmen kronologisk, og startet hver opptaksdag med å snakke om scenen, som iblant kunne bli endret etter innspill fra dem. De var aldri bekymret for resultatet, de viste ingen tegn til nervøsitet over hvordan dette ville bli mottatt.
Filmen er en appell til verdenssamfunnet om at noe må gjøres, noe som konkretiseres gjennom et opprop i rulleteksten. Situasjonen er dramatisk, forteller Bechis.
- De kjemper en kamp mot Goliat. Det er ikke gårdeierne og skogeierne som er motstanderen, men de multinasjonale selskapene. Det er enorme interesser som truer dem, som biodisel-produsenter som utvinner sukkerrørene og kjøttindustrien som meier ned jungelen gjennom kvegdriften. Men Guarianene er målrettede i sin kamp, etter 500 år med inntrengere har de ennå ikke gitt opp.
Hyppigheten av selvmord blant disse indianerne er den høyeste i verden, om du måler utifra folketallet. De fleste av dem er unge gutter og jenter. Bechis bruker flere stilistiske virkemidler i skildringen av de truende åndene som indianerne føler seg omgitt av, og som for dem er knyttet til selvmordene.
- I henhold til deres kultur har de to sjeler – en jordisk sjel og en spirituell sjel. Den spirituelle vil alltid leve, så når de tar livet sitt, vet de at de vil leve videre uten lidelse. De tar livet seg fordi de ikke orker den utsatte tilværelsen de lever under. Men jeg lanserer ingen enkle forklaringer. Jeg ønsket heller ikke å konkretisere de åndene de føler truer dem, men la publikum heller fornemme det.
Ikke mange filmer har benyttet urinnvånere som hovedpersoner der de faktisk spiller hovedrollene i en fortelling som omhandler deres egen kultur. Det nærmeste er Rolf de Heer Ten Canoes som deltok i Cannes i 2006, der aboriginere spiller ut ulike episoder fra sin egen rike mytologi. Bechis har stor respekt for den filmen, men ville noe annet med sin film.
- Min inspirasjon var den spesifikke indianerstammen og deres situasjon i dag. Ten Canoes er en flott film som utspiller seg på et tidløst plan, den tar utgangspunkt i gamle myter. Det gjør at man opplever at handlingen tilhører en annen og fjern fortid, og ikke til her og nå, som min film. Men jeg tror nok at vi har benyttet noe av den samme metodikken i forholdet vårt til skuespillerne.
Fuglekikkere har norsk kinopremiere fredag 19. juni.
Se opptakene fra Bechis research blant Guaraniene her:
Se traileren her:
Delicious
Digg
Facebook
Twitter
Epost
«Kommenter denne artikkelen»