Filmskaperen som vampyr

Den kanoniserte tyske filmkunstneren F.W. Murnau tilskrives ofte æren av å ha laget den første store vampyrfilmen, Nosferatu – eine Symphonie des Gravens (1922). I ettertid har filmen også fremstått som storverket senere vampyrfilmer gjerne er blitt målt opp mot. Det som gjorde Murnaus film så effektfull var ikke bare vampyrskikkelsens uhyggelige fremtoning, men regissørens poetiske og veldig enkle stumfilmunivers. Vi får et lettbent og underholdende gjensyn med denne enkle billedverdenen i Elias Merhiges Shadow of the Vampire som bygger løselig på den myteomspunnede innspillingen av Murnaus klassiker. Merhiges film er i likhet med God and Monsters en hommage til stumfilmen og en av dens pionerer, samtidig som den er en ironisk metafor for filmkunstneren som blodsugende vampyr. Her fremstår Murnau (John Malkovich) som en gal vitenskapsmann som begår filmhistoriens første snuff-film i «vitenskapens navn». Han er en slags Dr. Mabuse i hvit frakk som er blitt et større monster enn den ekte vampyren Schreck (Willem Dafoe). Og det er filmens premiss: At den tyske skuespilleren Max Schreck faktisk var vampyr, og at Murnau lovet ham stumfilmstjernen Greta Schröders blodfulle årer som betaling for hans bunn troverdige rolletolkning.

Fra "Nosferatu – ene Symphonie des Gravens".

Selv om filmen ikke makter å gjengi noen genuin stumfilmatmosfære, så innbyr den til ganske morsomme gjensyn med filmmediets barndom, den gangen de store dramatiske gestene var regelen snarere enn unntaket og "method acting" var noe en russer ved navn Stanislavskij ennå ikke hadde fått gjennomslag for i filmverdenen (i begynnelsen av filmen spekulerer filmens manusforfatter og produsent i hvorvidt den ukjente Schreck sverger til Stanislavskij-metoden siden han allerede har oppholdt seg i flere uker ute på location alene for å forberede seg til rollen). Dafoe trekker veksler på det originale "monsteret" fra Murnaus film, men på grensen til det karikekerte, med karakteristiske spisse ører, lange negler og et ansikt som ser ut som en krysning mellom en rotte og en sjimpanse. Den historiske skikkelsen Max Schreck var en anonym skuespiller som gjorde lite av seg etter vampyrrollen i Nosferatu. I denne versjonen er Schreck forvandlet til en fiktiv person som Murnau dikter opp for å skjule at skuespilleren er den ekte vampyren Greve Orlock, som han møtte på research i Tsjekkoslovakia.

Mens vampyrskikkelsen i Murnaus film og Werner Herzogs versjon av Nosferatu-myten (med Klaus Kinskis uforglemmelige tolkning i sistnevnet film (se foto) fremsto som en dypt tragisk og iblant rørende figur, har han i Dafoes skikkelse havnet et sted mellom parodien og farsen. Han er ikke lenger et «følsomt» monster som søker menneskers selskap for å unnslippe en skjebnebestemt ensomhet, men et underholdende gummitryne som godter seg hver gang han setter den tyranniske regissøren ut av spill. Mye av humoren i filmen oppstår ut av denne sparringen mellom Dafoe og Malkovich i de to sentrale rollene. «Jeg tror ikke vi trenger manusforfatteren lenger,» insinuerer en blodtørstig Schreck, hvorpå Murnau svarer vittig: «Jeg hater å innrømme det, men forfatteren er viktig». Når Murnau presser på for å få unnagjort de siste scenene, lar han seg ikke affisere av at Schreck bryter avtalen ved å suge den vakre divaen tom for blod før de er ferdig. I stedet skjeller han ut Schreck fordi han er ute av kamerabildet: «Frankly, Count, I find this composition unworkable».

Det er i slike øyeblikk at Shadow of the Vampire minner mer om Mel Brooks To be or not to be enn en horrorfilm, noe som forsterkes av den komiske Oberst Klink-aksenten på dialogen (det er vel bare tyske Udo Kier som her har en unnskyldning for å snakke på den måten). Når Schreck snapper en flaggermus fra løse lufta og letter den for blod, og manusforfatteren blir imponert over denne dedikerte «metoden» for å underkaste seg rollefiguren («the german theater needs you, Schreck!»), manglet det naturligvis ikke på latter i kinosalen.

Merhige har ingen ambisjoner om å gjenskape noen gjennomført atmosfære eller formidle en troverdig biografi over Murnaus liv og virke. I stedet for å vise oss hva som gjorde Murnau til en stor filmkunstner, overlater regissør Merhige til de innledende fortekstene å fortelle oss at «Murnau became one of the greatest filmmakers of all time». For å komme til bunns i hva som var Murnaus geni, er det bare én ting å gjøre: Gå å kjøp Nosferatu – eine Symphonie des Gravens.

Se trailer til Noseferatu – eine Symphonie des Gravens og en scene fra Werner Herzogs Nosferatu med Klaus Kinskis tolkning: