Kjønnsbalanse mot stagnasjon

I 2010 er målsettingen å ha minimum 40% av begge kjønn i nøkkelfunksjoner i norsk film. Norsk filminstitutts interne prosjektgjennomgang i april viste at kjønnsbalansen innenfor dokumentarfilm er i ferd med å stabilisere seg på et slikt nivå, mens det innenfor spillefilm for kino fortsatt er ca 20/80.

Etter min mening er den skjeve kjønnsbalansen et symptom på at norsk filmbransje ikke klarer å rekruttere de beste.

Den skjeve kjønnsfordelingen i norsk spillefilm fremstilles ofte i forhold til et politisk mål om likestilling i det norske samfunnet, en demokratisk nødvendighet, og som et middel i kampen mot kjønnsmessig diskriminering. Men ubalansen kan også oppfattes som et signal om at filmbransjen ikke oppleves som en attraktiv nok arbeidsplass for kvinner, eller rettere; ikke oppleves som en attraktiv arbeidsplass for en stor del av vår befolkning. Dette er en utfordring som går langt utover likestillingsproblematikken.

Det bør være alle selskapers mål å tiltrekke seg de beste arbeidstakerne, spesielt innenfor kunnskapsbedrifter hvor de menneskelige ressurser er bedriftenes fremste kapital. Lederrekruttering regnes som en av de viktigste faktorene for bedrifters suksess, og de ulike bransjene konkurrerer seg i mellom om å framstå som attraktive for nye studenter og innovative arbeidstakere. Et miljø som ikke tiltrekker seg de beste vil til slutt stagnere i selvtilfreds middelmådighet.

Innenfor filmbransjen er det særlig behov for mennesker med ”lederegenskaper og kunstneriske anlegg” (som det heter i beskrivelsen av regifunksjonen på Den norske filmskolens hjemmesider). Det er ingen som påstår at menn er bedre egnet i så måte, eller som motsetter seg en kjønnsbalanse ut i fra en kvalitativ fundering. Tvert i mot. Vi kan gjerne være enige om at det er forskjell på mann og kvinne, men det er ingen som hevder at manglende balanse gjenspeiler kjønnenes genetiske evne til å lage god film.

Med dette utgangspunktet; at kvinner ikke har mindre ”lederegenskaper og kunstneriske anlegg” enn menn, burde det vært like mange kvinner som menn blant de 100 mest aktive filmskaperne. En prosentvis skjevfordeling på 20/80 tyder derfor på at vi ikke har klart å rekruttere de 100 beste, og at 30% av mennene ligger under middelverdien.

Selv om filmproduksjon fremdeles har en aura av glamour og mystikk, er dette ikke nok til å tiltrekke seg de beste menneskelige ressursene. Valgmulighetene innenfor kreative yrker og kreative bransjer er blitt større, og film er ikke nødvendigvis den mest optimale bransjen for den som ønsker å uttrykke seg.

I 2007 var det rundt 600 søkere til Den norske filmskolen. I 2009 – et år hvor antall søknader til studieplasser generelt er økende – er søknadsmengden redusert med 40%, til ca 350. Filmskolen selv sier at dette kan skyldes endret søkertidspunkt, men nedgangen er såpass markant at det også må kunne tolkes som et signal om at filmproduksjon er mindre attraktivt å studere.

Hva skal til for å gjøre bransjen, og da spesielt spillefilmproduksjon, mer attraktiv for potensielle filmskapere? Hva skal vi gjøre for at rekrutteringsgrunnlaget omfatter hele befolkningen, og ikke bare de som er villige til å bekrefte bransjens myter om seg selv?

Vi vet at spillefilmbransjen oppleves som et lukket nettverk som det er vanskelig å trenge inn i. Vi opplever at bransjen selv driver lite aktiv rekruttering utenfor egne sirkler, og det å arbeide med kortsiktig prosjekter og liten økonomisk forutsigbarhet virker heller ikke tiltrekkende i forhold til andre kreative yrkesmuligheter. Det siste er en generell utvikling.

På bakgrunn av svar fra 5400 avgangstudenter i 2008 hevder for eksempel selskapet Universum at sikkerhet og stabilitet blir stadig viktigere og viktigere for unge når de vurderer fremtidige arbeidsforhold.

Vektleggingen av sikkerhet og stabilitet gjelder ikke bare unge studenter. Det gjelder heller ikke bare kvinner. Det gjelder bransjen generelt, og henger også sammen med ønsket om økt kontinuitet i produksjonsarbeidet og langsiktig satsning på talentene. Staten og bransjen har en felles utfordring om å finne en vei som stimulerer til ”sikkerhet og stabilitet”, og som gjør at flere ser på filmbransjen som et attraktivt karrierevalg.

NFI vil gjerne bidra i denne diskusjonen, men det er viktig å påpeke at skjev rekruttering i bransjen først og fremst er bransjens ansvar. Lite vil skje før bransjen tydeliggjør dette som en utfordring som er i deres interesse å få løst. En satsning på kvinner er et tiltak som umiddelbart vil styrke filmbransjens totale potensial, men vi må først og fremst se på hvordan vi kan bli mer attraktive i den generelle konkurransen om den beste arbeidskraften.

I motsatt fall kan det bety at filmbransjen blir en mer konform interessegruppe, som igjen gjør at filmene blir mer ensartet og kanskje retter seg mot det samme publikumssegmentet. Videre kan det bestående bli selvforsterkende, og i stedet for at miljøet ekspanderer vil det bli mer og mer konservativt i forhold til nye mennesker og nye impulser. Det kan være ødeleggende for den fremtidige utviklingen av norsk film.

I en tid som er preget av så mye endring som vi nå står overfor innenfor filmmediet, har vi heller behov av en bransje som er åpen og attraktiv for et bredest mulig spekter av folk med ”lederegenskaper og kunstnerisk anlegg”.

Ivar Køhn

Avdelingsdirektør i Utviklings- og produksjonsavdelingen, Norsk filminstitutt