Den norske dugnadsånden

Hvor ofte har du ikke sittet i en gruppe rundt et bord i et halvmøkkete møterom, sett på klokken og tenkt at hvis Gud skal la Jorden utslettes, kunne det like gjerne vært akkurat nå. Dere er seks-syv mennesker rundt bordet, ingen er forberedt, bortsett fra hun irriterende som alltid insisterer på de samme ideene som hun hadde i forrige møte og møtet før der igjen. Halvdårlige ideer som til slutt kommer på film eller tv, fordi man til slutt gir opp all motstand. Du er på idédugnad. Brainstorming. Myldring. Kall det hva du vil. Man er samlet for å lage noe ekstraordinært, men etter ti minutter vet du at det blir akkurat som sist: Dritkjedelig minste felles multiplum av forutsigbarhet. I tv-bransjen samles hundrevis, kanskje tusen mennesker hver eneste dag i Norge for å lage noe de har sett før, noe som likner på noe som likner på noe. Hva om vi krysser Farmen med Himmelblå og legger på en dæsj Ylvis møter veggen, liksom?

Her har du det du trenger å vite om idédugnad i tv-bransjen:

1. Ingen vet helt hvem som bestemmer

Dette er et prinsipp som ble utviklet under dansketiden og foredlet under andre verdenskrig: frykten for adel, overmakt og den fremmede. Jeg har en binders på jakkeslaget som viser at jeg er min egen sjef. Denne opprørske angsten for autoritet ble etter andre verdenskrig krysset med et sosialdemokratisk "vi tar alle i et tak og bygger landet og her skal alle bidra like mye"-prinsipp som det kom både Rådhus og Samvirkelag ut av, men svært sjelden noe ekstraordinært.

Tv-konsepter og drama utvikles ved eliminasjonsmetoden. Man får så mange såkalte ideer opp på en flip over som man har papir, tusj eller tid til, og så bruker man den siste halvtimen til å stryke ideene som ikke alle liker. Til slutt står man tilbake med tre eller fire, og dette slås sammen til et tv-program.

2. Det gjelder å unngå evaluering

Du kjenner den utrolig irriterende "ja-fasen". Du hører den dårligste ideen du noensinne har hørt, du rister på hodet og ler. Da er det noen som blir såre. For dere skal være kreative. Ikke evaluere. Det å evaluere er ansett som det motsatte av å være kreativ. Spør man hvorfor, er det i grunnen få som vet hvorfor man skal drive denne endeløse forestillingen med å late som om dårlige ideer absolutt må være med på tavla. Men ingen er sjef i idémyldring, dette er flatt demokrati. Han eller hun som har tusjen har bare meldt seg frivillig i redselen for selv ikke å ha noen ideer. Den som skriver på tavla er temmelig sikkert den i rommet med færrest ideer selv. Slår aldri feil. Vil du skrive på tavla, er det fordi du er svak til å bidra selv. Jo flere tusjfarger du kan sjonglere med, desto mer konstruktiv virker du. Du kan komme deg helt opp på kringkasternivå, om du har sjekket at det er nok papir og tusj før dugnaden starter eller har med din egen i reserve – helst grønn som er håpets farge.

3. Det skal være koselig

En forutsetning for å klare seg i tv-bransjen er at du er innstilt på at det skal være hyggelig. Vi skal feire oppturene sammen. Ikke snakke om nedturene. Vi har ikke nedturer sammen. Bare oppturer. Det gikk en tsunami av opptursideologer over landet vårt på nittitallet. De fleste av dem er levende ennå. Opptursideologer dør ikke, de holdes i kunstig live på Frokost-Tv og på Grosvold. Opptursideologene har én ting til felles og det er at de liker lagidrett. Alt skal være som håndball eller aller helst fotball. Gud nåde den som stikker seg ut eller vekk eller fra laget. En Myggen kan man til nød godta, hvis han har snille øyne og viser seg føyelig. Vi tar ikke med outsidere hvis de ikke til syvende og sist beklager at de er som de er. Pakketur, cupfinale og opptursideologi er som hender i hansker – hyggelig i flokk, folkens! Vi skal rope slagord og feire seire og det skal ikke gå utover noen andre mennesker, bortsett fra lokalbefolkningen, hjemmelaget eller de som nå tilfeldigvis har satt seg i en situasjon som gjør at de må renses vekk. Man kan si at opptursideologien kulminerte med Adolf Hitler og at det vi ser på norske idédugnader er et stykke av den såkalte lange halen. Bortsett fra det med jødene, fascineres de fleste norske kreative av Hitler.

4. Det må likne på noe vi har sett før

Når vi sier at evaluering er forbudt på idédugnader, er det en sannhet med modifikasjoner. Det ligger naturligvis preseleksjon og evaluering i premisset om at alt vi lager sammen skal likne noe vi har sett før, og som et delpremiss snakker vi da om noe vi har sett før som noen har tjent veldig mange penger på eller som var en udiskutabel suksess. Snakker vi om drama, må det likne på Himmelblå eller Forbrytelsen – helst være en blanding – ikke Mad Men eller The Wire, for det slo ikke veldig an i Norge. Vel, nå kan du så smått referere til The Wire når du rekker opp hånden i gruppa, for en god forutsetning er at det har stått mye om det i en avis alle leser.

5. Man pitcher vertikalt

En idédugnad i tv-bransjen forutsetter såkalt vertikal pitching. Oppover. Det er viktig at ingen reelle beslutningstakere sitter i rommet. Det kan føre til nervøsitet. Idégrupper skal jobbe så uavhengig og flatt som mulig. Dersom beslutningstakere sitter i rommet, mister bransjen utallige årsverk. Det anses ikke som kreativt å spørre hva som egentlig etterspørres. Man skal stå totalt fritt i det man antar at programformater som Ylvis møter veggen, 71 grader Nord eller Vil du bli millionær aldri hadde blitt utviklet med reelle beslutningstakere til stede. Det mest effektive ser ut til å være prinsippet om å pitche først – spørre etterpå.

6. Anta at belsutningstaker tar feil

I usikre tider brukes store deler av idédugnaden på å spekulere i hvordan man selv ville drevet bransjen hvis man fikk lov. Tid brukes også til å diskutere hvordan NRK er organisert, hva en kringkaster faktisk driver med og hvorfor TV2 vil bli lagt ned straks på grunn av Get-bokser. Etter denne fasen av idédugnaden får deltakerne ideer, mange av dem handler faktisk om tv- eller kulturbransjen eller har en hovedperson som jobber i bransjen eller drømmer om det. Man evaluerer ikke, men ventilerer sin kreative frustrasjon eller avmakt i form av utsagn som: "Skjønner ikke hva de driver med!" "Hvorfor gjør de ikke som HBO" eller "De vil ha Krøniken, men gir oss budsjett til barne-tv!" På spesielt lange dugnader, kan tiden fordrives effektivt med å snakke om at alt er bedre i Danmark eller Hollywood og hvorfor kan vi ikke gjøre sånn i Norge? Sirkelresonnementer sørger for at man snart er tilbake til hovedsporet: Lage noe man har sett før mens man forestiller seg hvordan det ville vært å få slippe å gjøre det. Det hele trigges av mistanken om at noe er feil på beslutningsnivå. Det er viktig at alle resonnementer starter med: Hvorfor kan vi ikke … hvor etter du kan fylle inn med hva du vil. Hvorfor kan vi ikke slå sammen Sopranos med 71 grader nord og kringkastere suger, vil føre deg opp på flip overen med ring eller understreking straks du har sagt det. Sørger du for å fremstå som totalt uforberedt og har din egen tusj i bakhånd (helst grønn), kan du leve lenge i bransjen. Velkommen.