Voksenanimasjonen kommer!

Gunnar Wille, leder for animasjonslinjen på Den Danske Filmskolen, mener det har skjedd en forandring de siste 5-6 årene. Inntil da var voksenanimasjon sjeldnere. I løpet av de siste årene har det blitt laget filmer som Slipp Jimmy fri, Princess, A Scanner Darkly, Renaissance, Persepolis og Vals med Bashir. Og snart har den skandinaviske storproduksjonen Metropia premiere.

– Det karakteristiske ved filmene er at de tar opp temaer som barn har vanskeligheter med å forstå, de er til tider voldelige og i tillegg er de eksperimenterende med hensyn til det grafiske språket. Men samtidig har de en naivitet i billedspråket som gjør dem annerledes enn live-action-filmer, forteller Wille.

Tegneserie- og filmskaperen Christopher Nielsen skrev og regisserte Slipp Jimmy fri, som ikke bare var verdens første 3D-animasjon for voksne, men også den første voksenanimasjonen i nyere tid (den første var den amerikanske sex-dop-filmen Fritz the Cat). Han mener det høye antallet voksenanimasjonsfilmer ene og alene skyldes tegneserier.

– Det er verdens viktigste kunstart. Hollywood og andre har vært innom og kvartet materiale der i lang tid. De har fått med seg ”grafisk roman”-bølgen og da var ikke veien lang til Persepolis. Det er jo tegneseriene som er min hovedinspirasjon, rettere sagt amerikansk underground.

Nielsen mener det var veldig mange som tok en sjanse med Slipp Jimmy fri. Men den har ikke vært enkel å selge i utlandet.

 – Den har vært en flopp alle andre steder enn her hjemme. Siden vi var først ute med Slipp Jimmy fri, måtte vi ut og brøyte marka. Det virker som animasjon for voksne automatisk defineres som kunstfilm, slik tilfellet er med både Persepolis og Vals med Bashir. Problemet er at distributører og salgsagenter har for liten tro på disse produktene, de klarer ikke å tenke i nye baner. Animasjon defineres fortsatt som familiefilm, sånn er det bare.

PIXARS HEGEMONI

Nielsen mener animasjonsstudioene Pixar og Disney har lagt grunnlaget for slike holdninger. Anja Nicolas, Creative Director og produsent i Storm Studios, mener forklaringen på Hollywood-studioenes suksess er at de når fram til både barna og de voksne. Med filmer som Shrek og De utrolige har de voksnes verden også blitt innlemmet i det som før bare var barnas univers.

– De har fokusert på å utvikle velskrevne og morsomme manus som refererer direkte til vår virkelige populærkultur og politikk. Barna får kanskje ikke alltid med seg helheten i referansehumoren, men karakterene er morsomme og velanimerte i seg selv, så alle blir fornøyd, mener hun.

Som kortfilmkonsulent stod Ingebjørg Torgersen bak noen av de tidligste filmene fra Nielsen. I tillegg har hun vært kunstnerisk rådgiver i NRK og jobbet hardt for å få animasjonsserien To trøtte typer på lufta. Hun synes Pixar-filmene har et fortelleroverskudd.

– De som går på kino har sett så mye film at de ikke lurer på hva som skjer i historien, men hvordan det skjer, og der har animasjonen en ekstra detaljrikdom å spille på. Historien i for eksempel Wall-E er ment for oss alle uansett alder: Wall-E forstår ikke hvor alene han er før noen kommer, som han mister, for så å få igjen, sier Torgersen.

Wille mener fjorårets Wall-E markerer et skille.

– Pixar har laget en film som er veldig alvorlig, men de bruker det animerte uttrykket på en måte som gjør at filmen blir mer tilgjengelig og underholdende.
 

Nicolas er ikke helt enig.

– Det å bruke animasjon uten dialog er ganske vanlig og en av egenskapene utrykksformen har. Man gir liv til ”døde” objekter og kommuniserer uten ord. Når det er sagt, er den måten å bruke animasjon på kanskje ikke så vanlig innen mer kommersiell langfilm. Så det tyder vel på at publikum er mer modne for animasjon som rendyrket uttrykk nå enn tidligere, sier hun. 

ANIMASJON

Dagens digitale animasjonsteknikker har gjort det mulig å sette sammen mange forskjellige typer teknikker i en og samme film, eller til og med bilde.

– Dette skaper nye typer visuelle utrykk innenfor sjangeren, og det er derfor det er så spennende å jobbe med animasjon nå, sier Nicolas.

 – Som det nye lette 16mm-kameraet var medvirkende til fremveksten av håndholdt kamera i den franske bølgen, vil også demokratiseringen av animasjonsverktøy påvirke filmspråket og fortellingene, mener Torgersen.

 Men hun vil ikke kalle voksenanimasjonsfilmene hybrider.

 – Jeg bruker begrepene animert sosialrealisme (som To trøtte typer) og animert dokumentar (som Vals med Bashir). Det er utstrakt bruk av animasjonseffekter i mange av dokumentarene og fiksjonsfilmene vi ser. Animasjonen er et inkorporert verktøy som øker troverdigheten i filmens univers og dens forføring av oss.

Nicolas tror også at animasjon har en unik mulighet til å ta opp kontroversielle temaer, som i Persepolis og Vals med Bashir. Filmene handler henholdsvis om den islamske revolusjonen og krigen i Libanon. Animasjonen fungerer som et slags filter i forhold til virkeligheten.

 – Mye av det som beskrives i disse filmene er så sterkt og kontroversielt at live action ville kommet til å ta fokus bort fra det helhetlige budskapet og tematikken. Man ville risikere å bli mer opptatt av for eksempel volden i seg selv. Animasjonen treffer en i hjertet kanskje enda mer fordi man ikke henger seg opp i om handlingen er ”ekte” eller ei. Det gir fokus på handlingen og budskapet. Animasjon blir ofte brukt på samme måte av organisasjoner som Amnesty og barnevernsinstitusjoner, for å nå ut til publikum uten å skremme dem vekk, og likevel få oppmerksomhet.

VISUELL AVSTAND GIR NÆRHET

Torgersen mener det er nettopp animasjonen som gjør disse filmene mulige.

– Se for deg hvordan disse filmene hadde sett ut om det var brukt arkivmateriale eller intervjuer med hovedpersonen. I sin estetikk trenger disse filmene igjennom den journalistiske tapetet av bilder vi ser i nyhetene hver dag. Nyhetsbilder skaper for mange avmakt og holder ved like aksen ”oss og de andre”. Forskere kaller det medlidenhetstretthet. I disse filmene tilfører animasjonen en visuell avstand som, paradoksalt nok, gir historien nærhet.

Nielsen er også av den oppfatning at det er mye tematikk i live-action-form som blir problematisk.

– I mitt tilfelle ville det rørende vennskapet mellom en elg og en narkoman elefant blitt vanskelig. Men jeg har et bedre eksempel på noe som er problematisk. Jeg tenker på scenen i Princess der en liten jentunge på 5-6 år mishandler en naken og feit pornogris med et brekkjern. Den er så totalt avskyelig i seg selv. Hadde du gjort noe sånt med live-action ville regissøren blitt lynsja, men han slipper unna med det i animasjon. Jeg må jo innrømme at scenen er noe av det kvalmeste jeg har sett i noen film.

Det finnes en lang tradisjon for å bruke det animerte uttrykket kritisk og politisk, forteller Wille.

– I Sovjetunionen, for eksempel, ble det laget mange korte animasjonsfilmer som var kritiske til systemet. Det var mye sensur i det sovjetiske system, men fordi animasjonsfilmene ble regnet som naive og barnslige, overså systemet deres farlighet. Det fikk stor betydning for omveltningen, fordi kunstnerne fikk lov å reise ut til festivaler hvor deres filmer ble vist.