Det store spørsmålet om kvinnene

 Ennå venter vi på en avklaring omkring hvem som skal være kulturminister de neste fire årene, og mens vi venter rykker 2010 nærmere. Og 2010 betyr, skal vi tro signalene, en avklaring omkring spørsmålet om kvotering av kvinner i norsk film.

Som kjent dreier det seg om målet om 40 prosent kvinner i nøkkelfunksjoner i de filmene som tildeles støtte. Kvotering som virkemiddel er mildt sagt omstridt og delikat, og har så langt fungert som en trussel som vil bli iverksatt hvis ikke bransjen selv klarer å finne andre løsninger som retter opp skjevheten. Å gi en fragmentert gruppe aktører (slik filmbransjen er) ansvaret for kollektive endringer (økning av kvinneandel) vil sjeldent gi noe mer enn helt marginale utslag. En utsettelsen av fristen, i den grad det har vært aktuelt, vil neppe alene ha noe for seg.

I 2004 og 2006 kom to rapporter som pekte på skjevheter i rekrutteringen av kvinner i filmbransjen, ”Når menn velger menn og kvinner velger menn” (AFI rapport, 2004) og ”Rekruttering til norsk filmproduksjon” (AC Nielsen, 2006). Begge rapportene dokumenterer et sammensatt sett av årsaker for skjevfordelingen, grunnet i holdninger og av strukturell art, uten at rapportene konkluderte med at noen årsaker var viktigere enn andre. Kvotering er et effektivt virkemiddel som kan motvirke en del av årsakene til skjevfordelingen, men det er ikke dermed sagt at man automatisk oppnår en kvinneandel på 40 prosent. I arbeidslivet har man hatt kvotering innenfor en rekke yrker og sektorer, blant annet innenfor forskning, uten at man ennå har en tilnærmet lik kjønnsfordeling. Kvotering skaper ikke nødvendigvis kvalifiserte søkere, men uten kvotering hadde bildet antakelig sett annerledes ut.

Det fins imidlertid en suksesshistorie i norsk film, i alle fall med tanke på kjønnsfordeling:

I AFI-rapporten er det en tabell som viser andelen kvinnelige regissører av helaftens kinofilmer, fordelt på tilskuddsgivere. Den viser at Norsk film A/S fra 1994 til nedleggelsen i 2001 hadde en andel på 40 prosent (6 av 15 filmer), mens Norsk filminstitutt i samme periode hadde 20,3 prosent (6,5 av 32 filmer). Tabellen inkluderer både spillefilmer og dokumentarfilmer, men ikke novellefilmpakker. Det tabellen ikke viser er fordelingen hvis man holder dokumentarfilm utenfor, eller variasjoner år for år. Likefullt er tendensen tallene viser helt ubestridelig: Norsk film A/S hadde en helt annen kjønnsprofil enn andre tilskuddsgivere.

Historien er kjent, Norsk film A/S ble nedlagt, mens konsulentordningen til Norsk filminstitutt ble videreført innenfor Norsk filmfond, og senere det nye filminstituttet. Man valgte altså bort en ordning som ivaretok kvinnelige regissører til fordel for en ordning der kvinner var underrepresentert, selv om neppe dette var en tilsiktet effekt.

Norsk film A/S lar seg ikke opprette igjen, om det så var ønskelig. Men det er kanskje mulig å lære noe av historien, også med tanke på at dagens organisering av støtteordningen neppe er hamret inn i stein. Spørsmålet er hva Norsk film A/S gjorde, eller hvordan de fremsto, for å få den kvinneprofilen de hadde. Var det repertoarpolitikken? Måten å utvikle prosjekter på? Behandlingen av regissører? Eller at de representerte et stabilt produksjonsmiljø? Eller noe helt annet? Man kan selvsagt ringe Tom Remlov og spørre, men det er ikke sikkert han kan svare spesielt fyllestgjørende.

Her er et annet forslag:

Vår neste kulturminister sørger for en pott på statsbudsjettet til et forskningsprosjekt som skal undersøke hvordan Norsk film A/S oppnådde sin kvinneandel, og hvordan dette eventuelt kan tilpasses en ordning av i dag. For eksempel et beløp som kan dekke en doktorgradsstipendiat. Dette vil trolig være langt billigere enn å benytte et konsulentbyrå, og vil også kunne gi bedre svar. Men det vil ta lengre tid før svarene foreligger. I så fall kan det være en grunn til å utsette kvoteringstiltaket, hvis man skulle lete etter en slik unnskyldning.

Audun Engelstad
Førsteamanuensis i film- og fjernsynsvitenskap,
Høgskolen i Lillehammer