Hollywoods tapte status

Fjernsynet lover oss mindre enn kinofilmen, men gir oss uendelig mye mer. Er det rart vi holder oss hjemme foran flatskjermen, spør medieviter Alex Iversen i dette innlegget.

Da jeg studerte filmvitenskap tidlig på 1990-tallet, hendte det av og til at det dukket opp filmforskere som også skulle lære oss noe om fjernsyn. Det var aldri noen tvil om hvor hjertet deres befant seg. De fleste av dem startet forelesningene med å ramse opp filmens fortreffelige egenskaper (stort lerret, god lyd, et konsentrert publikum i kinoens mørke), som fjernsynet aldri kunne måle seg med (liten skjerm, råtten lyd, ukonsentrerte mottakere som er opptatt av alt annet enn å følge med på det som skjer på tv-skjermen).

Mange av dem snakket også kritisk om fjernsynsmediets hang til gjøre serier ut av de fleste programideer. Dette ble sett på som et uttrykk for mediets iboende kommersialisme, og noe amerikanere drev mer med enn dannede europeere. Det underliggende poenget var enkelt: Serialitet = Kommersialisme = Dårlig tv-kultur.


Disse nedsettende holdningene overfor fjernsynet som medium var datert allerede den gangen. I dag er de totalt foreldet. Forskjellen mellom film og fjernsyn har aldri vært mindre. Tv-skjermene er blitt større, flatere og har en bildekvalitet vi bare kunne drømme om for tjue år siden. Kombinert med avanserte hi-fi-anlegg begynner den estetiske opplevelsen foran tv-skjermen å ligne til forveksling den man har i en kino. I alle fall hvis man husker å dempe lyset og sende ungene til sengs.

 

De teknologiske endringene mellom de to mediene er imidlertid ikke like dramatiske som de kulturelle. Forfallet innenfor den amerikanske Hollywood-filmen er det mest iøynefallende utrykket for disse endringene. Hollywood var en gang den amerikanske populærkulturens sentrum. Helt fra fødselen av var filmen – The Movies – Amerikans mest populære kunstform. Og Hollywood var Amerikas fremste eksportartikel. Det var gjennom filmen resten av verden lærte Amerika å kjenne.

 

 

I filmens gullader gikk så og si hele befolkningen på kino minst en gang i uka, og selv etter fjernsynets inntog på 1950-tallet greide Hollywood å opprettholde sin plass i sentrum av amerikansk kultur. Filmstjernene var kulturens fremste ikoner, og filmene hadde sin selvsagte plass i nasjonens kollektive bevissthet. Mer enn noen annen kunstform definerte filmen til en hver tid Kulturen – og menneskenes drømmer og forhåpinger. Slik er det ikke lenger. Økonomisk sett er ikke Hollywood i noen krise. Pengene renner inn i kjølvannet av kalkulerte blockbustere, men kulturelt sett har Hollywood aldri vært mindre relevant enn i dag. Noe fundamentalt har endret seg i vårt forhold til Hollywood-filmen. Folk snakker ikke om film på samme måte som før. Den oppleves ikke like viktig lenger. Og cineastene er en utdøende rase. Drømmefabrikkens magiske tiltrekningskraft er ikke like magisk lenger. Det er som om et langt og intenst kjærlighetsforhold er i ferd med å gå over.

 

Samtidig som Hollywood-filmens kulturelle status har falt, har det amerikanske fjernsynetsdramaet status vokst til uante høyder. Dette har lite å gjøre med HD-sjermer og annen ny teknologi, men skyldes paradoksalt nok fjernsynets begrensinger i forhold til filmen, og det faktum at kommersielt fjernsyn er serielt i sin natur.
 

Det å gå på kino handler i dag ofte om å utsette seg for en opplevelse som har mer til felles med å kjøre berg- og dalbane enn med fortellerkunst. Og om å bombardere sansene med åndslammende kaskader av lyd og bilder. Fjernsynet kan ikke konkurrere med filmen i dette gamet. Selv ikke storserier som Lost og Heroes kan konkurrere med blockbusternes budsjetter, og de produseres innenfor radikalt strammere og mer hektiske rammer enn noen film. Konsekvensen er denne: I stedet for å pøse på med spesialeffekter, har fjernsynet vært tvunget til å forkaste ytre action til fordel for mellommenneskelige konflikter, karakterutvikling og drama. Kort sagt: I motsetning til mange filmer, fortelles det fremdeles historier på tv. Fjernsynet ser også ut til å ha en langt større sensibilitet overfor den virkeligheten som eksisterer utenfor studiodørene. Innenfor den amerikanske underholdningsindustrien er det i dag fjernsynsdramaet som tar opp samtidens viktigste politiske, sosiale og estetiske spørsmål – omtrent slik filmen gjorde det på 60- og 70-tallet.

 

 

Når flere og flere i dag snakker med glødende entusiasme om tv-dramaer, så er en viktig del av forklaringen at de beste tv-seriene vet å utnytte nettopp det dramatiske potensial som ligger i det å kunne fortelle en historie over mange episoder og sesonger. Fjernsynets serialitet er ikke, slik mine gamle forelesere mente, en luguber kommersiell tendens iboende i selv mediet. Det er tvert i mot fjernsynsmediets fremste estetiske bidrag til den vestlige kunsttradisjonen.

 

Det å se å en film er som et ”one night stand”. Det er en tilfredsstillende opplevelse eller ikke, og så haster du videre til den neste. Det å følge en tv-serie er som å være i et langvarig, forpliktende forhold. Og casten, hvis serien er virkelig god, blir en del av din utvidete familie. En trofast tv-seer, som følger en serie over mange år, vil oppdage at dette er noe som lader fortellingen med historie og betydning, og gir en kompleksitet i karakterskildringene som man ellers må oppsøke lange romaner for å oppleve. De sterke følelsene mange tv-seere opplever når en kjær karakter dør, eller når en elsket serie kommer til sin slutt, avslører noe av intensiteten i mange menneskers forhold til enkelte tv-serier.

 

Det er mulig jeg hadde vært mindre pessimistisk over filmens status hvis jeg hadde holdt meg unna Hollywood, og sett flere iranske og koreanske kunstfilmer. Og jeg anerkjenner selvfølgelig at det fremdeles finnes sporer av intelligent liv på kino, til og med blant Hollywood-blockbusterne. The Dark Knight er for eksempel en film med kvaliteter på alle nivåer. Men hvis jeg med hånden på hjertet ble tvunget til å svare på når jeg så et filmdrama som var like tilfredsstillende som en sesong av The Wire, eller årets fortjente Emmy vinner, Mad Men, ville jeg fått problemer. Det samme hvis du spurte meg om sist gang jeg så en actionfilm som var like god var bedre enn Lost, eller en komedie som var morsommere enn Entourage eller 30 Rock.

 

Sannheten er denne: Fjernsynet lover oss mindre, men gir oss uendelig mye mer. Er det rart vi holder oss hjemme foran flatskjermen?

 

 

1 kommentar til Hollywoods tapte status

  1. Tja…jeg har ikke TV, og synes det er så utrolig deilig. I stedet for å zappe bruker jeg pengene jeg sparer på fjernsynsabonnement til å kjøpe meg akkkurat de TV-seriene jeg ønsker å følge med på. Da slipper jeg reklame, og kan bestemme sendeplanen selv. For meg har TV-redaksjonene utspilt sin rolle. Hvorfor skal andre bestemme når jeg skal se favorittserien min, og hvor mange episoder jeg får lov til å se?

Legg igjen en kommentar

Hollywoods tapte status

Fjernsynet lover oss mindre enn kinofilmen, men gir oss uendelig mye mer. Er det rart vi holder oss hjemme foran flatskjermen, spør medieviter Alex Iversen i dette innlegget.

Da jeg studerte filmvitenskap tidlig på 1990-tallet, hendte det av og til at det dukket opp filmforskere som også skulle lære oss noe om fjernsyn. Det var aldri noen tvil om hvor hjertet deres befant seg. De fleste av dem startet forelesningene med å ramse opp filmens fortreffelige egenskaper (stort lerret, god lyd, et konsentrert publikum i kinoens mørke), som fjernsynet aldri kunne måle seg med (liten skjerm, råtten lyd, ukonsentrerte mottakere som er opptatt av alt annet enn å følge med på det som skjer på tv-skjermen).

Mange av dem snakket også kritisk om fjernsynsmediets hang til gjøre serier ut av de fleste programideer. Dette ble sett på som et uttrykk for mediets iboende kommersialisme, og noe amerikanere drev mer med enn dannede europeere. Det underliggende poenget var enkelt: Serialitet = Kommersialisme = Dårlig tv-kultur.


Disse nedsettende holdningene overfor fjernsynet som medium var datert allerede den gangen. I dag er de totalt foreldet. Forskjellen mellom film og fjernsyn har aldri vært mindre. Tv-skjermene er blitt større, flatere og har en bildekvalitet vi bare kunne drømme om for tjue år siden. Kombinert med avanserte hi-fi-anlegg begynner den estetiske opplevelsen foran tv-skjermen å ligne til forveksling den man har i en kino. I alle fall hvis man husker å dempe lyset og sende ungene til sengs.

 

De teknologiske endringene mellom de to mediene er imidlertid ikke like dramatiske som de kulturelle. Forfallet innenfor den amerikanske Hollywood-filmen er det mest iøynefallende utrykket for disse endringene. Hollywood var en gang den amerikanske populærkulturens sentrum. Helt fra fødselen av var filmen – The Movies – Amerikans mest populære kunstform. Og Hollywood var Amerikas fremste eksportartikel. Det var gjennom filmen resten av verden lærte Amerika å kjenne.

 

 

I filmens gullader gikk så og si hele befolkningen på kino minst en gang i uka, og selv etter fjernsynets inntog på 1950-tallet greide Hollywood å opprettholde sin plass i sentrum av amerikansk kultur. Filmstjernene var kulturens fremste ikoner, og filmene hadde sin selvsagte plass i nasjonens kollektive bevissthet. Mer enn noen annen kunstform definerte filmen til en hver tid Kulturen – og menneskenes drømmer og forhåpinger. Slik er det ikke lenger. Økonomisk sett er ikke Hollywood i noen krise. Pengene renner inn i kjølvannet av kalkulerte blockbustere, men kulturelt sett har Hollywood aldri vært mindre relevant enn i dag. Noe fundamentalt har endret seg i vårt forhold til Hollywood-filmen. Folk snakker ikke om film på samme måte som før. Den oppleves ikke like viktig lenger. Og cineastene er en utdøende rase. Drømmefabrikkens magiske tiltrekningskraft er ikke like magisk lenger. Det er som om et langt og intenst kjærlighetsforhold er i ferd med å gå over.

 

Samtidig som Hollywood-filmens kulturelle status har falt, har det amerikanske fjernsynetsdramaet status vokst til uante høyder. Dette har lite å gjøre med HD-sjermer og annen ny teknologi, men skyldes paradoksalt nok fjernsynets begrensinger i forhold til filmen, og det faktum at kommersielt fjernsyn er serielt i sin natur.
 

Det å gå på kino handler i dag ofte om å utsette seg for en opplevelse som har mer til felles med å kjøre berg- og dalbane enn med fortellerkunst. Og om å bombardere sansene med åndslammende kaskader av lyd og bilder. Fjernsynet kan ikke konkurrere med filmen i dette gamet. Selv ikke storserier som Lost og Heroes kan konkurrere med blockbusternes budsjetter, og de produseres innenfor radikalt strammere og mer hektiske rammer enn noen film. Konsekvensen er denne: I stedet for å pøse på med spesialeffekter, har fjernsynet vært tvunget til å forkaste ytre action til fordel for mellommenneskelige konflikter, karakterutvikling og drama. Kort sagt: I motsetning til mange filmer, fortelles det fremdeles historier på tv. Fjernsynet ser også ut til å ha en langt større sensibilitet overfor den virkeligheten som eksisterer utenfor studiodørene. Innenfor den amerikanske underholdningsindustrien er det i dag fjernsynsdramaet som tar opp samtidens viktigste politiske, sosiale og estetiske spørsmål – omtrent slik filmen gjorde det på 60- og 70-tallet.

 

 

Når flere og flere i dag snakker med glødende entusiasme om tv-dramaer, så er en viktig del av forklaringen at de beste tv-seriene vet å utnytte nettopp det dramatiske potensial som ligger i det å kunne fortelle en historie over mange episoder og sesonger. Fjernsynets serialitet er ikke, slik mine gamle forelesere mente, en luguber kommersiell tendens iboende i selv mediet. Det er tvert i mot fjernsynsmediets fremste estetiske bidrag til den vestlige kunsttradisjonen.

 

Det å se å en film er som et ”one night stand”. Det er en tilfredsstillende opplevelse eller ikke, og så haster du videre til den neste. Det å følge en tv-serie er som å være i et langvarig, forpliktende forhold. Og casten, hvis serien er virkelig god, blir en del av din utvidete familie. En trofast tv-seer, som følger en serie over mange år, vil oppdage at dette er noe som lader fortellingen med historie og betydning, og gir en kompleksitet i karakterskildringene som man ellers må oppsøke lange romaner for å oppleve. De sterke følelsene mange tv-seere opplever når en kjær karakter dør, eller når en elsket serie kommer til sin slutt, avslører noe av intensiteten i mange menneskers forhold til enkelte tv-serier.

 

Det er mulig jeg hadde vært mindre pessimistisk over filmens status hvis jeg hadde holdt meg unna Hollywood, og sett flere iranske og koreanske kunstfilmer. Og jeg anerkjenner selvfølgelig at det fremdeles finnes sporer av intelligent liv på kino, til og med blant Hollywood-blockbusterne. The Dark Knight er for eksempel en film med kvaliteter på alle nivåer. Men hvis jeg med hånden på hjertet ble tvunget til å svare på når jeg så et filmdrama som var like tilfredsstillende som en sesong av The Wire, eller årets fortjente Emmy vinner, Mad Men, ville jeg fått problemer. Det samme hvis du spurte meg om sist gang jeg så en actionfilm som var like god var bedre enn Lost, eller en komedie som var morsommere enn Entourage eller 30 Rock.

 

Sannheten er denne: Fjernsynet lover oss mindre, men gir oss uendelig mye mer. Er det rart vi holder oss hjemme foran flatskjermen?

 

 

One Response to Hollywoods tapte status

  1. Tja…jeg har ikke TV, og synes det er så utrolig deilig. I stedet for å zappe bruker jeg pengene jeg sparer på fjernsynsabonnement til å kjøpe meg akkkurat de TV-seriene jeg ønsker å følge med på. Da slipper jeg reklame, og kan bestemme sendeplanen selv. For meg har TV-redaksjonene utspilt sin rolle. Hvorfor skal andre bestemme når jeg skal se favorittserien min, og hvor mange episoder jeg får lov til å se?

Legg igjen en kommentar

MENY