Being Charlie Kaufman

Charlie Kaufman er filmhistoriens første manusforfatter med stjernestatus. I hans siste film, New York i et nøtteskall , har han selv inntatt registolen. Møt den unike filmskaperen i vårt intervju.

Er Charlie Kaufman filmhistoriens første manusforfatter som populærkulturelt fenomen? Med en stjernestatus som bare er skuespillere og enkelte regissører forunt? Spørsmålet har hengt der siden gjennombruddet med Being John Malkovich og Adaptation, og ble i forbindelse med sistnevnte film utdypet av Nikolaj Frobenius i Rushprint. Vi måtte ikke la oss lure, erklærte Frobenius, som selv er manusforfatter: Adaptation handler ikke om den klassiske overkjørte manusforfatteren i Hollywood, men snarere det motsatte – filmen er en sinnrik iscenesettelse av manusforfatteren som populærkulturelt ikon.

I Kaufmans siste film, New York i et nøtteskall (en tapper oversettelse av den umulige tittelen Synechdoche, New York) er det nok en gang en kunstners frustrasjoner med å forløse verket og forsone seg med livet som danner rammen for filmen. Den store overraskelsen er at Kaufman har tatt regien på eget manus denne gangen. Mindre overraskende er det nok at han som i Adaptation har innlemmet Charlie Kaufman i rollegalleriet. Det er å kalle en spade for en spade, mente mange under verdenspremieren i Cannes, der Kaufman ble mottatt som fullbefaren auteur (les: særpreget filmkunstner) før filmen var vist og auteurskapet i egentlig forstand etablert.

Kaufman selv ville ikke imidlertid ikke høre snakk om at Philip Seymour Hoffman i hovedrollen fortolket ham eller at Charlie Kaufman i filmen er den virkelige Charlie Kaufman. Hans møte med pressen skulle på denne måten handle mer om hva filmen ikke uttrykte, slik Kaufman ser det. I likhet med sine lidende filmkunstnere var Kaufman et oppkomme av tvilende positurer, selvmotsigelser og retoriske paradokser. Det ble derfor ikke vanskelig å se ham i hovedrollen.

 – Det er aldri min intensjon å skrive et manus med en Charlie Kaufman-figur. Selv ikke i en film der det er en rollefigur som heter Charlie Kaufman. Det er ikke meg selv jeg portretterer, det er en rollefigur. Arbeidet med de andre skuespillerne, og særlig Philip, er et veldig tett samarbeid. Philip tok med så mye av seg selv og sine tanker inn i arbeidet med rollefiguren. Vi hadde et manus – og resten, selve levendegjøringen av rollefiguren, oppsto ut fra dette samarbeidet.

GAMMELT AUTEUR-TRIKS
Seymour Hoffman spiller regissøren Caton Cotard som, når privatlivet er på det mest kaotiske og helsa svikter, iverksetter en voldsomt ambisiøs teateroppsetning som skal hente inspirasjon fra krisen han er inne i. Som hovedpersonen i Federico Fellinis 8 ½ får han rigget en gigantisk arena for å realisere produksjonen, men når inspirasjonen uteblir, lar også Kaufman sin regissør forville seg inn i dagdrømmer og backstage psykodramaer, der drøm og virkelighet går over i hverandre. Det er det eldste auteurtrikset i boka, men Kaufman benekter at han noensinne har sett Fellinis filmklassiker.

– Flere har nevnt 8 ½, men jeg har aldri sett filmen. Så jeg kan ikke si noe om den sammenlikningen har noe for seg. Noen nevnte en annen film med samme tema, der en regissør planlegger en stor produksjon, men jeg husker ikke tittelen. Hmmm… jeg får visst ikke sett så mange filmer.

Seymour Hoffman hevdet på pressekonferansen i Cannes at filmen handler om ”kontinuerlig hjertesorg”. I en sentral scene i filmen spør Hoffmans rollefigur nesten desperat om noen kan forstå hva ensomhet er. Kaufman vil på sedvanlig vis ikke vedkjenne seg noen kunnskaper om dette selv – aller minst vil han tildeles noen slik rolle som ”ensom manusforfatter”.

– Jeg har følt meg ensom, som alle andre, men jeg vet ikke om jeg forstår det noe bedre av at jeg er forfatter. Jeg er ikke sikker på om jeg forstår noe som helst. Jeg har heller ingen konkrete temaer eller budskap i det jeg skriver. Men jeg skriver med utgangspunkt i det jeg til en hver tid er opptatt av. Da jeg skrev dette manuset, tenkte jeg mye på døden, om det å dø av sykdom, den typen livskamp. Det var der det startet.

REGISSERER SOM HAN SKRIVER
I New York i et nøtteskall eksisterer en ytre og en indre verden. Man får en følelse av at det foregår noe forferdelig i den ytre verden, et slags apokalyptisk sammenbrudd, uten at vi får vite hva det er. Kaufman understreker at det var hans intensjon å være tvetydig. Kanskje utspiller det seg en global katastrofe der ute, kanskje noe annet.

– Jeg ville være tvetydig. Så det ville være tåpelig for meg å komme med en tolkning. Det er mye ytre projeksjon fra rollefigurenes side i filmen, så mye fungerer like mye på et metaforisk plan som på et bokstavlig.

Når profilerte manusforfattere i Hollywood velger å regissere, handler det ofte om å tilegne seg makten til å utforme sitt eget innhold. Adaptation handler blant annet om manusforfatterens frykt for å bli overkjørt av Hollywood-systemet og faren ved å tro at man kan konstruere et manus basert på en fast modell (”Jeg skriver aldri innenfor noen sjanger, forteller Kaufman. ”Jeg forsøker alltid å gjøre det motsatte: å ikke tilpasse meg noen prefabrikkert form”). Samantha Morton, som spiller skuespiller i filmen, har sagt at hun opplevde Kaufman som åpen overfor innspill – og slettes ikke overbeskyttende overfor materialet sitt. Kaufman selv understreker samarbeidet med skuespillerne som det avgjørende i den endelige utformingen av rollegalleriet.

– Jeg satte virkelig pris på å jobbe på denne måten med skuespillerne. Jeg liker å snakke om rollefigurene, å definere hva som driver dem, hva de står overfor. Jeg skriver uten å ha noe klart definert mål, jeg er interessert i noe og vil utforske det, men vet ikke hvor det vil lede meg og rollefigurene, eller hva det vil gjøre med manuset. Det er en måte for meg å holde det levende på, og oppdage ting i løpet av prosessen. Det er det som gjør det interessant og meningsfullt.

- Jeg tilnærmer meg det å regissere på samme måten: Vi har et manus, og sammen med skuespillerne må vi underveis finne ut hva essensen av det er, istedenfor å styre mot et klart definert mål – noe jeg synes er kjedelig. Den største forskjellen mellom å skrive manus og regissere, er at du som regissør må forholde deg til så mange kreative mennesker som venter på å komme i gang med produksjonen. Å ikke forsøke å dra nytte av den kreativiteten, ville være tåpelig. Så på den måten blir det noe man bare gjør, og ikke noe man frykter for. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg var ikke redd da jeg gikk i gang med innspillingen. Prosjektet var monumentalt, det var mye å gjøre, med hundrevis av skuespillere og scener. Det var nervepirrende øyeblikk, men vi kom oss gjennom det, et steg om gangen.

Den kollektive arbeidsprosessen innebar likevel ikke noen utstrakt improvisasjon, forteller Kaufman.

– Det var ting skuespillerne endret etter lengre diskusjoner. Noe er også fjernet av tidsårsaker; vi hadde en ganske knapp tidsplan. Den store endringen var scenen med predikanten, som ble skrevet kvelden før vi skjøt den. Skuespillerne måtte lære mye dialog utenat den kvelden, så det var en omfattende endring i siste sekund.

– Jeg har forsøkt å videreføre noe av arbeidsmåten fra manusskrivingen – det å utforske manuset sammen med skuespillerne. Det var ikke en beslutning jeg tok fra starten av. På de andre prosjektene der jeg ikke har hatt regien, har jeg gått utifra at regissøren har gjort det han har måttet gjøre, men jeg kan ikke huske endringene som ble gjort. Du får høre med Spike Jonze som også er her i Cannes som produsent på denne filmen.

DE UMULIGE TITLERS KUNST
Spike Jonze var regissøren som ga Kaufman hans gjennombrudd i Hollywood med Being John Malkovich, og vice versa, og begge kunne ikke lovprise hverandre nok i Cannes. Mens Jonze fremhevet Kaufmans evne til å kaste om på manuset i henhold til endrede produksjonsplaner, slik en dreven regissør skal gjøre, ga Kaufman ham æren for hans ”myke” overgang til registolen.

– Spike har vært enormt konstruktiv og åpen å samarbeide med. Han har representert den beste måten for meg å bli introdusert for denne filmverdenen på, og finne en måte å jobbe på der. Det har vært et genuint samarbeid, der jeg har blitt innlemmet i alle sidene ved filmens tilblivelse. Og det tror jeg er uvanlig for en manusforfatter å oppleve. Det Spike gjør er å dra nytte av de menneskene han jobber med, istedenfor å skape hierarki der regissøren bestemmer alt og slipper å ta hensyn til andres innspill. Spike lagde den vesle filmen How They Got There før jeg begynte å jobbe med ham. Det er en flott film. Mot slutten av filmen, på sluttekstene, var alle med uten noen form for kronologi eller hierarkisk rekkefølge. Det gjorde virkelig inntrykk på meg.

Originaltittelen på Kaufmans film er som med hans øvrige filmer, et kapittel for seg. Kanskje er New York i et nøtteskall tidenes vanskeligste filmtittel å uttale, så langt er det ingen som vet nøyaktig hvordan den uttales. Selv språkmektige britiske teaterskuespillere som Morton fikk problemer. Men Kaufman ville ikke ha det på noen annen måte. Og kanskje burde distributørene være glad for at han ikke valgte ”Schenectady” i tittelen, som er stedet regissøren i filmen kommer fra og som er en referanse tittelen Synecdoche, New York spiller på.

– Med en gang du har lært å uttale tittelen riktig, er det vanskelig å glemme den, faktisk. Jeg liker titler som er vanskelige og går på tvers av forventningene. De motsetter seg intuitive tolkninger. Som Evig solskinn i et plettfritt sinn. Jeg valgte den tittelen fordi den er ganske vanskelig å huske. Når folk spurte meg om tittelen, hadde jeg selv problemer med å huske ordene i riktig rekkefølge. Men snart greide jeg å huske den, og etter hvert husket alle den. Folk lærer seg noen nye ord, og det er vel bra, ikke sant?

New York i et nøtteskall har norsk kinopremiere 5. februar

Dette intervjuet har tidligere stått på trykk i papirutgaven av Rushprint.

For å tegne abonnement, klikk her!