Mangfold på anbud

”Ytringsfrihed bør finde Sted.”
Norges grunnlov, § 100.

Det burde være den selvfølgeligste ting i verden. Ytringsfriheten er universell. At det er en menneskerett å lage film, burde være åpenbart for alle.

Det som derimot ikke er en menneskerett, er å lage film for andres penger. Ingen har krav på å lage film med statlige midler. Likevel mener jeg presiseringen understreker noe viktig: Ettersom film – og særlig spillefilm – er så dyrt å lage at en norsk produksjon bare unntaksvis går rundt uten statsstøtte, har staten et spesielt ansvar for at et stort mangfold av ytringer når frem til offentligheten. Ellers finner jo ikke ytringsfrihet sted.

Men så er det altså ikke penger til at alle får lage film. Staten trenger en mekanisme for å velge ut hvilke prosjekter som skal nyte godt av støttemidlene, slik at statens mål om kunstnerisk kvalitet og mangfold – aka ytringsfrihet – ivaretas. For dette formålet er det ansatt statlige konsulenter med mandat til å velge ut hvilke filmer som skal produseres.

Jeg gjentar for sikkerhets skyld: Ytringsfriheten garanteres hos oss ved at staten bestemmer hvilke ytringer som skal få komme ut i offentligheten. Ennå ingen reaksjon? Sier ”Sannhetsdepartementet” deg noe? ”George Orwell”? ”1984”?

Helt konkret: Er det virkelig slik at ytringsfrihet kan finne sted når statens konsulenter sitter på skuldrene til filmmakerne og ”kvalitetssikrer” arbeidet ved å porsjonere ut utviklingsstøtte og produksjonsstøtte ettersom prosjektet tar den ene eller den andre vendingen?

Det kan ha vært en tid da norsk filmbransje trengte oppdragende guruer, men situasjonen i dag er ofte at produsent, manusforfatter og regissør alle er kvalifisert til å sitte i konsulentens stilling. Og hvis filmskaperne allikevel er i tvil om prosjektets kvalitet, kan de hyre inn en hvilken som helst ekstern konsulent som de tror kan optimere prosjektet. For kvalitetens skyld trenger de ikke gi noen utenforstående veto over gjennomføringen. Det handler ene og alene om å finne en mekanisme for å fordele midlene.

”En sterk og uavhengig profesjonell bransje” har vært et overordnet mål for norsk filmpolitikk i over ti år. Et av forsøkene på å gjøre dette til virkelighet var innføringen av produsentstøtte, slik at produsentene kunne utvikle prosjekter på egne premisser. Realiteten er at disse utviklingsmidlene er spylt rett ned i avløpet, ettersom langfilmkonsulentene har reservert produksjonsmidlene – the real money – for sine egenutviklede babies.

Filmprodusentene kan i stor grad takke seg selv for dette. Produsentene ville ha både i pose og sekk – anledning til å utvikle prosjekter uten statlig innblanding, men også anledning til å melke filmkonsulentene for utviklingsmidler til enkeltprosjekter – og dermed inntok de frivillig posisjonen som maktesløse klienter, prisgitt konsulentenes smak. De ba om frihet, men var for opportunistiske til å ta ansvaret.

La oss lære av dette: Filmbransjen kan ikke bli verken fri eller ansvarlig før den får hånd om de utviklingsmidlene som filmkonsulentene nå disponerer.

Dette kan skje ved en kombinasjon av produsentstøtte slik vi før har hatt, og utviklingsstøtte tildelt av en utviklingsseksjon (sic!). At langfilmkonsulentene mister utviklingsansvar og eierskap til utvalgte prosjekter, er en forutsetning for at de skal kunne vurdere alle innkomne søknader om produksjonsstøtte på lik linje.

Eller kanskje denne mekanismen for å fordele midler kan forbedres enda noen hakk? Jo, det tror jeg sannelig… Hør bare:

Det mest logiske ville være å ta skrittet helt ut, og organisere filmproduksjonen slik som staten gjør når den vil ha utført nødvendige samfunnsoppgaver på alle andre områder. Nemlig å utlyse en anbudskonkurranse. Da slipper statens saksbehandlere å vurdere innholdet i filmene i det hele tatt, men kan basere vurderingen på ytre, målbare fakta.

Med dagens sterke styring er vi langt på vei der allerede: Kulturdepartementet har bestilt tjuefem langfilmer hvert år, hvorav fem barnefilmer og fem dokumentarfilmer. Kravspesifikasjoner: Filmene skal til sammen ta 25 % av markedet, selge 3 millioner billetter, doble eksporten, vinne internasjonale priser og ha minst 40 % av hvert kjønn i sentrale kreative posisjoner. I tillegg, altså, til at prosjektene skal appellere til de for tiden ansatte filmkonsulenters smak.

Hvilken frihet har egentlig filmskaperne å miste?

Se for deg følgende utlysning to år frem i tid, gjerne på prominent plass i herværende publikasjon:

”NFI utlyser herved en produksjonspakke på tre langfilmer som skal ha premierer i november-desember 2013. Én samtidskomedie (budsjett 15-18 mill., billettpotensial 130-150 000), én barnefilm (budsjett 18-21 mill., billettpotensial 200-250 000), én kunstfilm med internasjonalt prisvinnerpotensial (budsjett 10-13 mill., billettpotensial min. 20 000). Kvinneandel for denne utlysningen er satt til 65 %. Merk konvolutten med autorisert produsentnummer og legg ved oppgave over mottatte utviklingsmidler 2010-2011. Anbydere bes merke seg at tildelte kontrakter vil bli evaluert 9 mnd. etter premiere og at grad av måloppfyllelse vil få konsekvenser for senere kontraktstildelinger.”

Tro meg, både filmkunstnere og produsenter ville juble av lykke!

Anbudssystemets eneste virkelige forskjell fra dagens praksis, er at filmskaperne ikke ville blitt forledet til å utvikle en haug med prosjekter som det ikke er reell interesse for. Alle filmskapere jeg har diskutert dette med – og det begynner å bli en del – vil heller se et beskjedent bestillingsverk oppe på lerretet enn å utvikle et ambisiøst mesterverk for skuffen.

For det hjelper jo lite med ytringsfrihet hvis ytringene ikke har noen mulighet til å nå ut i offentligheten?

Eirik Ildahl er forfatter og dramatiker, og fast spaltist på Rushprint.no. Du kan lese han tidligere innlegg her:

Damenes tale

Kunst eller troverdighet?

Writers Cut